I flere tiår var Freddy de Ruiter en profilert Ap-politiker, stortingsrepresentant og nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomité. Han kjente makten fra innsiden, men meldte seg ut desillusjonert over systemets mangler. For tre år siden leverte han en masteroppgave som burde vært pensum for alle som fortsatt tror Norge er et trygt land å varsle i. «1001 gjengjeldelser?», er en kvalitativ studie av varsling i kommunal sektor, fullført ved Universitetet i Agder i juni 2022. Oppgaven bygger på intervjuer med sju varslere fra fire norske kommuner, og avdekker et systematisk mønster av gjengjeldelse mot dem som våger å si fra. 

Dette er ikke en hvilken som helst akademisk oppgave. Den er skrevet av en tidligere stortingsrepresentant som kjenner politikken og maktspillet fra innsiden. Nettopp derfor burde «1001 gjengjeldelser?» ha kickstartet en prosess på to sentrale områder av vårt demokrati. For det første i politikken: Lovgiverne på Stortinget, som allerede har styrket varslervernet på papiret, burde tatt innover seg at også praksis i kommunene viser det stikk motsatte, og gått videre med langt kraftigere virkemidler for å sikre reelt vern. For det andre i pressen: Den frie, uavhengige journalistikken som vi liker å kalle «den fjerde statsmakt», har egentlig som plikt å løfte De Ruiters funn til forsideplass, debattprogrammer og store reportasjer. 

Men det har fortsatt ikke skjedd. Politikere tier, som om funnene ikke angår dem. Pressen tier, som om dette bare er et saksfelt for spesielt interesserte. Resultatet er at en av de mest alvorlige studiene av norsk varslervern de siste årene i realiteten er lagt i en skuff. Varslernes stemmer har således blitt stilnet to ganger; først av kommunale maktapparater som gjengjelder, deretter av offentligheten som velger å se en annen vei. 

«1001 gjengjeldelser?» bygger på intervjuer med sju varslere fra fire norske kommuner. Utvalget er lite, men funnene er store, og de peker alle i samme retning. Akkurat som vitnesbyrdene i Monsens Revelje og i en lang rekke andre fortellinger gjennom årene, avdekker De Ruiters studie en gjentakende brutal realitet: Varsling møtes ikke med vern og åpenhet, men med konsekvent og ødeleggende gjengjeldelse.

 

Hvordan møtes varslene?

Gjennomgående beskriver informantene i denne studien hvordan varslene raskt ble omdefinert til personalsaker. Dermed ble søkelyset flyttet bort fra det kritikkverdige, og over på den som våget å si fra. I stedet for å granske forholdene, granskes varsleren selv. Resultatet er sosial isolasjon, ryktespredning, endringer i arbeidsoppgaver, degradering, omplassering og avslutning av arbeidsforholdet. Flere ble utsatt for lange og kostbare faktaundersøkelser, ikke som nøytrale verktøy, men som kommuneledelsens våpen for å bryte ned varsleren.

 

Varslernes egne ord om brutaliteten:

  • «Det er ingenting i denne saken som har karakter av å ivareta varsler. Det handler heller om å støte ut varsler og dekke til de kritikkverdige forhold.»
  • «Jeg opplevde det slik at jeg ble sett på som en fiende av organisasjonen. Det ble brukt alle midler for å få meg nøytralisert, få meg ut, systematisk.»
  • «Trusler om å bli kasta ut av jobb, om å bli så syk at jeg aldri mer kunne jobbe, truet med at man ikke visste hva man hadde i vente. De skulle rett og slett gnage meg i stykker til jeg knakk.» 

Konsekvensene blir ikke bare ødelagt arbeidsmiljø, men ødelagt helse, tap av arbeid og knust tillit til det systemet man har trodd ville beskytte mot samfunnsmaktens overgrep. Varslerne betaler en voldsom pris, mens forholdene de varsler om som regel lever videre.

