Hvor ofte tar dommere feil?



Jan Fougner, advokat og partner i Wiersholm, et av Norges mektigste advokatfirmaer, hadde 29. juli ett innlegg i bransjeavisen Rett24. Hans spørsmål gjaldt hvor ofte dommere tar feil.


I innledningen skriver han imidlertid; «Samfunnets tillit til norske domstoler og dens dommere er med rette meget høy. Dommerne er uavhengige og faglige dyktige. () … Denne velbegrunnede tilliten til dommerne er grunnen til at kvaliteten på rettsavgjørelser ikke er noe fremtredende tema i offentligheten.»


Vi som ikke er partnere i advokatfirmaer som bader i årlige milliardutbytter, ville nok synes disse setningene preges av forfatterens profesjon, stilling og domstolenes betydning for at han har mange millioner kroner i årlige inntekter. Og disse meningene, om han virkelig har dem, er det ikke godt grunnlag for å hevde.


For å ta det siste først kan det vises til Transparency Internationals årlige korrupsjonsbarometer. I 2021 kunne man lese dette; «På spørsmål om «hvor stor tiltro har du til at domstolene gjør en god jobb i Norge?» svarer kun én prosent at de ikke har noen tiltro i det hele tatt. Fem prosent svarer ganske liten, mens 55 prosent svarer ganske stor. 37 prosent svarer at de har svært stor tillit til at domstolene gjør en god jobb.»


Domstolsadministrasjonen skrev i sin årsrapport fra 2019 at befolkningens tillit til Norges domstoler har steget jevnt og trutt siden starten på 2000-tallet, og fremdeles er høy. Men i 2019 kom et signifikant fall som følge av domstolenes fremferd rundt vern av barn, og den etterfølgende motbøren de fikk fra menneskerettighetsdomstolen. I tillegg kom NAV-saken.


Men egentlig skyldtes ikke befolkningens tillitsfall domstolenes praksis rundt det ovennevnte, men simpelthen det at massemedia fattet interesse. På den måten fikk befolkningen en viss innsikt i hvordan domstolene går frem, og det var så gjennomgående og varig at mange av den grunn ble overbevist om at domstolene faktisk ikke er på det nivået de trodde.


Det er utvilsomt ikke slik Fougner hevder, at dommeres «uavhengighet og faglige dyktighet» er det utløsende for folks tillit til systemet. De fleste i samfunnet leser ikke dommer, men forholder seg til det de kan lese i media. Hadde massemedia virkelig undersøkt og på jevnlig basis skrevet om domstolenes generelle praksis, ville befolkningens tillit falt som en sten. På samme måte som tilliten fordufter for veldig mange av de som rettslig prøver sine saker mot ulike myndigheter og for eksempel sterke representerende institusjoner, som arbeidsgiverforeninger.


Det som er nærmere virkeligheten, er at de fleste starter sine voksne liv med stor tiltro til det norske korrupsjonsfrie demokratiske systemet. Alle er jo fra barnsben av innpodet med Norge som demokratiets høyborg, hvor vi blant annet hver 17. mai ropte høyt hurra i tog og glodde på noen små skikkelser som viftet med hendene fra en stor balkong. Det tok gjerne et par års barneskole før enkelt av oss skjønte frigjøringsbakgrunnen for vår huiende og skrikende atferd. Men den kom etter hvert og da satt det seg stolt fast i sjela. Og som vi lærte fra Gro Harlem Brundtland; «Det er typisk norsk å være god».


Det er denne fra barnsben av ensidige og ukritiske innpodningen av alt knyttet til Norge, som noe ufeilbarlig, redelig og rent, som har skapt vår uforbeholdne og ofte grenseløse tillit til landets institusjoner. Det er nesten noe religiøst over det hele. Det er først når vi selv får erfaringer i møte med for eksempel barnevern, NAV og rettsapparatet, eller når andres erfaringer blir omtalt på troverdig vis gjennom media, at vår tillitsplattform gradvis forvitrer. Vi kjemper imot så godt vi kan, for vi ønsker ikke å se denne type sannheter. Men med økende kunnskap og erfaring tvinges flere og flere til å revurdere oppfatningen av vårt kjære korrupsjonsfrie land.


Jeg er selv en av mange i samfunnet som har fått erfare domstolenes fordommer, inkompetanse, uredelighet og beviselig konstruerte domsavsigelser, bygget på bevisst usanne saksfremstillinger. Varslere, som er den gruppen mennesker jeg av naturlige grunner fokuserer på, har av rettsapparatet systematisk og gjennomgående fått den siste og verste gjengjeldelsen av dem alle. Slik har det vært i alle år, og verken nye tider eller innføring av varslerparagrafer i arbeidsmiljøloven, har endret dette. Statistikken over utfallene etter rettsbehandlingen av varslersaker viser virkeligheten svært tydelig. Mindre enn 20 % av landets varslere vinner frem i domstolene. De som vinner frem, vinner heller ikke egentlig frem. Erstatningen er lav og karrierestigen har i beste fall endret form til en totrinns gardintrapp.


Alt dette vet Jan Fougner godt. Han som gjennom sitt partnerskap i mektige Wiersholm ble betalt av Nesodden kommune for å få en forsvarlig varsler på Nesoddtunet sykehjem, pulverisert av domstolene. Omtalt i innlegget "Likhet for loven?" 12. juni.


Den saken er ellers et godt eksempel på at domstolene heller følger makten enn lovverket. Makten i dette tilfellet var ikke bare Nesodden kommune, men milliardvirksomheten Wiersholm og alle deres ressurser. I møte med slike mektige advokatfirmaer, hvor nettverket er enormt og innflytelsesrikt, får dommerne og deres bakenforliggende domstolsadministrasjon, satt sin «uavhengighet» på prøve.


Foruten den provoserende innledningen, er Fougners korte innlegg likevel på sin plass selv om kritikken er fjærlett og nesten usynlig. Det kan virke som han etterlyser mer kunnskap om hvor omfattende det er at domstolene begår alvorlige feil. Han påpeker at domstolsadministrasjonen ikke ser slike undersøkelser som sin oppgave, og at heller ingen andre synes å gjøre det.


Vi som har mistet all tillit til dette systemet, er imidlertid ikke det minste forundret over at slik forskning ikke er å finne i domstolsadministrasjonen. En administrasjon som i årevis blant annet har motarbeidet etableringen av lyd og videosikring under rettsprosesser. For allmenheten gjør denne mangelen det nærmest umulig å vurdere de avsagte dommene opp mot hva som faktisk forløp i rettsalene.


Kanskje er det derfor Fougner til slutt anbefaler boken «Noise – a flaw in human judgment», som ifølge advokaten «indikerer at dommere tar feil langt oftere enn vi vil like å tro».


God søndag!

1 comment