Likhet for loven?


En varsler med 3,1 millioner i saksomkostninger!


Saken gjelder sykepleieren Ida ved Nesoddtunet helse- og omsorgssenter, og hennes varslingssøksmål mot kommunen. I søksmålet anførte Ida at oppfølgingen hun hadde fått fra arbeidsgiver siden 2017, som kulminerte i oppsigelsen 3. juli 2020, var ulovlige gjengjeldelser etter varsling.


Etter å ha lest både tingrettsdommen og lagmannsrettsdommen fra saken, får man inntrykk av at Ida fullt og helt er å klandre for alt. Dessuten er hun ikke under noen omstendighet en varsler, i alle fall ikke jamfør arbeidsmiljølovens bestemmelser. Men alle vi varslere som har kjent på hvordan domstolene jukser, bedrar, fortier bevis, og totalt omskriver hendelsesforløp, vet at tilsynelatende rimelige domsavsigelser kan være forferdelige justismord.


Om denne dommen er justismord på bakgrunn av om Ida ble oppsagt pga. sitt varsel, er noe uklart. Imidlertid er det mye som taler for det. Det er nemlig liten tvil om at rettsbehandlingen både i tingrett og lagmannsrett har vært subjektive, arbeidsgivervennlig og selvfølgelig lovstridig.


Ida tilrådte arbeidsforholdet ved Nesoddtunet i mars 2014. To år senere, i februar 2016 reagerte hun på turnusordningen hun var tildelt av sin leder. Den inneholdt blant annet åtte kveldsvakter etter hverandre, hvilket er en oppstilling i strid med regelverket. Uten å nevne dette og at nettopp dette forårsaket Idas reaksjon, omtaler retten det som at hun «skjelte ut» lederen sin på vaktrommet i «påsyn av ansatte, sykepleiestudenter og lærlinger.» Denne angivelige utskjellingen medførte at lederen hennes seks dager senere, ga Ida en skriftlig advarsel. Spesielt nok fremhevet lagmannsretten også at sykepleieren etter hendelsen, angivelig ved to anledninger unnlot å hilse på den samme lederen. Her må man undres over hvor objektivt det er å legge to slike påståtte observasjoner til grunn som bevis, og deretter bruke fillehendelsene på denne måten? Ellers er denne «realitetsbeskrivelsen» utelukkende basert på den omvarslede arbeidsgivers fremstilling, hvilket er konsekvent for hva begge rettsinstansene la til grunn som faktum.


Begge rettsinstansene støttet seg til arbeidsgivers referater, etter at «korrigerende» møter ble avholdt med Ida. Den samme status fikk ledernes beskrivende notater, som de angivelig skrev til seg selv umiddelbart etter deres opplevelse av Ida i de ulike sammenhengene. Kommunens lederhåndbok krever imidlertid at referater etter korrigerende samtaler, skal underskrives av arbeidstakeren. Men disse referatene og notatene mangler i påfallende grad underskriften til Ida. I tillegg foreligger det flere referater som Ida ikke engang har sett, ikke før etter søksmålets faktum. For de referatene hun likevel fikk tilsendt, både i rimelig og urimelig tid i etterkant, har hun som oftest svart pr. epost at referatet ikke speiler hennes opplevelse av møtene. At arbeidsgivers mangelfulle referathåndtering ble brukt mot Ida, mer enn antyder hvilken posisjon domstolene ville ta utover i dommene.


I januar 2017 fikk Ida en ny leder, og ganske tidlig oppstod en hendelse. Tingretten skrev;


«13. mars 2017 ble det arrangert et møte for sykepleierne ved korttidsavdelingen. Bakgrunnen for møtet var flere bekymringsmeldinger fra sykehjemsoverlegen om faglig forsvarlighet relatert til utføring av arbeidsoppgaver for sykepleiere. I møtet tok sykehjemsoverlegen opp bekymring knyttet til en pasient med øyeskade, og det ble stilt spørsmål om manglende eller feil behandling kunne være årsak til øyeskaden. I etterkant av møtet ringte arbeidstaker (Ida), som verneombud, til behandlende øyelege på Ullevål sykehus, som avkreftet at manglende eller feil behandling var årsak til øyeskaden.


