Dagens innlegg er innledningen til flere publiseringer som vil komme i Monsens Revelje i tiden fremover. Det gjelder en pågående varslingssak i barnevernstjenesten i Nordre Follo kommune, som for tiden er gjenstand for flere kritiske oppslag i lokalavisen Østlandets Blad. Denne lokalavisen, i likhet med våre riksmedier, er bundet av ulike restriksjoner som for eksempel økonomi, stabsressurser og ikke minst «vær varsom» plakater, plakater som mest synes å være til gunst for overgriperne i samfunnet. Monsens Revelje er derimot en privat blogg som kan fly ganske høyt under landets ytringsfrihetsrammer…enn så lenge. 

Østlandets Blad har i sine oppslag valgt å kalle varsleren i denne saken for «Heidi», og det vil dermed også være navnet jeg vil omtale henne med. For Heidi startet det hele egentlig allerede da hun begynte i Barnevernstjenesten i Nordre Follo kommune i februar 2024. Drøye seks og en halv måned senere, 14. august 2024, sendte Heidi et varsel til kommunens varslingsmottak, et mottak ledet av assisterende kommunedirektør Jane Short Aurlien. I mottakets meldingssystem oppfordres den som varsler til å gi presise opplysninger, gi mest mulig faktaopplysninger, vise til personer involvert og hvilken kommunal virksomhet saken gjelder, og til slutt hvilken befatning varsleren har til det hele. Med dette er saksintroduksjonen ferdig, og Monsens Revelje gir herved ordet til Heidi.



VARSEL! 

«Dette varselet gjelder bekymring for min kollega (heretter kalt A) som ser ut til å bli straffet med alvorlige sanksjoner etter å ha meldt ifra om kritikkverdige forhold til virksomhetsleder (heretter kalt B) vedrørende dårlig arbeidsmiljø og misnøye med avdelingsleder (heretter kalt C) på vår arbeidsplass (Barnevernstjenesten i nordre Follo). 

Til grunn for min bekymring for A ligger ledelsens håndtering av sak og manglende ivaretakelse av hen og andre ansatte på avdelingen. Dette varselet kommer etter at jeg ble gjort oppmerksom på § 2-3 (2) i arbeidsmiljøloven og etter å ha drøftet med Fagforbundet den 8.8.24 som følge av bekymring for min kollegas helse, som per august har vært ekskludert fra faglig- og sosialt felleskap på arbeidsplassen i tre måneder. Utfrysningen har vart lenge, den er fremdeles pågående, og jeg har vansker med å forstå at den etisk- og juridisk lar seg forsvare. 

Foranledning for varselet: Jeg startet på arbeidsplassen 1.februar 2024. Allerede før dag 1 da jeg var innom kontoret for å hilse på mine nye kollegaer gjorde jeg observasjoner som indikerte sosiale utfordringer på arbeidsplassen da en nyansatt uttalte i plenum: "Det er veldig dårlig arbeidsmiljø her, og jeg føler meg utfryst". 

Gjennom februar, mars og april var vi fire kollegaer som delte oppfatning av arbeidsmiljøet, samt frustrasjon over ikke å bli tatt på alvor og møtt på fornuftige måter av C. For min egen del dreier usikkerhet og frustrasjon i forhold til C seg om sak og fag, men andre har sagt at de opplever problemene for å være av mer personlig art. 

Situasjoner og frustrasjoner bygget seg opp til at A, på vegne av seg selv og tre andre, den 21.5. valgte å gå et steg opp i tjenestevei og varsle B om den bekymringen, usikkerheten og frustrasjonen over arbeidsmiljø og C som var uttrykt over tid. 

Det første som skjedde etter varsling og ene-samtaler var at C åpnet avdelingsmøte den 23.5.24 med å videreformidle informasjon fra B om at noen har uttrykt misnøye med hans rolle som leder, og så fortalte han at det skal settes i gang en prosess med samtaler med alle på avdelingen før han lukket tema og gikk videre til neste. Personalgruppen ble raskt preget og jeg oppfattet at flere kollegaer synes synd på C, meg selv inkludert. 

Den 30.5. ble jeg innkalt til samtale med B. Jeg så frem til å få satt ord på mine opplevelser på/med arbeidsplassen, samt å legge fra meg frustrasjon forbundet med dårlig arbeidsmiljø og uklar ledelse hos rett person. Jeg møtte opp med et 5 siders notat som jeg pliktskyldig leste fra, for å sørge for at ingen vesentlige nyanser skulle bli utelatt. Mitt mål for samtalen var å legge frem mine opplevelser så objektivt som mulig, med håp om at ledelsen ville bruke infoen til å utarbeide gode tiltak for å øke både leders- og ansattes opplevelse av ansvar, tillit og trygghet. I denne samtalen nevnte jeg også en ubehagelig situasjon med B den 16.4. som har rokket ved min tillit og trivsel. Jeg gikk ut av samtalen med håp og tro på at info om mine opplevelser ville vektlegges i den videre prosessen. 

