Politiansatte Alexander Karlsen ble varsler etter at han i Politiets IT-enhet (PIT) varslet om blant annet arbeidstidsbrudd, om ufin lederatferd, og om personvern. Han gjorde det først internt, ofte i kraft av å være tillitsvalgt. Senere, i 2020, gikk han eksternt til Datatilsynet og Økokrim. Saken hans fikk sin avslutning for få dager siden. Det vil si; den fikk den typen avslutning som politiledelsen så seg nødt til å gå etter, et forlik. Karlsen fikk et beløp og politiledelsen/systemet fikk et punktum for en sak de ikke hadde nok kontroll på. Vi andre, og selvfølgelig også Karlsen, konstaterer enda engang et svart hull der rettssikkerheten skulle stått.


Forliket som maktmiddel

Det er et gjennomgående trekk i varslersaker som ender i forlik, å anse utfallet som en akseptabel form for løsning. “Saken er avsluttet”, blir omkvedet og med det at noe har blitt reparert. I realiteten er det helst motsatt.

Forlik er forståelig nok en vei ut for varsleren som er den klart svake part, og som underveis i varslerløpet innser illusjonen bak lovens varslervern. For demokratiet og samfunnshelsen er forlik derimot ingen god løsning eller korrektiv. Arbeidsgiver med maktsystemet i ryggen, får avsluttet det hele uten realitetsdrøftelse, uten innsyn i sentralt bevismateriale, uten dom og uten mer media. Forlik i slike saker tjener derfor først og fremst makten, ellers hadde de ikke engang brydd seg med en slik løsning. Det er stort sett billig og sikkert, selv om man ikke på ordentlig vis får statuert et eksempel for andre ansatte som skulle våge å tenke i samme baner.

PIT-rapporten: En lukket dør

Forliket i denne saken har trolig forhindret at særlig ett forhold åpnet en dør til en hel korridor av andre sensitive forhold. I dette tilfellet er dørens hemmelighet trolig PIT-rapporten (Politiets IT-enhet) om Karlsen. En rapport han ikke fikk innsyn i, heller ikke i tiden saken fortsatt gikk for retten.

Rapporten er et dokument fra PIT til Sivil klareringsmyndighet (SKM). Den inneholder begrunnelsen for hvorfor Karlsens autorisasjon ble inndratt i 2022. Inndragelsen medførte at han måtte fratre stillingen umiddelbart, fordi arbeidsoppgavene krevde slik autorisasjon/sikkerhetsklarering.

Dokumentet ble skrevet av Frode Josefsen, som på tidspunktet var avdelingsdirektør for Sikkerhet og beredskap i PIT. Josefsen meldte sin “bekymring” om Karlsen til SKM, og hevdet angivelig at Karlsen kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko. Det var blant annet mistanke om at Karlsen skal ha delt taushetsbelagte opplysninger med pressen. Karlsen avviser påstanden fullstendig, og den er heller aldri noen gang dokumentert.

Sladding under dekke av rikets sikkerhet

Åpenbart uavhengig av manglende bevis opprettholdt SKM likevel suspensjonen, selv om det senere skal ha blitt slått fast at Josefsens mistanker og anklager ikke var særlig holdbare. Karlsen fikk hverken autorisasjonen eller jobben tilbake. Så å si ingenting fra PIT-rapporten (Josefsens bekymringsskriv) var gjort tilgjengelig for Karlsen. Nesten alt er sladdet/hemmeligholdt med den sterke begrunnelsen; “av hensyn til rikets sikkerhet”.

I ettertid opplyser Josefsen til VG at han ikke lenger jobber i politiet, og derfor ikke kan gå inn på PIT-rapportens «hva, hvordan og hvorfor». Sagt på en annen måte nekter han å uttale seg til mediene om sine daværende meninger og påstander om Karlsen. Det i seg selv sier sitt, ettersom innholdet ble brukt som sentralt grunnlag for avskjedigelsen av Karlsen, helt frem til saken altså endte i forlik.

Samtidig er det forhold som sterkt indikerer at PIT-rapporten til Josefsen egentlig omhandler noe ganske annet enn politiets uttrykte narrativ. Den omfattende sladdingen er alene et godt utgangspunkt for å tenke i de baner. Påstandene i rapporten er grunnen til at Karlsen mistet autorisasjonen, og dermed jobben. Når man benytter et slikt tiltak for å fjerne en ansatt fra sin stilling, og samtidig holder hele innholdet skjult, betyr sladdingen noe mer enn “av hensyn til rikets sikkerhet”. Den fungerer i praksis som arbeidsgivers bevisvern. De slipper da unna med å si; “vi har våre grunner”, og uten å måtte redegjøre for innholdet eller lovligheten.