16. mars 2017 informerte arbeidstaker (sin leder) om kontakten med øyelegen. (Lederen) reagerte på at arbeidstaker hadde tatt direkte kontakt med legen i egenskap av verneombud uten å forsøke å avklare situasjonen internt først. Av (lederens) notater fra samtalen fremgår at hun spurte arbeidstaker om hvorfor hun ringte til øyelegen. Arbeidstaker svarte at hun var verneombud og at hun skulle gripe inn i denne saken etter sykepleiermøtet 13. mars 2017. Kollegaene på avdelingen hadde bedt henne om dette. På spørsmål svarte arbeidstaker at hun ikke hadde informert sykehjemsoverlegen om at hun skulle ringe til øyelegen. Hun skjønte ikke hvorfor hun skulle gjøre det, da hun hadde tatt tak i saken som verneombud.»


Foruten en nedtonet og upresis beskrivelse av arbeidsgivers fremferd og hendelsene ellers, unnlot retten her å nevne sentrale vitneforklaringer rundt forholdet. Først er det viktige å presisere at denne øyelegen ikke «avkreftet at manglende eller feil behandling var årsak til øyeskaden». Derimot avkreftet øyelegen helt konkret at sykepleiernes behandling skulle ha forårsaket øyeskaden. Videre er lagmannsrettens beskrivelse av møteinnkallingen og motivet bak, at det hele var noe helt uskyldig. Noe som nærmest ble gjort til gunst for sykepleierne. Disse sykepleierne fikk ifølge lagmannsretten et møte arrangert for seg, og overlegen tok opp bekymring knyttet til en pasient, og det ble stilt spørsmål om feil behandling ().»


De sykepleierne som vitnet om hendelsen, hadde imidlertid en helt annen tilnærming til episoden. De opplevde at møtet ble gjort i stand av avdelingslederen og virksomhetslederen, hvor de og denne overlegen hadde anklaget sykepleierne for feilbehandling, en behandling de mente førte til pasientens øyeskade. For narrativet er det en meget stor forskjell på det å stille spørsmål om feilbehandling, kontra det å bli anklaget for det. Domstolenes svært bevisste retorikk virker kanskje uskyldig på mange, men når slike nesten usynlige knep går igjen hver gang hendelser skal beskrives, endres virkeligheten til noe helt ugjenkjennelig og nesten uangripelig. For å avdekke bedraget, er eneste løsning å gå i dybden av saken.


En av sykepleierne som vitnet, hadde bedt Ida som verneombud om å kontakte legen ved OUS. Dette for å høre om det var tilfelle at sykepleierne virkelig var å klandre for utviklingen med pasientens øye. Etter at verneombudet Ida både muntlig og skriftlig i e-post, orienterte ledelse og ansatte om legens avkreftende svar, ble hun raskt kalt inn på teppet av avdelingsleder. Lagmannsretten ladet hendelsen med å føre frem lederens motiv som at hun reagerte på arbeidstakerens kontakt med legen i egenskap av verneombud, «uten å forsøke å avklare situasjonen internt først.» Men mye mer sannsynlig er det at lederens innkalling kom fordi hun ble sint for at hun og de to andre lederne måtte ha følt seg «hengt ut», og gjort til latter overfor personalet de feilaktig hadde anklaget.


