Direktør for Diskrimineringsnemda Ashan Nishantha - Foto: Diskrimineringsnemda


Glansbildet

Diskrimineringsnemnda har dessverre fått en sentral plass i det norske varslervernet. Ordet «dessverre» må brukes ettersom denne nemnda overhodet ikke fungerer som varsleres beskyttende instans. Erfaringene fra de første årene viser at nemnda i praksis fungerer som en felle, der rettssikkerhet undergraves og gjengjeldelse legitimeres. Dette gjør det nødvendig for Monsens Revelje, og forhåpentligvis mange flere, å advare igjen og igjen: Ikke legg skjebnen din i hendene på dette systemet som systematisk svikter varslere.

I nettavisen FriFagbevegelse 10. august fremstod direktør for Diskrimineringsnemnda, Ashan Nishantha, med en selvsikker, tilforlatelig og usann beskrivelse av nemnda han leder.

Her fremmer han enda engang eventyret om at nemnda representerer et gratis lavterskeltilbud til varslere, at bevisbyrden er lavere enn i domstolene, og at mange saker aldri blir ferdigbehandlet fordi varslerne selv trekker dem. Budskapet han formidler er klart: Her finnes et trygt, effektivt og rettferdig alternativ til en kostbar og risikofylt domstolsprosess.

Dette er et bilde som naturlig nok kan virke betryggende for mange, i denne forbindelse uopplyste varslere som vil ha rettferdighet etter arbeidsgiveres gjengjeldelser. Problemet er imidlertid at Nishanthas fremstilling overhodet ikke stemmer med virkeligheten. Den står i skarp kontrast til statistikk, enkeltsaker og erfaringene til de mange varslere som allerede har oppsøkt Diskrimineringsnemnda for hjelp.

Bak den offisielle retorikken til denne nemndlederen, skjuler det seg en institusjon som i praksis fungerer som et betydelig gjengjeldelsesapparat mot varslere, og som allerede i sin første sak brøt den lovregelen som legitimerte dens rettslige mulighet til å behandle varslersaker. 

Illusjonen om «lavterskel»

Direktør Nishantha har gjort det til en uhyggelig gjenganger å fremheve Diskrimineringsnemnda som en enkel og tilgjengelig vei til rettferdighet. Påstanden hans bygger på tre hovedelementer:

  1. Tilbudet er gratis.
  2. Bevisbyrden er lavere enn i domstolene.
  3. Varslerne trekker ofte selv sakene, uten at det skyldes nemndas praksis.

Men hva er realiteten bak disse påstandene? Vel, det koster forsåvidt ingenting å sende inn en klage til nemnda. Men den som tror at prosessen i praksis er gratis, tar svært feil. 

Bare for å utforme klagen må man forstå de juridiske kjernene i arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser, vite hvordan bevisbyrderegelen skal brukes, og formulere prosesskriv og tilsvar som skal stå seg mot en varslerfiendtlig rekke av juristers iver etter å slå ned argumentasjonen. For «mannen i gata» er dette alene nærmest umulig uten profesjonell bistand.

Varsleren møter dessuten arbeidsgivere som har kommuneadvokater, og ofte eksternt innleide og rådyre advokater fra landets mest ressurssterke advokatfirmaer på sin side. Selv små formfeil kan på advokatvis bli grepet tak i på en absurd måte og nærmest gjort til et hovedtema i saksbildet.  Med andre ord er advokatbistand i alminnelighet uunnværlig for varslere som vil prøve sine saker for Diskrimineringsnemnda, og slik bistand er ikke gratis. Det må regnes med en kostnad på flere hundre tusen kroner.

Selv i de to eneste tilfellene hvor varslerne har fått en form for medhold hos nemnda, og erstatningen har endt ut i noe som for svært mange tilsvarer rundt en månedslønn, har de likevel måttet dekke egne sakskostnader tilsvarende en årslønn eller mer. 

Lavere bevisbyrde?

Nishantha påstår at bevisbyrden er lavere enn i domstolene, noe som igjen ikke stemmer med virkeligheten. Arbeidsgivers ansvar i gjengjeldelsessaker er objektivt. Det vil si at loven ikke krever bevis for intensjon, og det skal selvfølgelig gjelde uavhengig av om saken går for domstolene eller behandles i Diskrimineringsnemnda. For begge instanser skal det altså være nok å vise at en ugunstig handling har sammenheng med varslingen.