Derfor ble jeg overrasket da hele avdelingen ble informert om varsler med navn, og jeg ble sjokkert da vi etter kort tid fikk beskjed om at ledelsens konklusjon etter ene - samtalene var at det er A, ikke C, som er årsak til problemer på arbeidsplassen, og at det skal jobbes med «parallelle prosesser» fremover. I dag den12.8. er det fremdeles uklart for meg hva det betyr. Etter at vi fikk denne informasjonen har jeg ikke sett A på arbeidsplassen. Ikke på kontoret, ikke på avdelingsmøter, ikke på prosess-veiledning, fagdag eller sommeravslutning. 

Men A har vært tema på opptil flere av disse, og det har vært snakket i plenum på en måte jeg oppfatter som uredelig. F eks "Kan vi ikke bare snakke om elefanten i rommet? Alle vet uansett at det er A det er snakk om" og "A har vært et problem på denne arbeidsplassen i åres-vis" og "Det er ikke noen vits i å si ifra om A til ledelsen for det er så sterkt stillingsvern i kommunen så det skjer ikke noe uansett" og "A skal jobbe med seg selv i sommer og komme sterkere tilbake fra høsten av" og "A sliter tydeligvis med noe privat" og "Vi kan ikke være terapeuter for kollegaene våre" som svar til meg da jeg sa at jeg mener at hver og en bør oppøve bedre evne til å skille mellom egne og andres følelser, og "Dette handler jo bare om omsorg for A", samt en kollega uttalte direkte til meg "Pass deg for A", som jeg tolket som en slags trussel eller advarsel. Videre er det blitt slarvet i gangene, og det er bl.a. spekulert i A sin psykiske- og mentale helse. 

Rent subjektivt ble jeg skuffet over at det i prosessen ser ut til å være fokus på symptomer og et mål om å peke ut en syndebukk, fremfor å finne faktiske årsaker til de sammensatte problemene samt hensiktsmessige løsninger på disse. Objektivt ser det ut til at A blir sanksjonert for å ha varslet om misnøye med C, og med det oppfordret/presset til "å ta en pause fra arbeidsplassen", "holde avstand" og "ikke kontakte kollegaene sine" på ubestemt tid. 

For meg som håpet på en prosess hvor alle, både ledere og ansatte, skulle få mulighet til å reflektere, sortere, konkretisere, reparere, og ta ansvar for å utvikle oss som enkeltpersoner, fagpersoner og team ble skuffelsen stor da A brått ble borte og jeg ble sittende med en gjeng som benyttet ekskluderingen til å baksnakke den utfryste. I praksis er en person blitt satt i skammekrok med beskjed om noe så vagt som "å jobbe med seg selv", mens alle som bidro til å sette en i skammekroken har sluppet å bli stilt til ansvar for sin påvirkning og unnlatelse i forkant av varslingen, og de har sluppet å stå for sine påstander og anklager i etterkant. 

Jeg reagerer sterkt på dette, og har ved flere anledninger gitt tydelig beskjed om hvor lite greit jeg synes det er. C fortalte meg under fire øyne at det var A sitt valg å være fraværende, men A og møtereferater forteller noe annet. Utad ser det ut til at det er blitt brukt strategier som minner om emosjonell utpressing ved at det er blitt appellert til A sin samvittighet, skam og omtanke for kollegaene slik at utfrysningen kan forstås som "frivillig-tvang", med oppfordringer til å undertrykke egne behov for å skjerme kollegaene som kastet hen under bussen og ta hensyn til dem. Jeg er for eksempel ifølge A omtalt som «en omsorgsperson» av B, som førte til at A fikk en forståelse av å være en belastning for meg. A tok til seg anklagene og la seg så flat at jeg fryktet at det snart ikke ville være mer igjen av hen. Det har vært utrolig tungt å se hvor skamfull, nedtrykket og liten våre lederes valg av metode og tilnærming har gjort hen. Jeg bekymrer meg for hvordan alt som har blitt gjort i denne prosessen vil påvirke selvbildet, tilliten, tryggheten, helsen og fremtiden til A. For ja, jeg er en omsorgsperson, men først og fremst er jeg analytiker. 