Uansett er det utvilsomt at Ida her ble kalt inn på teppet. Som verneombud å bli irettesatt av arbeidsgiver for å gjøre jobben sin, er et overgrep og lovstridig. Retten fortiet imidlertid dette og omskrev det hele som om Ida «informerte» sin leder om kontakten med OUS legen. Dommerne syntes åpenbart at lederens reaksjon var berettiget, og at Idas egne undersøkelser lå utenfor hennes rolle som verneombud. Tingretten skrev i sin dom; «Å kontakte behandlende øyelege for å undersøke årsakene til en øyeskade, kan ikke sies å være et forhold som angår arbeidsmiljøet. Dette gjelder selv om de ansatte skulle føle seg mistenkeliggjort av ledelsen.» Lagmannsretten skrev; «Årsaken til øyeskaden kan ikke ses å ha hatt noe med arbeidsmiljøet å gjøre. Det klanderverdige i As (Idas) kontakt med øyelegen forsterkes av at hun også tilkjennega eksternt at sykepleierne var blitt anklaget for dårlig og uforsvarlig arbeid.»


Disse utsagnene fra dommere i våre domstoler vitner i beste fall om en uforsvarlig liten kunnskap om verneombudets rolle, samt om en fiendtlig tilnærming til hvilken ytringsfrihet arbeidstakere i viktige tillitsverv bør ha. Episoden med å gå etter verneombudet, kvalifiserer imidlertid som en varslingssak i seg selv, og kunne fint vært varslet inn til Arbeidstilsynet. Det er i den forbindelse helt sentrale forhold som retten har hoppet bukk over. For det første må ansatte få anledning til å søke avklaringer om alvorlige anklager som arbeidsgiver retter mot dem. I den forbindelse er det opplagt at avklaringer må søkes andre steder enn hos den anklagende arbeidsgiveren. Særlig ettersom verken sykehjemsoverlegen, virksomhetslederen eller avdelingslederen hadde undersøkt noe som helst med OUS legen, før de fremførte disse anklagene.


For det andre går det frem fra Arbeidstilsynets nettsider at verneombud skal ivareta arbeidstakeres interesser i saker som angår arbeidsmiljøet og arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd. Slike urettmessige anklager fremført i plenum, som retten med sin snikretorikk omskrev til å være spørsmål, påvirker i betydelig grad både arbeidsmiljø og de ansattes velferd. Og om en slik fremgangsmåte er vanlig praksis fra ledelsen på Nesoddtunet helse- og omsorgssenter, er det ikke vanskelig å forstå om virksomhetens turnover har vært høy.


I tillegg skriver Arbeidstilsynet at «i de tilfeller der sakene eller konfliktene får konsekvenser for arbeidsmiljøet, kan verneombudet ha en rolle i sakene». Med andre ord er rettens vurderinger rundt verneombudets rolle og mandat, både innsnevrende og direkte feil. At Ida i samtalen med OUS-legen fortalte at personalet hadde blitt anklaget for dårlig og uforsvarlig arbeid i et fellesmøte, er i konteksten absolutt forståelig og dessuten lovlig. Men dommerne valgte i stedet å konstruere frem en dypt urettferdig og urimelig kritikk av Ida.


For episoden ble det også vitnet om at etter Idas oppringning, skulle den enkelte sykepleier én etter èn «stå skolerett» på avdelingslederens kontor, og at lederen i den forbindelse skal ha uttalt; «Det kommer inte att bli roligt». Disse vitneforklaringene ble fremført i begge rettsinstanser, men de nevnes ikke verken av tingretten eller lagmannsretten. Hvorfor ikke?


Dagen etter holdt avdelingslederen et møte med Ida, og utarbeidet et referat hvor Ida ble tillagt uttalelser som at hun ikke alltid rakk å utføre jobben sin, og selv mente hun la en del over på andre. Dessuten at Ida i møtet skal ha sagt at hun følte hun hadde nedsatt mestringsevne. Alle disse påstandene om hva hun skal ha sagt, ble bestridt av Ida, da hun etter hvert ble kjent med referatet. Heller ikke dette har dommerne latt seg høre med, i stedet har de brukt de «referatene» som fullstendige og tidsnære bevis.


Elleve dager senere, dvs. 28. mars, oppsto en akutt situasjon med en eldre pasient som døde senere samme dag. Ida hadde avtalt med ledelsen allerede flere uker i forveien at hun skulle være på kurs fra klokken 11 til 13 denne dagen, hvilket skulle innebære at ledelsen selv sikret at bemanningen på avdelingen var forsvarlig. Og i Idas fravær var det altså en annen sykepleier som skulle følge opp avdelingens pasienter.


