I 2018 skjerpet Norge arbeidsmiljøloven for å gi varslere et sterkere vern. Årsaken var behovet for å få deg og meg til å tørre å si ifra om alvorlige forhold, som ellers vil koste samfunnet hundrevis av millioner kroner hvert eneste år. Varsling skulle altså bli tryggere, gjengjeldelsene skulle stoppes, og arbeidsgivere skulle holdes ansvarlige for ussel håndtering av kritikkverdige forhold. I stedet har det hele endt opp i et paradoks. Varslere straffes hardere i dag enn før lovendringene. Domstolene og Diskrimineringsnemnda saboterer aktivt lovens intensjon. Arbeidsgivere har blitt mer bevisste og flinkere til å omgå vernet, og riksmediene bryr seg lite. Hvordan kunne det gå så galt? De viktigste endringene i lovens varslervern ble vedtatt i 2018. Varsling fikk et eget kapittel i arbeidsmiljøloven, kapittel 2 A. Dette for å tydeliggjøre regelverket og styrke vernet. Loven fikk for første gang lovfestede definisjoner av varsling, av kritikkverdige forhold og hva som utgjør gjengjelde

Den 20. september publiserte menneskerettsjuristen Marius Reikerås et innlegg på Facebook der han kritiserte norsk rettskultur. Han viste til uttalelser fra Carl Baudenbacher, tidligere president i EFTA-domstolen, som advarer mot at norske myndigheter og domstoler gir staten et uforholdsmessig stort «spillerom» i møte med menneskerettighetene. Reikerås pekte samtidig på hvordan norsk juriststand tier i møte med dette, og stilte det grunnleggende spørsmålet: Hvem skal da beskytte borgerne mot statlig maktmisbruk? Monsens Revelje tar i dag opp tråden fra Reikerås, ikke for å gjenta retorikken hans, men fordi tematikken er viktig. Rettssikkerheten er jo en bærebjelke i ethvert demokratisk samfunn, og når den synes å forvitre, berører det hver eneste borger i vårt land. Barnevernssaker for EMD Norge har i senere år fått gjentatte domfellelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), for brudd på artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen. Konvensjonen verner borgernes rett til privat- og

Direktør for Diskrimineringsnemda Ashan Nishantha - Foto: Diskrimineringsnemda Glansbildet Diskrimineringsnemnda har dessverre fått en sentral plass i det norske varslervernet. Ordet «dessverre» må brukes ettersom denne nemnda overhodet ikke fungerer som varsleres beskyttende instans. Erfaringene fra de første årene viser at nemnda i praksis fungerer som en felle, der rettssikkerhet undergraves og gjengjeldelse legitimeres. Dette gjør det nødvendig for Monsens Revelje, og forhåpentligvis mange flere, å advare igjen og igjen: Ikke legg skjebnen din i hendene på dette systemet som systematisk svikter varslere. I nettavisen FriFagbevegelse 10. august fremstod direktør for Diskrimineringsnemnda, Ashan Nishantha, med en selvsikker, tilforlatelig og usann beskrivelse av nemnda han leder. Her fremmer han enda engang eventyret om at nemnda representerer et gratis lavterskeltilbud til varslere, at bevisbyrden er lavere enn i domstolene, og at mange saker aldri blir ferdigbehandlet fordi varsler

På begynnelsen av 1960-tallet gjennomførte Stanley Milgram sine berømte lydighetsforsøk. Deltakere ble fortalt at de skulle teste læring ved å gi elektriske støt til en elev for hvert feil svar. Eleven var egentlig en skuespiller, men deltakerne visste ikke det. Støtene økte gradvis i styrke, helt opp til et nivå som kunne vært dødelig. Til tross for rop om smerte og bønner om å stoppe, fortsatte de fleste deltakerne når forsøkslederen ba dem gjøre det. Rundt to tredjedeler gikk helt til maksimal spenning. Forsøkene viste at vanlige mennesker begår alvorlige overgrep de i utgangspunktet vet er gale. Alt som behøves er at «veiledningen» kommer fra noen de oppfatter som en legitim autoritet. Noen år senere gjennomførte Philip Zimbardo Stanford Prison Experiment. Her ble studenter tilfeldig fordelt til rollene som fanger og fangevoktere i et simulert fengsel. På få dager ble vokterne stadig mer brutale og nedverdigende, mens fangene ble passive og nedbrutte. Selv om eksperimentet var men

Av alle institusjoner i Norge som på papiret skal beskytte enkeltindivider mot overgrep fra systemet, er det få som har fått et så selvmotsigende omdømme som Diskrimineringsnemnda. Da myndighetene i 2021 vedtok at nemnda skulle kunne behandle saker om gjengjeldelse etter varsling, ble det lansert som et “lavterskeltilbud” for varsleren, et alternativ til rettssaker med høy økonomisk og emosjonell risiko. Men nå, tre år og hele 113 avgjorte varslerklager senere, står ett faktum tilbake som en svært avslørende dom over hele prosjektet: Diskrimineringsnemnda har gitt medhold til varsleren i én eneste sak! Hva slags lavterskeltilbud er dette, når terskelen for faktisk rettsvern er enda høyere enn hos de notorisk varslerfiendtlige norske domstolene? Fra lov til praksis: Et svik i struktur Det juridiske fundamentet for Diskrimineringsnemndas virke bygger på et sentralt prinsipp: arbeidsgivers erstatningsansvar i varslingssaker er objektivt. Det vil si at varsleren ikke trenger å bevise inten

Norges rettssystem og demokratiets grunnvoll hviler på prinsippet om rettssikkerhet, at alle borgere, uavhengig av bakgrunn eller posisjon, skal ha lik beskyttelse under loven. Dette er en pilar som skal sikre rettferdighet, trygghet og tillit i samfunnet. Men realiteten viser altfor ofte en annen side. Gjennom kampanjen «Vi krever rettssikkerhet for Norges innbyggere!», initiert av varsleren Vigdis Bollerud, settes et skarpt søkelys på de mange urettferdige prosessene og systematiske overgrepene som rammer enkeltmennesker og undergraver selve fundamentet for vårt demokrati. Et rettssystem under press Det er naivt å tro at rettsapparatet alltid fungerer som en upartisk vokter av lov og orden. Altfor mange dokumenterte tilfeller viser hvordan de som våger å si ifra om urett, møtes med nådeløs motstand. Verst av alt er domstolenes rolle, som i mange saker fremstår som en forlengelse av arbeidsgiveres og makthaveres interesser, snarere enn som en nøytral instans. Historier omtalt blant an