 

Vernetjenesten og fagforeningene.

De Ruiter dokumenterer hvordan vernetjenesten i praksis ofte stiller seg på arbeidsgivers side. Fagforeningene trekker seg unna, eller like ofte bidrar til å legitimere fortellingen om at det er varsleren som er problemet. Den som skulle hatt støtte, står alene, ofte mot både ledelsen, kolleger og altså selv mot arbeidstakerinstitusjonene som skulle vernet dem. Til Agderposten siterte De Ruiter fra filosofen Einar Øverenget som arbeider mye med etikk. «Varsling om kritikkverdige forhold i en organisasjon kan oppleves like sjanseløst som padlernes møte med tankskipet.» 

Videre uttalte han; «Hadde du spurt meg for 10–15 år siden hadde jeg vært overrasket. Men etter at jeg hadde vært en stund på Stortinget begynte jeg å grave i en del slike saker og da fant jeg så mye i offentlig forvaltning. Særlig i kommunal forvaltning. Nå er det ingenting som overrasker meg lenger. Dessverre. Det er færre som tør å varsle, og det er flere som møter gjengjeldelse når de varsler i offentlig sektor. Det er generelt mer brutalt og mer lukket.»

 

Makt og ressurser brukes asymmetrisk.

Omvarslede kommuneledere bruker millioner på advokater, prosesser og tåkelegging. Varslerne står alene, uten ressurser. «Her er det offentlige midler som brukes av de som sitter ved makta til å lage en borg rundt seg», sier en av dem til De Ruiter.

 

Åtte hovedfunn fra studien oppsummerer bildet:

1.     Lovverk og rutiner følges ikke i praksis.

2.     Varslingssaker omdefineres til personalsaker.

3.     Varslere utsettes for gjengjeldelser, både subtile og åpne.

4.     Politisk ledelse svikter sitt ansvar.

5.     Vernetjenesten svikter.

6.     Fagforeningene svikter.

7.     Organisasjonskulturen preges av frykt og lydighet.

8.     Maktforholdene sørger for at varsleren alltid taper.

 

Større ramme: demokrati og offentlighet.

Dette skjer ikke i en marginal sektor, men i landets største arbeidsgiver. Kommunene, med over en halv million ansatte og milliardbudsjetter, forvalter velferden, de forvalter fellesskapet. Når varsling systematisk knebles her, handler det ikke bare om arbeidsmiljø, men om demokratiets helse. Varslere er vår tids kanarifugl i gruven. Når hun er i ferd med å stilne, vet vi at demokratiet står overfor stor fare. Et samfunn uten varslere er et samfunn uten reell kontroll.

 

Medienes taushet.

Når en tidligere stortingsrepresentant dokumenterer dette i detalj, skulle man tro det ville skape debatt. Foruten ett enkelt innslag i lokalavisa Agderposten, er reaksjonene så langt fullstendig stillhet. Ingen forsider. Ingen store reportasjer. Ingen debattprogrammer. Norske medier vil ofte nok formidle enkeltfortellinger som inneholder drama, men en studie som systematiserer og får frem hvordan makten vender seg mot kritikere, blir for tung, for nært, og trolig for risikofylt for kapitalmakten bak de norske mediehusene. Dermed møtes også den tidligere stortingspolitikerens studie med den samme tausheten som varslerne selv. Noe som neppe overrasker desillusjonerte De Ruiter.

 

En tiltale og et speil.

«1001 gjengjeldelser?» er i virkeligheten mye mer enn en masteroppgave. Den er en tiltale mot norsk kommunal sektor, mot de institusjonene som skulle stå på varslers side, og mot et samfunn som sier at varsling er viktig, men lar varslere knuses, som regel i stillhet. Den er også et speil; spørsmålet er om vi får mange nok av slike som Freddy De Ruiter, som tør å se inn i det og erkjenne hva det norske samfunnet har blitt. Og gjøre noe med det!

 

God søndag!