I enda ett usignert referat fra ledelsen, står det at en fysioterapeut ca. klokken 12 00 observerte den eldre pasienten som «surklete, svært urolig og med besværet respirasjon». Ifølge referatet skal terapeuten rett etterpå ha truffet på Ida, og gitt uttrykk for sine bekymringer. Sammen hadde de gått til pasienten og terapeuten hadde spurt Ida om ikke legen burde kontaktes. Hun skal da ifølge rettsgjengivelsen ha svart at; «det ikke var nødvendig og at hun måtte tilbake på kurset. Pasienten ble derfor overlatt til seg selv.»


I lagmannsretten hevdet Ida at hun ikke hadde truffet på fysioterapeuten under kursets pause. Hun påpekte ellers at det ikke var hun som hadde ansvaret, og at det dessuten var flere andre sykepleiere til stede på avdelingen. Lagmannsretten avviste hennes forklaring, og la det håndbokstridige referatet til grunn som bevis for hva som skal ha forløpt av hendelser. Likeledes vektla de avdelingsleders forsikrende påstand om at Ida helt sikkert hadde snakket med fysioterapeuten under sin kurspause rundt klokken 12. I referatet står det også at Ida; «kommer til sykehjemsoverlegen sitt kontor ca. kl. 13. Forteller at hun er på vei for å hente O2 til pasienten, pasienten har SaO2 ca. 40%, og sier til legen «bare slapp av, det ordner seg, ingen stress». Sykehjemsoverlege løper til pasienten med en gang, finner pasienten i sengen sittende stilling, og svært cyanotisk, nærmere svart i huden. A (Ida) kommer tilbake med konsentrator, som kan gi max. 5 liter O2, og som ikke virker. A går å hente en ny konsentrator med 2 l O2. N14 (spl) kommer med O2 kolbe som gir 10l O2. A bruker lang tid til å få nødvendig oksygenbehandling i gang.»


I tingrettsdommen fremheves ytterligere dette bildet av Ida som en uforsvarlig sykepleier, en som ifølge referatet løp og hentet en utilstrekkelig oksygenbeholder, som dessuten ikke virket. Mens hun hadde brukt lang tid på å få i gang nødvendig oksygenbehandling, ble det fremstilt som om det var en annen sykepleier som reddet situasjonen ved at hun hadde hentet en kolbe med 10 liter oksygen. For å bevise at Ida her er den kritikkverdige, oppstilte lagmannsretten referatets innhold slik at de for leseren fremstår som faktum.


I retten forklarte Ida at det var den stedfortredende sykepleieren som var ansvarlig for oppfølgingen av pasientene denne perioden, og Ida ville ikke engang ha blitt kontaktet dersom ansvarlig sykepleier ikke hadde glemt igjen sin telefon på vaktrommet. I forbindelse med oksygenkolbene vurderte Ida det som mest fornuftig å velge en mindre kolbe fordi pasientbehandlingen dermed kunne starte raskere. Vurderingen måtte også ses i sammenheng med at den andre sykepleieren hentet den større oksygentanken, som kunne kobles på etterhvert. Ut fra denne situasjonen var Idas vurdering i høyeste grad forsvarlig, og hun kunne ikke klandres for at utstyret ikke virket. Derfor kunne hun heller ikke klandres for at behandlingen tok lengre tid å få i gang.


Også dommerne måtte innrømme at Idas vurdering i så måte var forsvarlig. Med dette til grunn burde arbeidsgivers referat blitt gjenstand for noen kritiske spørsmål fra dommerne. Hvorfor beskrev referatet episoden på en slik måte at Idas handlinger fremstod som årsaken til samtlige negative hendelser? Og ikke minst fremstillingen av henne som den eneste ansvarlige for at pasienten ikke fikk behandling raskt nok? Virkeligheten var jo en helt annen.