EOS-utvalgets kritiske blikk

Om PIT-rapporten reelt handler om å beskytte Norge, ville en del detaljer normalt vært sladdet mens det sentrale budskapet fortsatt ville vært tydelig. Når så å si alt er sladdet antyder det et behov for å beskytte de som står bak brevet, og neppe landet. Og om rapporten kun hadde vært et sikkerhetsfaglig notat uten betydning for personalsporet, hvorfor da presse på for å bruke det i arbeidsrettslig sammenheng?

EOS-utvalget er Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene i Norge. Karlsens klage på misbruken av sikkerhetsgraderingen, havnet på EOS-utvalgets bord sommeren 2024. Etter at utvalget fikk hentet inn og lest en usladdet versjon av PIT-rapporten, sendte de i desember 2024 et kritisk brev til Justisdepartementet. Et brev som ble signert av utvalgslederen Astri Aas-Hansen, som i dag er justisminister.

Med Aas Hansen i spissen uttrykte utvalget «begrunnet tvil» om sladdingen hadde rettslig grunnlag og om opplysningene i rapporten virkelig var egnet til å skade nasjonale sikkerhetsinteresser. Videre pekte de på at sikkerhetsloven gir Karlsen rett til innsyn i faktiske opplysninger. Med andre ord reagerte de på hjemmelsbruken og forholdsmessigheten.

Ministeren som gjemmer seg bak inhabilitet

I tillegg koblet de innholdet opp mot Karlsens krav om rettferdig rettergang. De oppfattet at PIT-rapporten handlet mer om vern av beslutningsgrunnlaget om å fjerne Karlsen, enn om vern av rikets sikkerhet.

VG har underveis i rettsløpet stilt justisminister Aas-Hansen flere spørsmål om hvorfor innsyn fortsatt ikke var gitt og hvordan hun fulgte opp sin egen kritikk fra sin rolle i EOS-utvalget. Men spørsmålene har hun ikke besvart. I stedet svarte kommunikasjonsenheten i Justisdepartementet på vegne av justisministeren. De hevdet at Aas-Hansen ikke kan kommentere fordi hun som følge av sin tidligere rolle i EOS-utvalget er inhabil til å behandle saken.

Svaret er selvfølgelig en ren jukseformulering. Inhabilitet handler om hvem som kan fatte vedtak i en sak, ikke om hvorvidt en justisminister kan svare på spørsmål fra pressen om sin egen tidligere rolle. VG ba dessuten ikke Aas-Hansen om å behandle saken, de ba henne forklare hvorfor EOS-utvalget i 2024 kritiserte departementet, og hvorfor kritikken tilsynelatende ble ignorert. Å gjemme seg bak “inhabilitet” og jukseformuleringer for å slippe å svare, har ingenting med juss å gjøre. Det har derimot alt å gjøre med feighet, tåkelegging og lojalitet til maktsystemet.

Et mønster av maktmisbruk

Det er altså flere forhold som viser at “av hensyn til rikets sikkerhet” sannsynligvis er en etterrasjonalisering og tildekking rundt personalsaken mot varsleren Karlsen.

Videre, hvis PIT-rapporten virkelig bygger på Josefsens mistanke om at Karlsen delte taushetsbelagte opplysninger, og det som kjent ikke foreligger bekreftende dokumentasjon, kan det bety at rapporten fremstiller rene antakelser som fakta. Den kan fremstå med en konstruert narrativ om risiko uten reelle verifiserbare holdepunkter, og dessuten med en mix av personvurderinger og “problematiseringer” som ikke har noe med sikkerhetsfaglige forhold å gjøre.

Fremgangsmåten er verken ny eller for så vidt forbeholdt politiet. Det å bygge en sak mot en varsler med “bekymring” som ramme, er nærmest umulig å motbevise fordi den sjeldent er konkret nok til å knuses med bevis. Øyvind Tenold fra Politiets sikkerhetstjeneste er et annet og tidsnært eksempel på hvordan sikkerhetsklareringskortet ble brukt for å kvitte seg med en «illojal» medarbeider i justissektoren.

Flere andre, også fra PST, har dessuten fortalt Monsens Revelje at det samme har skjedd med dem. Dette er åpenbart ikke enkeltstående uhell, men et mønster. Klareringssporet har trolig lenge vært en effektiv snarvei til å fjerne mennesker ledelsen ikke vil ha.

Frykten for Pandoras eske

Kanskje det viktigste indikasjonspunktet for at PIT-rapporten mest omhandler personalsporet mot Karlsen, ligger i det strukturelle? Dersom innholdet handler om forhold som kunne skade Norge, ville Karlsens arbeidsgiver/staten ha et legitimt argument, og da ville man sannsynligvis fått en forklaring på hvorfor sladding er nødvendig. Man ville fått vurdert delvis innsyn og faktiske opplysninger og dokumentet ville med stor sannsynlighet tålt en rettslig prøving av avgrensningen.