I praksis legger nemnda i enda større grad enn domstolene, denne regelen til side. Den første saken de behandlet med saksnummer 21/642, illustrerer dette til fulle: En lærer ble vurdert som en forsvarlig varsler i aktsom god tro. Hun hadde etter loven krav på, og ba i tillegg spesielt om, konfidensiell behandling. Like etter ble hun likevel navngitt i et plenumsmøte. Det vil si en helt åpenbar gjengjeldelse etter varslingen.

Nemnda konkluderte derimot med at det «ikke forelå årsakssammenheng» og at avsløringen bare var «en uheldig fremgangsmåte». Følgelig ble selve bestemmelsen som åpnet for nemndas lavterskelmandat, regelen om objektivt ansvar, satt til side allerede i deres første sak. 

Hvorfor varslerne trekker seg

Nishantha påstår også at mange saker avsluttes fordi varslerne selv trekker dem. Han fremstiller det som om varslerne mister interessen eller angrer seg. Men dette er en grov fordreining og i veldig mange saker direkte usant.

 I realiteten mottar klager/varsler stadige mer og mindre subtile signaler om at nemnda har sitt utgangspunkt som arbeidsgivers medhjelper. Sakspresentasjonen i nemndas egen oppsummering er gjerne ett av de første mindre subtile tegnene. Ganske sjokkert må klager konstatere at viktige og sentrale hendelser og forløp som hen har lagt til grunn, er endret eller rett og slett utelatt. Arbeidsgivers påstander er derimot ofte fremhevet og vektlagt, til tross for at de flere ganger underveis kan ha vært grundig tilbakevist av klager som uriktige. 

Samtidig og gjennom hele prosessen får varsleren også meldinger fra nemnda om at saken vurderes/vil bli avvist, og uten at de begrunner hvorfor. For varsleren trer det ganske raskt frem et trussel-lignende saksforløp, hvor det underliggende budskapet ikke er til å misforstå: «Du vil uansett tape, så spar deg like godt for bryet.» 

Dette er ikke lavterskel, men en svært farlig felle for varslere. 

Nemndas praksis

Bærum-saken

Den ene av de to sakene hvor varsleren ble gitt et visst medhold, resulterte i en oppreisning på latterlige 30 000 kroner. Men Bærum kommune anket, og varsleren mistet partsstatus. Hun hadde brukt over en halv million kroner på advokat for å føre saken frem i nemnda. Da saken gikk videre, stod hun uten tale- eller innsynsrett, mens kommunen fortsatte å prosedere med skattebetalernes penger i ryggen.

For varsleren betyr dette ytterligere år i uvisshet om både karriere, økonomi og behovet for generell stabilitet.


Siri Ann Moen

Moen varslet om vold mot pasienter, trakassering og grove brudd på taushetsplikten i helsevesenet. Hun ble isolert, fratatt tilganger og til slutt oppsagt, og som direkte konsekvens av varslingen. Diskrimineringsnemnda konkluderte likevel med at dette ikke var gjengjeldelse.

Dokumenter som kunne underbygge hennes sak ble holdt unna av nemnda selv. Hennes uttalelser forsvant fra avgjørelsen. Nemnda aksepterte kommunens hemmelige, (trolig ikke-eksisterende) rapporter som bevis, samtidig som de nektet varsleren innsyn. Prinsippet om objektivt ansvar ble også fullstendig tilsidesatt. 


Læreren i første nemndssak

Denne saken er egentlig et lærestykke i hvordan nemnda fratar varslervernet all mening. Læreren varslet forsvarlig og i aktsom god tro. Like etter ble hun som omtalt navngitt i et møte med hele personalet. Det vil si en utvilsom gjengjeldelse, selv om uttalelsen kan hende ikke var ment å ramme varsleren. Diskrimineringsnemnda konkluderte at avsløringen «ikke hadde årsakssammenheng med varslingen». Men de fleste vil innse at årsakssammenhengen faktisk må være 100 %. Uten lærerens varsel ville det nemlig ikke eksistere noe grunnlag for en slik avsløring.