Og hva da med referatets påstand om at hun forut for hendelsen skal ha sagt til overlegen; «bare slapp av, det ordner seg, ingen stress»? Generelt skal det mye til for at sykepleiere uttaler seg så arrogant og lettvint overfor en overlege, og særlig at nettopp Ida skal ha gjort dette mot denne overlegen. Bare litt over en uke tidligere hadde Ida «hengt ut» både referatskriveren og overlegen, for deres alvorlige men uriktige anklager. Dette i seg selv burde medført at det svertende og klart konstruerte referatet ble brukt mot arbeidsgiver, og ikke mot Ida som dommerne altså gjorde.


I kontrast stilte de ingen kritiske spørsmål rundt ansvaret som påhviler arbeidsgiveren, eller rundt handlingsmønsteret til overlegen og de andre helsearbeiderne som faktisk var på jobb, og som ikke var på kurs slik Ida tross alt var. Og når det gjelder denne fysioterapeuten, hvorfor kontaktet han ikke selv lege dersom Ida virkelig hadde sagt at hun måtte tilbake på kurset? Retten skrev; «Pasienten ble derfor overlatt til seg selv.» Den konklusjonen må hvile på fysioterapeutens forklaring, hvilket burde medført spørsmål om hva han selv foretok seg for at pasienten ikke skulle bli overlatt til seg selv.


Retten fremhevet ellers; «Kommuneadvokaten stilte også spørsmål om arbeidstakers vurdering knyttet til forsvarligheten av å vente med å gi væske/ernæring til den aktuelle pasienten til etter kurset. Pasienten hadde da vært uten væske/ernæring i 16 timer. Arbeidstaker ble spurt om hun konfererte med legen om dette. Arbeidstaker svarte at hun ikke konfererte med legen og hun var ikke enig i at dette var uforsvarlig.»


Ida svarte på denne underliggende anklagen at det var tomt for næring kvelden i forveien, og at pasienten derfor hadde fått næring senere den kvelden. Av samme grunn utsatte hun oppstart av ernæringen dagen etter, men slik at intervallet ikke overskred den tidsperiode pasienten vanligvis fikk ernæring innenfor.


Også her måtte retten konkludere med at Idas vurderinger var forsvarlige, og det burde sannelig arbeidsgiver også ha gjort. Slik fakta er presentert, synes det som at arbeidsgiver ikke engang har undersøkt dette forholdet før det ble tatt opp i retten mange år senere. Hvilket også underbygger at arbeidsgiver har lett seg frem til forhold de har ment kunne brukes mot Ida. Noe de absolutt lyktes godt med overfor en vennligsinnet og subjektiv domstol.


Kun basert på påstandene i det ytterst tvilsomme referatet og de samme personenes vitneforklaringer, skrev lagmannsretten; «Det () er svært kritikkverdig, () at (Ida) ikke tok (fysioterapeutens) observasjoner om at pasienten var «surklete, svært urolig og med besværet respirasjon» på alvor, men bare gikk tilbake på kurset uten å foreta seg noe. Som sykepleier skulle hun i denne situasjonen prioritert pasienten, ved å sørge for at det ble satt i gang behandling, eller i det minste tilkalt en lege som kunne vurdert pasientens tilstand nærmere. Hun informerte ikke en gang den andre sykepleieren på avdelingen.»


Forut for denne konklusjonen har retten lagt til grunn at avdelingslederen, overlegen og fysioterapeutens påstander om hva som ble sagt og fant sted, var fullstendig sanne. Til tross for referatets beviselig konstruerte fremstilling, og de tidligere hendelsene rundt avdelingslederen og overlegen. Og til tross for at også terapeuten selv må ha sviktet, siden pasienten etter hans påstand angivelig ble overlatt til seg selv.