Men her ser vi det motsatte: maksimal sladding, minimalt innsyn, og en prosess som ender i forlik før dokumentet kan bli testet. Det er med dette bakteppet den siste, og kanskje mest avslørende, dynamikken i Karlsen-saken må forstås, og som toppes med tingrettens signal om at saken burde forlikes.

Som vi har vært litt inne på anses forlik i arbeidsrettslige konflikter, i og utenfor domstolene, som et uttrykk for fornuft og modenhet. Som en løsning som “gagner begge parter”. Men det er sjeldent tilfelle. For arbeidsgivere med en del å risikere er forlik en trygg og billig løsning, mens den er en nødutgang for varslere som kjenner på drukningsfølelsen.

Når en dommer sterkt anbefaler forlik i konflikter hvor makten statistisk sett nesten alltid vinner, kommer spørsmål som ikke minst massemediene burde ha stilt: Hvorfor da denne anbefalingen? Kan den sladdete PIT-rapporten være en slags Pandoras-boks i saken, som kan åpnes ved full rettsbehandling?

Risikoen for systemet

Karlsen-saken og justissektorens mulige misbruk av «rikets sikkerhet» for å fjerne mannen fra sin stilling, har in seg betydelig sprengkraft. I det øyeblikket retten først måtte forholde seg til PIT-rapporten som et avgjørende bevisgrunnlag, oppstår en situasjon der tingretten nærmest kunne ha blitt tvunget inn i etterprøving av hemmeligholdets lovlighet, forholdsmessighet og funksjon.

Denne rapporten, som tok fra Karlsen jobben hans, var gjort fullstendig utilgjengelig for ham. Det forelå dermed en prosess hvor det var en anklage, en konklusjon og en konsekvens, mens selve grunnlaget var holdt skjult. Følgelig la det også Karlsens rettssikkerhet i et slags vakuum. Med denne realiteten kunne ikke retten så enkelt late som den bedrev rettspleie, og særlig ikke med massemedienes øyne på saken. Å gjennomføre saken ved å godta et lukket bevisregime som ikke tåler kontradiksjon, utgjør risiko. Å åpne opp for at Karlsen fikk sin rett til innsyn i PIT-dokumentet utgjør kanskje en enda større risiko.

Og det er her man innser hvorfor forliks-kortet plutselig fremstod «praktisk» også for staten. For dersom retten hadde åpnet opp, ville det ikke stoppet med Karlsen. Det ville ikke lenger vært en rettssak om én politiansatt og én sladdet rapport, men om hvor langt staten faktisk kan gå i å bruke sikkerhetsregimet som et instrument for å bli kvitt brysomme arbeidstakere. Det ville blitt til en rettssak om hvorvidt “rikets sikkerhet” kan brukes til å skjerme ledere fra andres innsyn i egne påstander/påfunn. Det ville blitt en rettssak om hemmeligholdets rolle som sanksjonsverktøy.

Kontroll over rettferdighet

Og når domstolen først åpner en slik dør, får man nettopp den korridor/domino-effekten som samfunnsmakten/systemet frykter. For i det øyeblikket én domstol må gi en varsler sin lovforankrede rett til større innsyn i et sladdet nøkkeldokument, vil neste varsler peke på den saken, og neste, og neste. Plutselig har man skapt en presedensrisiko som ikke egentlig handler om juss, men om kontroll. For dette handler selvfølgelig om kontroll.

Karlsen-saken kunne endt som et symbol, et nytt navn i rekken som gjør at flere nordmenn begynner å koble sammen prikkene og se mønsteret. Og denne type symbolverdier vil systemets ledere alltid gå inn for å kjøpe seg fri fra. Særlig når det tross alt ble så billig som i denne saken.

Måten domstolene tidligere har behandlet Karlsen og måten de har behandlet nærmest alle øvrige politivarslere de har hatt «tilgang på», forteller at det er liten grunn til å tro at Karlsen ville vunnet frem rettslig. Noen kan innvende med at varsler og tidligere PST-sjef i Bergen, Øyvind Tenold, vant frem i tingretten i 2025. Det gjorde han ikke, han fikk en erstatning på 114 000 kroner for at sikkerhetsklareringen hans ble inndratt på «gal lovforståelse». Hvilket igjen avslører at klareringssporet ble brukt for å fjerne en varsler fra sin stilling. Men retten fant likevel oppsigelsen av varsleren å være riktig.

Til slutt i dommen skrev sakens hoveddommer; «ingen av partene har fått medhold fullt ut, og etter rettens syn har heller ikke staten fått medhold av betydning». Med 114 000 kroner som eneste reelle konsekvens (en månedslønn), er det svært drøyt av dommeren å påstå at staten ikke har fått medhold av betydning. Med «juss-pjattet» til side, fikk staten i virkeligheten full seier i denne fortsatt ikke rettskraftige dommen.

Det kan nok hende Karlsen tok høyde for utviklingen i Tenold-saken, da han ble med på statens forlikstilbud om 1,1 million kroner.

God søndag!