Videre påstod nemnda at uttalelsen «bare var en uheldig fremgangsmåte», og med det satte nemnda fullstendig til side den sentrale bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 2 A-5: Arbeidsgiver har objektivt ansvar, og varsleren kan kreve oppreisning og erstatning uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Lovbestemmelsen som skulle vært denne varslerens garanti for vern, ble altså ignorert og gjort til en formalitet arbeidsgiver enkelt kunne omgå.

 

Strukturelle svakheter

Nemnda presenteres som uavhengig. Men virkeligheten er en annen:

  • Flertallet av medlemmene har bakgrunn fra domstoler, kommuneadvokater og arbeidsgiverrettede advokatfirmaer.
  • Gjennomsnittlig behandlingstid siden oppstart og frem til i dag er i underkant av 18 måneder og ikke 13,2 som Diskrimineringsnemda selv oppgir på egen nettside. For de som vet hva det vil si å stå i en betent varslerrolle vet at dette tidsperspektivet i seg selv er langt fra «lavterskel».
  • Når arbeidsgiver velger å anke, mister varsleren fullstendig både partsstatus og innsynsrett.
  • Underveis sender nemnda stadige negative signaler om saksutvikling og narrativ, noe som legger utilbørlig press på varsleren, som følgelig som regel trekker saken av frykt for å skade en mulig og potensielt mer rettferdig rettslig prosess hos domstolene.

Resultatet er at arbeidsgiver i praksis har overtaket hele veien; ressursmessig, juridisk og prosessuelt. Varsleren derimot ingen rettssikkerhet og mister ganske raskt enhver tillit til prosessen.


Fagbevegelsen

Noe av det mest oppsiktsvekkende rundt dette er ikke bare nemndas praksis, men også tausheten rundt den.

Monsens Revelje advarte allerede i 2022 om at Diskrimineringsnemnda var i ferd med å bli en felle for arbeidstaker. Likevel har det tatt flere år før fagbevegelsens egne medier, som FriFagbevegelse, har begynt å omtale problemet.

I mellomtiden har LO og andre arbeidstakeraktører stått passive, mens varsler etter varsler er blitt knust i et system de ble fortalt skulle beskytte dem, også av fagforeningene selv. Det er altså fagforeninger som krever at varsleren først må innom nemnda, som «det naturlige første steget» i deres varslingssak. Det innebærer at fagforeningene i beste fall ikke engang har tatt seg bryet med å undersøke nemndas statistikk eller praksis. Hadde de gjort det, ville de jo ikke kunne unngå å se at nemnda kun har gitt medhold i to saker, det vil si i under én prosent av sakene.

Fagbevegelsen sender faktisk egne medlemmer rett inn i et system som er rigget mot dem. Det som burde være varslerens beskyttende førstelinje, fremstår som en sluse inn til et gjengjeldelsesapparat. Og varsleren betaler attpåtil medlemskontingent for denne behandlingen.  

 

Konklusjon og krav

Diskrimineringsnemnda ble opprettet for å være et alternativ til domstolene. Den skulle gjøre det enklere, raskere og tryggere å varsle. Men i praksis har den blitt en forlengelse av et system som går etter varslere, i en arena der arbeidsgiver sikres maktens fordel.

Direktør Nishanthas uttalelser er i beste fall bygget på inkompetanse, og uansett fullstendig uakseptabel all den tid det er landets arbeidstakere som betaler prisen. Han selv kan klatre videre til neste post.

Det er på høy tid at Stortinget tar grep. Vi må som et minstemål få en uavhengig granskning av Diskrimineringsnemndas evne og vilje til å gjøre jobben sin. Det må komme strukturelle reformer, med nemndmedlemmer uavhengige av arbeidsgiverorienterte miljøer. Det må legges opp til en økonomisk rettferdighet, med automatisk dekning av advokatkostnader for varsleren. Men i bunn og grunn bør det etableres et nasjonalt og uavhengig varslerombud.

Hvis ikke: Fjern hele varslervernet fra Norges Lover. Det er bedre å innrømme at systemet er en illusjon, enn å fortsette å lokke arbeidstakere inn i en felle som ødelegger deres liv.


God søndag