Det er et voldsomt overgrep av domstolene å legge alt ansvaret på sykepleieren Ida, som dessuten var på et forhåndsavklart kurs. Og særlig stygt er dette siden pasienten døde senere samme dag. Hvor var for eksempel domstolenes vurderinger rundt ledelsesansvaret rundt pasientsikkerheten? Hvor var spørsmålene om tilstedeværelsen av øvrig helsepersonell og denne terapeuten? Denne tause forbigåelsen er påfallende. Domsavsigelsenes retorikk er gjennomgående slik den som regel er i saker som omhandler varsling, både varslerfiendtlig og meget tilpasset det utfallet fagdommerne allerede har bestemt seg for. I denne saken virker dette tydelig omtrent fra første setning i begge dommene.


Lokale tillitsvalgte i Fagforbundet ga Ida råd om å varsle kommunens varslingsutvalg den 6. september 2017. Hun påberopte tre forhold som grunnlag: Trusler om konsekvenser for utført arbeid som verneombud, trakassering av henne som person som resulterte i en ubegrunnet skriftlig advarsel, samt lovbrudd begått av ledelsen ved å overvåke de ansatte gjennom journalsystemet Cosdoc.


Både tingrett og lagmannsrett har avvist at Ida varslet, med påstanden om at varselet hun sendte til kommunens varslingsmottak kun gjaldt henne selv. Men behandlingen hun fikk av arbeidsgiver som verneombud, er utvilsomt alvorlig kritikkverdig. Verneombud skal ha særskilt beskyttelse mot gjengjeldelser fra arbeidsgiver. Kritikkverdig er også arbeidsgivers møte og anklagene de rettet mot personalet, og som var foranledningen til Idas kontakt med OUS-legen. Det at de ansatte som konsekvens skulle innkalles én etter én, står også frem som en straffereaksjon. Arbeidsgivers behandling av personalet viser at Idas varsling også gjaldt flere enn henne selv. Men for å få en beskrivelse som passet til utfallet, fortiet dommerne alle vitnemål som viste en annen virkelighet.


Kommunens varslingsmottak må også omtales. Den bestod av kommunens varaordfører, kommuneadvokaten og et hovedverneombud. Med en slik sammensetning må man regne med dårlige kår for varsler som rettes mot kommunale arbeidsgivere, noe Idas varsling ble et eksempel på. Etter varselet hørte hun ikke mer fra varslingsmottaket, heller ikke fra hovedverneombudet som ifølge varaordføreren skulle være garantisten for en forsvarlig og objektiv behandling.


I stedet snakket mottaket med den omvarslede ledelsen, som benyttet anledningen til å rette anklager mot varsleren. Det inkompetente og inhabile varslingsutvalget så ingen grunn til å la Ida få samme rett som de ga den omvarslede ledelsen, det vil si retten til kontradiksjon. I stedet konkluderte utvalget med at dette var en personalsak, og ga likegodt den omvarslede ledelsen anbefalingen å kvitte seg med varsleren. Varslingsutvalget overgrep står ikke omtalt i noen av dommene. Tvert imot brukte dommerne dette utvalgets konklusjon som støtte for egne konklusjoner, og mot Ida.


I den forbindelse må man også spørre seg i hvilken grad det har hatt noen påvirkning at kjendisadvokater som Jan Fougner, en tungvekter også innen varslingsproblematikk, førte saken for Nesodden kommune? Mannen er partner i ett av Norges største og tyngste advokatfirmaer, som tar seg svært godt betalt for sine oppdrag. Bare i 2021 hadde de en omsetning på over en milliard kroner, hvor partnerne delte mer enn en halv milliard kroner i fortjeneste. I tillegg har Fougner offentlig gitt uttrykk for negative holdninger til arbeidsmiljørelatert varsling, til tross for at nærmest alle varslinger i dette landet omhandler arbeidsmiljøet og trakasserende inkompetente ledere.


Varsling om større økonomiske saker forekommer svært sjeldent i vårt land. De som kan varsle om slike forhold, sitter som regel høyt plassert og med høy lønn. De vet også at om de varsler, vil det gå dem dårlig. De vil aldri igjen få tilsvarende jobb eller karriere noe sted. I beste fall kan de håpe på 100 000,- kroner i erstatning, men først etter en årelang og helseskadelig prosess i en normalt ytterst varslerfiendtlig domstol. Ved å holde munn kan de i stedet fortsette å innkassere millionlønninger og klatre til enda bedre posisjoner.