- De som «må skjermes» har slik det fremstår benyttet ene-samtalene til å utbrodere gammelt grums fra flere måneder og år tilbake i tid. -Grums som den enkelte enten ikke varslet om da det var aktuelt, eller de meldte ifra uten at det ble fulgt opp av ledelsen. Det blir spekulasjoner fra min side, men rent objektivt ser det ut til at A nå blir straffet for gamle uttalelser, personlighet og generell væremåte, som direkte konsekvens av å ha sagt ifra om egen og andres misnøye med C. Noen virker å ha trukket tilbake sine uttalelser da misnøyen som er utrykt til meg og A gjennom våren ifølge B ikke kom frem i ene-samtalene som ble initiert etter varslingen. Dette er faktorer jeg mener lederne våre burde tatt med i beregningen, og vernet bedre om A etter å ha meldt ifra for å hindre en opplevd og/eller reell form for gjengjeldelse. 

En kollega sa etter prosess-veiledning den 14.6. at «dette dreier seg jo kun om omtanke for A». Jeg responderte med å si at jeg mener at det er unødvendig å nevne navn og da svarte kollegaen med å si (sitat): «Det er jo allerede kjent, vi er flere som har snakket om det». Om kollegaene samlet seg og snakket om A før eller etter ene-samtalene med B kom ikke tydelig frem, men jeg forstod det som at noen allierte seg i forkant av denne. Dersom det stemmer er selve premisset for håndtering av varselet feil. Dersom de ikke snakket om dette før, men etter ene-samtalene, så er det nærliggende å konkludere med at prosessen har lagt opp til baksnakking av en kollega som er satt i en sårbar situasjon, og det er minst like galt i mine øyne. 

Ettersom A åpenbart ikke har vært bare vel ansett gjennom tidene kan det fort fremstå som at i en åpen disputt mellom A og C så har personalgruppens sympati ligget hos C, og at denne har lagt føringer for håndteringen av A sin varsling. Ellers er det meget påfallende at reaksjoner og sanksjoner mot A kom som direkte respons på varslingen, og ikke i årene, månedene eller ukene før. 

Jeg bekymrer meg for A sin helse, for den skremmende signaleffekten som ekskluderingen sender til alle ansatte og jeg bekymrer meg for at slik tilsynelatende følelses-basert maktutøvelse fra våre ledere vil prege arbeidsmiljøet, samt følgene for avdelingen og familiene vi jobber for. 

Sosial utestengelse, utfrysning og ekskludering er noe av det verste et menneske kan utsettes for. At en dedikert og faglig engasjert ansatt som har fulgt retningslinjer for varsling fryses ut er for meg sjokkerende. At det gjøres av ledere i barnevernstjenesten, og uten oppfølging gjennom en lang sommer, fremstår for meg som spesielt urovekkende. Jeg kan ikke forstå at noen kan forsvare ekskludering av et menneske, en offentlig ansatt, en lojal kommunearbeider og faglig sterk familieveileder slik det er blitt gjort i denne saken. Det er som om A har måttet ta hele støyten for alle de systematiske utfordringene arbeidsplassen sliter med, og per den 12.8. er ingen andre stilt til ansvar for noen av utfordringene på arbeidsplassen. Derimot ble A igjen navngitt og utlevert på avdelingsmøtet til en annen avdeling, senest den 8.8. 

Det har ikke gått en dag siden 6.6. hvor jeg ikke har bekymret meg for A. En annen kollega har tre ganger uttalt "Hvis jeg hadde vært A så hadde jeg tatt livet mitt" og jeg forstår ikke påstanden bare som en sleivete ytring, men faktisk som et reelt uttrykk for et statistisk faktum; at denne krenkende reaksjonen og skam-påførende utfrysningen faktisk er så graverende i både omfang, type og tid, at noen vil vurdere om de har livets rett. Så vidt meg bekjent har ingen andre fulgt opp eller ivaretatt A i denne krisen, ved unntak av en inhabil representant fra bedriftshelsetjenesten, med sannsynlig arbeidstid 8-16 samt 4-5 uker ferie om sommeren. 

Jeg er fagorganisert, det er ikke A, og saken jeg varsler om gjelder ikke meg, men den preger mitt arbeidsforhold, min trivsel, trygghet, tillit og faktisk min helse i stor grad. Prosessen har gjort meg svimmel og kvalm, jeg sover dårlig og har fått store smerter i hode, nakke og skuldre som følge av stress og anspent muskulatur. Jeg er lei meg på både egne og andres vegne og jeg har grått. Nå er jeg sykemeldt på 3.uka med senebetennelse i skulderen som hemmer normal aktivitet. Tidligere i sommer (10.6.) ble jeg innlagt ved Ahus med brystsmerter og en hvilepuls på 130. 

