I 2018 skjerpet Norge arbeidsmiljøloven for å gi varslere et sterkere vern. Årsaken var behovet for å få deg og meg til å tørre å si ifra om alvorlige forhold, som ellers vil koste samfunnet hundrevis av millioner kroner hvert eneste år. Varsling skulle altså bli tryggere, gjengjeldelsene skulle stoppes, og arbeidsgivere skulle holdes ansvarlige for ussel håndtering av kritikkverdige forhold. I stedet har det hele endt opp i et paradoks. Varslere straffes hardere i dag enn før lovendringene. Domstolene og Diskrimineringsnemnda saboterer aktivt lovens intensjon. Arbeidsgivere har blitt mer bevisste og flinkere til å omgå vernet, og riksmediene bryr seg lite. Hvordan kunne det gå så galt? De viktigste endringene i lovens varslervern ble vedtatt i 2018. Varsling fikk et eget kapittel i arbeidsmiljøloven, kapittel 2 A. Dette for å tydeliggjøre regelverket og styrke vernet. Loven fikk for første gang lovfestede definisjoner av varsling, av kritikkverdige forhold og hva som utgjør gjengjelde

Dagens sak har i lang tid vært omtalt i norsk presse, og mange ganger i nettavisen FriFagbevegelse. Den omhandler varsleren Janne Cecilie Thorenfeldt som varslet om kritikkverdige forhold i NAV, og som enda engang illustrerer den voldsomme motstanden varslere møter når de løfter av lokket på alvorlige uredeligheter og systemsvikt. For nærmere detaljer søk opp Thorenfeldts sak hos FriFagbevegelse. Dette dreier seg om noe langt mer enn en individuell konflikt mellom en arbeidstaker og etaten hun var ansatt i. Den er enda et vindu inn i en av Norges mest alvorlige og lite erkjente demokratiske svakheter: mangelen på reell rettssikkerhet, og særlig for varslere som utfordrer statlige maktorganer. Her får man innsyn i hvordan etatene, fagforeningene, forvaltningen, rettsvesenet og staten opererer innenfor et system som systematisk beskytter seg selv, også på bekostning av lover, menneskerettigheter og grunnleggende rettsprinsipper, som mest synes å gjelde i festtaler. Selv om Thorenfeldt fo

Sak 2022/1394 Nemndleder Elisabeth Deinboll - lagrettsdommer Nemndmedlem Jens Kristian Johansen - partner i advokatfirmaet Hjort Nemndmedlem Gislaug Øygarden - nemndleder i Barneverns- og helsenemnda i Oslo Hendelsesforløp før nemndas behandling; En erfaren sykepleier jobbet fra 2011 i B kommune i heltids/deltidsstilling. Fra 1. januar 2022 inngikk hun en rammeavtale om tilkallingsvakter i hjemmetjenesten frem til 31. januar 2023. Dette i sammenheng med at hun fra 1. februar 2022 gikk over i 80 % stilling hos en annen arbeidsgiver. I perioden februar 2022 til juli 2022 arbeidet hun ekstravakter som stort sett varierte mellom 7 og 30 timer pr. måned. Hennes siste vakt var 4. juli 2022. Etter dette fikk hun ikke flere vakter. 4. april 2022 sendte sykepleieren et varsel til Statsforvalteren om det hun oppfattet som kritikkverdige forhold i virksomheten. Varselet omhandlet stor arbeidsbelastning for ansatte i hjemmebasert omsorg og at arbeidstid og arbeidsforhold ikke var innenfor regelve

Mens jeg en regnværsdag likevel satt foran pc-en, tok jeg igjen turen innom Diskrimineringsnemndas hjemmesider, bare for å tone ned humøret enda et hakk. Denne gang hentet jeg opp deres liste over «avgjorte» varslingssaker. Allerede to minutter inn i materien fant jeg en sak å skrive om, og som illustrerer hvorfor varslerstatistikken deres er som den er. Ekstrem saksbehandlingstid: Varslingsklagen tar 19 måneder Etter vanvittige 19 måneder kom avgjørelsen i denne saken. Klagen ble meldt inn i september 2022, og vedtaket ble forfattet i slutten av mai 2024, av Anniken Mellegaard Douglass (lagdommer og nemndleder). Øvrige nemndmedlemmer i saken; Magne Strandberg, professor ved det juridiske fakultet, Bergen, og Tine Eidsvaag førsteamanuensis og Strandbergs kollega ved det samme fakultetet. Begge angivelige arbeidsrettseksperter. Det rådet ellers, og som det pleier, full enighet om avgjørelsen. Saken: En mann jobbet som frilanstolk for NAV under en rammeavtale for samarbeid. I perioden 2.

Ifølge FriFagbevegelse og Fafo-forsker Sissel C. Trygstad har omtrent én av fem arbeidstakere som har varslet om kritikkverdige forhold, opplevd gjengjeldelse i form av blant annet utstøting, tap av oppgaver, manglende karriereutvikling og sosial mistenkeliggjøring. Siden 2021 har Diskrimineringsnemnda hatt myndighet til å behandle slike saker, og det har ført til en markant økning i antall klager: «Hvis vi sammenligner med antall saker som kom inn til de ordinære domstolene før Diskrimineringsnemnda fikk denne myndigheten, ser vi en enorm økning i antall saker som bringes inn til rettslig avgjørelse», sier direktør for Diskrimineringsnemda, Ashan Nishantha. Han tolker dette som et tegn på at flere tør å si ifra. Denne tolkningen er relativt åpenbar, og like åpenbar er årsaken til hvorfor de gjør det; det handler om hva varslere tør å legge i risikopotten. Men først; når én av fem varslere i Norge oppgir å ha blitt utsatt for gjengjeldelse, er det selvfølgelig ikke bare et arbeidsmilj

Den 20. september publiserte menneskerettsjuristen Marius Reikerås et innlegg på Facebook der han kritiserte norsk rettskultur. Han viste til uttalelser fra Carl Baudenbacher, tidligere president i EFTA-domstolen, som advarer mot at norske myndigheter og domstoler gir staten et uforholdsmessig stort «spillerom» i møte med menneskerettighetene. Reikerås pekte samtidig på hvordan norsk juriststand tier i møte med dette, og stilte det grunnleggende spørsmålet: Hvem skal da beskytte borgerne mot statlig maktmisbruk? Monsens Revelje tar i dag opp tråden fra Reikerås, ikke for å gjenta retorikken hans, men fordi tematikken er viktig. Rettssikkerheten er jo en bærebjelke i ethvert demokratisk samfunn, og når den synes å forvitre, berører det hver eneste borger i vårt land. Barnevernssaker for EMD Norge har i senere år fått gjentatte domfellelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), for brudd på artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen. Konvensjonen verner borgernes rett til privat- og