Selv om det må være opplagt at Ida er en varsler, og at hun hadde rett til å varsle som verneombud, er det likevel ikke opplagt at hun ble sagt opp i 2020 for en varsling som fant sted mer enn tre år tidligere. Men hendelsene fra 2017 bidro utvilsomt negativt til den senere utviklingen. Alle forholdene som arbeidsgiver tilsynelatende har kunnet knytte til denne sykepleieren, har gitt oppsigelsen legitimitet. Imidlertid er det også slik at faktabeskrivelsene i mange domsavsigelser slett ikke er objektive, og ofte dessuten usanne som i dette tilfellet. Det er som regel vanskelig å oppdage, med mindre bevisgrunnlaget virkelig gås i sømmene.


Imidlertid kan det ikke være tvilsomt at også arbeidsgiver bærer et stort ansvar for den negative utviklingen på Idas arbeidsplass. Dårlig, klanderverdig og trolig hevngjerrig ledelse, fulgt opp med tvilsomme og svertende «referater», er ikke forsvarlig personalbehandling. Det bidrar heller ikke til et godt arbeidsmiljø.


Lagmannsretten fulgte opp arbeidsgivers gjengjeldelser med enda en tydelig melding til landets arbeidstakere. Foruten #metoo-saker, er det fra domstolenes side ikke ønskelig med varsling på arbeidsmiljø og dårlige ledere. Ida ble dømt til å betale kommunens saksomkostninger på voldsomme 1 350 000 kroner. Ettersom kommunen kunne brukt egne langt rimeligere kommuneadvokater fremfor rådyre kjendisadvokater, burde lagmannsretten også på dette grunnlaget skrelt av mange hundre tusen kroner. Men i stedet skulle varsleren knuses, pulveriseres og aldri få mulighet til å reise seg igjen.


De færreste varslere vinner frem rettslig, faktisk færre enn to av ti. I tilfellene de vinner er den økonomiske kompensasjonen fortsatt meningsløst lav, og ikke i nærheten av å oppveie varslerens inntektstap eller ruinerte karriere. Når varslere taper, ender de opp med store saksomkostninger som kommer i tillegg til bortfall av lønnsinntekt, trolig for resten av livet. Og alt dette vet særlig Idas advokatbistand bedre enn de fleste.


Etter at advokatbistandens varslerstrategi slo grundig feil, kom det noen offentlige uttalelser om hvordan varslervernet fortsatt er en illusjon. Deretter fikk Ida presentert en vanvittig regning på mer enn 1 750 000 kroner!? Advokater som over mange år har bygget opp et bilde av seg selv som varsler og varsleres beskytter, bør i anstendighetens navn ikke ta seg dobbelt så godt betalt som andre vesentlig mer renommerte advokater. Som eksempel kan det vises til høyesterettsadvokat Trygve Staff som fulgte sin klient gjennom tre rettsinstanser og enda litt til, i en like komplisert og omfattende varslingssak som denne. Hans tjenester kostet klienten 850 000,- kroner inklusive mva. Det er også voldsomt, men altså ikke i nærheten av de utrolige salærene Ida må forholde seg til.


Saken er ellers nok et eksempel på at domstolene er i en bekymringsfull utvikling, med kyniske dommere som i de fleste tilfeller er hentet inn fra like kyniske advokatmiljøer. Og hvor nettverkskameraderiet rår i like stor grad som i andre høyere samfunnssfærer. De fleste arbeidstakere med ordinære lønninger, vil oppleve nederlag etter rettslig prøving som en livstidsdom. De voldsomme økonomiske konsekvensene, vil sterkt påvirke taperens fremtidige evne til normal livsutfoldelse. Hvem kan med slike domsavsigelser fortsatt hevde at vi i Norge har likhet for loven?


God søndag.

0 comments