Det er på tide å legge bort forestillingen om at de gjentatte habilitetssakene og andre skandalesaker i norsk toppolitikk først og fremst handler om uheldige feil, manglende oversikt eller enkeltstående svikt i dømmekraft. Et mønster av systematiske feiltrinn Når de samme typene brudd gjentar seg og gjentar seg, og dessuten blant politikere med lang erfaring, omfattende støtteapparat og inngående kjennskap til regelverket, blir det ikke lenger troverdig å forklare dem som tilfeldigheter. Det som trer frem, er et mønster der personlige relasjoner, familieinteresser og karrierehensyn systematisk gis forrang foran deres grunnleggende plikt som folkevalgte: å forvalte makten i folkets tjeneste. Søreide-saken og IPI-varslene Saken rundt Ine Eriksen Søreide illustrerer dette tydelig. Da hun som utenriksminister mottok varselet om forhold knyttet til IPI og Jeffrey Epstein i 2019, var det allerede kjent at dette miljøet var belastet av alvorlige anklager. Varselet handlet om mulig utnyttelse

I en tid der tilliten til våre ledere sprekker opp som en tynn ishinne over dypt vann, kan vi like godt dykke litt ned i dypet. Norge, vårt lille land som velter seg i høye tillitsbarometre og lave korrupsjonsindekser, har så lenge jeg har levd blitt fremstilt som et fyrtårn av transparens og integritet. Etter årtusenskiftet synes forekomsten av stygge avsløringer å avdekke at dette fyrtårnet ikke bare har noen riper i malingen. Med «Epstein-Files» kommer også følelsen av dråpen som får begeret til å flyte over. Det er nesten så man kan ane noe i retning av en # METOO kampanje rettet mot våre samfunnstopper. Mange oppfatter «Epstein-files» som en sterk bekreftelse på eksistensen av en korrupt og selvorientert holdning blant samfunnseliten, som egentlig skulle hatt folkets ve og vel i fokus. Dessverre har det gjennom mange år kommet den ene historien etter den andre som avdekker en samfunnselite som blander sine personlige interesser med offentlig ansvar, og som i tillegg aktivt motarbe

Fra fredshelter til maktkonsentrasjon Terje Rød-Larsen og Mona Juul har lenge figurert i norsk diplomati. De er kjent som arkitekter bak Oslo-avtalen i 1993, de har blitt hyllet for sitt bidrag til fredsarbeid i Midtøsten. Rød-Larsen, en sosiolog og tidligere FAFO-direktør, og Juul, en karrierediplomat som i dag er Norges ambassadør i Irak, representerer angivelig det beste og ypperste av norsk utenrikspolitikk. En nærmere gransking av deres karrierer viser imidlertid at også disse to har noen riper i lakken. Deres historie legger igjen et mønster hvor personlige økonomiske interesser, habilitetsbrudd og tvilsomme relasjoner synes å ha blandet seg med offentlige roller på en måte som, i alle fall for Monsens Revelje, minner sterkt om korrupsjonslignende forhold. FAFO, UD og sammenblandede roller På 1980- og 1990-tallet sto Rød-Larsen i spissen for FAFO, en forskningsstiftelse finansiert av LO og som er tett forbundet med Arbeiderpartiet. FAFOs forskningsarbeid knyttet til Midtøsten, i

I 2008 ble Øyvind Tenold sjef for Politiets sikkerhetstjeneste i distrikt Vest. I juni 2022 ble han sagt opp fra stillingen, etter å ha varslet til Justisdepartementet om atferden til de øverste lederne i politietaten. Fra intern kritikk til åpent brudd Saken startet kanskje allerede i 2012, ved at daværende PST-sjef (og senere politidirektør) Benedicte Bjørnland fikk en e-post av Tenold. Han hadde funnet et dokument om Anders Behring Breivik i PSTs arkivsystem og spurte PST-sjefen hvorfor dokumentet ikke var sendt 22. juli-kommisjonen. I årene etter fulgte han opp med flere kritiske e-poster til Bjørnland, om både store og mindre ting. Tenold var klar over at spørsmålene ble ansett som «plagsomme», men mente likevel det var viktigere å si ifra. Ny konflikt Høsten 2015 ansatte han tre personer i sitt PST-distrikt. Tenold intervjuet dem alle og laget innstillingen selv. Bjørnland kritiserte ansettelsesprosessen skriftlig og forsterket kritikken i et nytt brev. I februar året etter skrev

Politiansatte Alexander Karlsen ble varsler etter at han i Politiets IT-enhet (PIT) varslet om blant annet arbeidstidsbrudd, om ufin lederatferd, og om personvern. Han gjorde det først internt, ofte i kraft av å være tillitsvalgt. Senere, i 2020, gikk han eksternt til Datatilsynet og Økokrim. Saken hans fikk sin avslutning for få dager siden. Det vil si; den fikk den typen avslutning som politiledelsen så seg nødt til å gå etter, et forlik. Karlsen fikk et beløp og politiledelsen/systemet fikk et punktum for en sak de ikke hadde nok kontroll på. Vi andre, og selvfølgelig også Karlsen, konstaterer enda engang et svart hull der rettssikkerheten skulle stått. Forliket som maktmiddel Det er et gjennomgående trekk i varslersaker som ender i forlik, å anse utfallet som en akseptabel form for løsning. “Saken er avsluttet”, blir omkvedet og med det at noe har blitt reparert. I realiteten er det helst motsatt. Forlik er forståelig nok en vei ut for varsleren som er den klart svake part, og som

Godt nytt år. Årets første innlegg i Monsens Revelje handler om politivarsleren Odd Hove, og om hvordan norske domstoler sementerer at lovens varslervern i praksis ikke er annet enn et luftslott. Første del av saken om politimann Odd Hove er til orientering omtalt i Monsens Revelje, dvs. i mars 2023. Som med så mange varslersaker, viser også hans sak hvordan norske domstoler håndterer varslere, ikke minst i politiet. Uten dissens, som synes å være et ufravikelig krav blant fagdommere i tilknytning til varslersaker, konkluderte lagmannsretten i 2023 med at arbeidstakeren ikke hadde vært utsatt for gjengjeldelse. Samtidig mente disse tre dommerne at det var unødvendig å vurdere om det forelå opplysninger som ga grunn til å tro at gjengjeldelse hadde funnet sted, ettersom staten «under enhver omstendighet» hadde sannsynliggjort at slik gjengjeldelse ikke forelå. Denne typen drøye resonnementer er velkjent i varslingsdommer, også i min egen mot Frelsesarmeen. Retorikk erstatter reell bevis