Hjerte-undersøkelser konkluderte med et friskt hjerte, med kroppslige symptomer tyder på stress og overbelastning. Jeg har sagt ifra til C at det er arbeidsmiljøet som trykker meg ned og stjeler kapasiteten min, ikke det faglige arbeidet med familiene, men jeg opplever meg verken trodd- eller respektert for det. Tvert imot blir det forventet av meg at jeg skal stille på avdelingsmøter der A fremdeles er fraværende og selv om sykemeldings- graderingen på 70% ikke tillater meg å både stille på møter og samtidig følge opp sakene mine og arbeidet med familiene. 

Jeg bekymrer meg for enkeltpersonen A, for avdelingen som gruppe, for hele barnevernstjenesten som system og for sårbare mennesker som er prisgitt vår kunnskap og kompetanse. Dersom ledere og ansatte i barnevernstjenesten har vansker med å skille mellom subjektive oppfatninger/løse påstander/lovlige ytringer/følelses-baserte tolkninger og objektive faktum/faglige vurderinger/rasjonelle analyser i personalsaker - og dersom en sliter med å skille sak og person, følelser og atferd, og dersom en mener at jus er irrelevant - så stiller jeg meg undrende til om kvaliteten på arbeidet som gjøres i barnevernssakene kan være god nok - da oppøvet evne til nevnte differensiering er avgjørende for forsvarlig praktisering av faget, og ikke en evne man slår av- og på ut ifra om man befinner seg på kontoret med kollegaer, i stua til sårbare foreldre eller i en rettssal. 

Jeg mener at vi som barnevernsarbeidere bør forventes å kunne redegjøre, objektivt og faglig, for alle vurderinger og beslutninger vi tar i arbeidstiden. Jeg er også av den oppfatning at dersom dette hadde vært konsensus så ville ingen av oss vært i denne situasjonen - da hele saken ser ut til å være bygget på synsing og føleri. Jeg er redd ansatte ikke vil tørre å varsle om kritikkverdige forhold på denne arbeidsplassen fremover, og jeg bekymrer meg for konsekvensene dersom vurderingene og beslutningene som er tatt i denne prosessen får gå upåaktet hen uten at noen stilles til ansvar for de menneskelige omkostningene den har hatt, samt ignorering av de komplekse årsakene som har forårsaket den. Jeg frykter at problemene i beste fall vil opprettholdes, i verste fall forsterkes. 

Jeg har ingen vansker med å stå for min bekymring eller dette varselet da min oppfatning allerede er kjent for alle som er involvert, men etter råd fra hovedtillitsvalgt i Fagforbundet vil jeg be varslings-mottaket om å holde meg anonym, i alle fall frem til noen derfra har vært i dialog med meg. Det kan nevnes at jeg fra flere hold er blitt advart mot å varsle, da uvisse konsekvenser visstnok kan ramme meg. Det er ikke klart hva disse konsekvensene innebærer, men jeg har støtte i min fagforening, og for min del kan det knapt tenkes noe verre enn å holde tett og med det bidra til at det får fortsette som nå. 

Det meste av det ovennevnte er dokumentert. Noe er tolkning fra min side, men jeg har etter beste evne forsøkt å skille tydelig mellom objektive hendelser og subjektive oppfatninger. Jeg har håp og ønske om at jeg innkalles til samtale for utdypende beskrivelse og oppklaring av eventuelle uklarheter, og at eksterne vil ta ansvar for å etter-gå alle vurderinger og beslutninger som er gjort i denne prosessen, samt konsekvensene av denne på individ- og systemnivå». 

I varslingsskjemaet står følgende; «Hvem har du tatt opp forholdet med? Når? Hvordan?» Heidi svarer; «Det er to forhold her som er uløselig knyttet sammen: 

1.forholdet som A varslet om og 2.reaksjonen på A sin varsling. I samtale med C den 2.5.tok jeg opp forhold 1. På saksdrøft med C den 13.5.tok jeg opp forhold 1 og den og 2.7.tok jeg opp forhold 2. I ene-samtale med B den 30.5. og 4.7. tok jeg opp forhold 1. På prosessveiledning med veileder og hele avdelingen den 14.6. tok jeg opp forhold 2. På fagdag med B, C og avdelingen den 21.6 tok jeg opp forhold 2. Med Arbeidstilsynet den 7.8. drøftet jeg forhold 2 anonymt. Med fagforbundet den 8.8. og 12.8. drøftet jeg forhold 1 og 2.

 Med vennlig hilsen Heidi»

 

Det skulle gå hele 12 dager før varslingsmottaket responderte.

 

Fortsettelse følger.