Den 17. juni skal Stortinget stemme over om Norge skal gjennomføre en ny makt- og demokratiutredning. Den forrige ble avsluttet i 2003. Verden og ikke minst Norge, har endret seg mye siden den gang, og på måter som knapt lar seg sammenfatte. Det vet også alle våre politiske partier, og de er faktisk enige om det. Likevel spår Monsens Revelje at forslaget om en ny tilsvarende utredning vil bli nedstemt, først og fremst med stemmene til Ap, H, Frp og KrF. Tretten jusprofessorer fra UiO, UiB og UiT, dvs. samtlige juridiske fakulteter i landet, har gått ut i Aftenposten og bedt om en slik utredning. Og det er ikke akkurat en hverdagshendelse. Jurister er ikke kjent for å skrive under på felles opprop. Når de gjør det, alle tretten, på tvers av institusjon og faglig spesialisering, er det antakelig fordi de selv ser hvor galt det bærer av sted med norsk rett og forvaltning. Dette oppropet bør virkelig leses som det alarmropet det er. Kostnadsargumentet som avsporing Forvaltningsminister Kar

I en tid der varslerbeskyttelse burde være et urokkelig fundament i norsk arbeidsliv og offentlig debatt, har Pressens Faglige Utvalg (PFU) og Oppegård Avis (OAvis) levert et spektakulært eksempel på hvordan systemet kan svikte, ikke bare en enkelt varsler, men hele ideen om rettferdighet, etisk journalistikk og grunnleggende menneskeverd. Saken om varsleren i Nordre Follo kommunes barnevernstjeneste, som nå har versert over år, er ikke bare en historie om gjengjeldelse. Det er en skandale som avslører hvordan også medier og pressevaktbikkjer kan bli medskyldige i organisert mobbing, utfrysning og systematisk undergraving av de svakeste stemmene. I denne saken handler det overhodet ikke om «balansert journalistikk», men om ett helt klart overgrep forkledd som et debattinnlegg og et intervju som OAvisen og PFU hårdnakket presenterer som en «nyhetsartikkel». PFUs frikjennelse av OAvisen etter varslerens klage er et monument over inkompetanse og villet blindhet. PwC-rapporten og det lukke

UNOPS UNOPS står for United Nations Office for Project Services (FNs kontor for prosjekttjenester). Deres hovedoppgave er å støtte gjennomføringen av prosjekter for andre FN-organisasjoner, internasjonale finansinstitusjoner, myndigheter og ulike partnere over hele verden. UNOPS jobber med infrastruktur som bygging av skoler, sykehus, veier og broer i utviklingsland eller konfliktområder. De sørger for storskala og åpne innkjøp av utstyr, medisiner og kjøretøy, og bistår med logistikk, rådgivning og økonomisk forvaltning av bistandsmidler. Videre er UNOPS selvfinansierende. Det betyr at de ikke mottar direkte kjernebidrag fra medlemslandene, men dekker sine driftskostnader gjennom gebyrer på prosjektene de administrerer. Og det var nettopp forsøket på å reinvestere disse oppsparte overskuddsmidlene i private prosjekter, som under Grete Faremos lederskap ledet til den mye omtalte S3I-skandalen. Millionene som forsvant i en poplåt og tomme løfter Under Faremo lanserte UNOPS i 2018 et amb

I 2002 gjennomførte Stoltenberg I-regjeringen Helseforetaksreformen. Dette var den største administrative endringen i norsk helsevesen i moderne tid. Staten overtok ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene, og organiseringen ble endret til foretaksmodeller fra næringslivet. Motivasjonen bak reformen var preget av datidens styringstrender, ofte omtalt som New Public Management (NPM). Hovedmålene var å få sentral styring. Man ville fjerne de store forskjellene mellom fylkene og få en helhetlig nasjonal styring. Sykehusene hadde i mange år slitt med budsjettsprekk. Ved å innføre bedriftsøkonomiske prinsipper skulle man få «mer helse for hver krone». Ved å profesjonalisere ledelsen og innføre innsatsstyrt finansiering (stykkpris), skulle sykehusene motiveres til å behandle flere pasienter raskere. Men det noen kan ha «lært» gjennom studier av samfunnsøkonomiske teorier og modeller, betyr ikke at de alltid fremstår som gode løsninger i praksis. Krisen kommer Det som på papiret så ut som

Da Politiets Fellesforbund for ikke lenge siden gjentok det de allerede slo fast i 2016, at det fortsatt er helsefarlig å varsle i norsk politi, burde det ha vært en real vekkeklokke for enhver rettsstat som kaller seg demokrati. Men her vi står i april 2026, ser vi at svarene fra den ene justisministeren etter den andre, hele makteliten i Justisdepartementet og Politidirektoratet forblir det samme. Det er som et polert gjesp av fraser om opprettede ombud, reviderte rutiner og «pågående evalueringer». Dette forteller ingenting om handlekraft, men alt om grov kynisk «administrasjon» av et problem man aldri har til hensikt å løse. For litt over ett år siden, i en virksomhet som heter HR Norge, ble Frode Aarum fra Politidirektoratet invitert til å snakke om «læringspunkter» fra Monika-saken. Det hele fremstod som grenseløst naivt og en «koselig» fremstilling fjernt fra virkeligheten. Ikke så lenge før denne forestillingen hadde Aarum offentlig uttalt at det er trygt å varsle i politiet. M

I år 416 f.Kr. utspilte det seg en scene på den lille øya Melos i Egeerhavet som mange norske varslere vil kjenne seg igjen i. Det som startet som en «dialog», endte i total utslettelse. Under Peloponneskrigen sendte Athen en stor flåte til Melos. I Thukydids berømte skildring av «den meliske dialogen» ser vi maktens sanne ansikt. Athenerne krevde underkastelse. Da melierne appellerte til rettferdighet og sannhet, ble de møtt med et kaldt flir og et svar om at rettferdighet bare er noe man diskuterer mellom likeverdige parter. Når makten er skjev, er det bare makt som gjelder. Og dette er selve definisjonen på det norske «skinndemokratiet» i møte med varslere. Vi liker å skryte av våre varslerparagrafer og arbeidsmiljølov. Men som melierne på sin lille øy, oppdager norske varslere fort at lovverkets beskyttelse er en papirtiger i møte med skinndemokratiets sanne maktstruktur. Når varslere knuses av maktens logikk «De sterke gjør som de vil, de svake lider det de må.» Dette er ikke bare