Under overskriften; «Håp i hengende snøre?», skrev jeg 14. mars i år om politivarslersaken som da gikk for Bergen tingrett. Da spådde jeg at slik domstolene i sin alminnelighet praktiserer varslerparagrafene, vil varsleren Espen Bø mest sannsynlig bli vurdert som en forsvarlig varsler. Likevel at han som varsler utvilsomt ikke ble utsatt for gjengjeldelser. Videre at det i dommen ville stå at det ikke var noen objektiv grunn for varsleren, til å tro at han ble utsatt for gjengjeldelser. I tillegg at arbeidsgivers uttalte ord og påstander ville ha betydelig større vekt enn varslerens faktiske bevis. Til slutt at varsleren vil tape fullstendig, men muligens vil bli spart for arbeidsgivers saksomkostninger.
Tingrettsdommen har så sammenfallende konklusjoner at man nesten skulle tro jeg er synsk. Imidlertid skyldes denne treffsikkerheten ikke annet enn at den måten å dømme varslersaker på, er normalen. Den litt mindre normale måten, er å avvise vedkommende som en forsvarlig varsler. Uansett hvilken kategori dommeren velger å plassere varsleren i, ender vedkommende likevel med å tape. Det er bare dommerne selv som får en enklere prosess, dersom arbeidstakeren kan avvises som forsvarlig varsler med rett på varslervern. Da slipper man å bruke så mye tid på å formulere en dom, som skal gi et skinn av troverdig saksbehandling.
Dommeren i dette tilfelle har trolig jobbet en del med formuleringene, men roter seg fortsatt bort i selvmotsigelser og åpenbart lovstridige konklusjoner. Inntil jeg selv mottar dommen og utarbeider min egen dom over dommerens lovstridigheter, viser jeg nå til hva media har gjengitt av konklusjoner;
Varsleren Bø har i stor grad ikke lagt frem opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelser.
På noen punkter har retten funnet at det objektivt sett kan være grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse, men vurdert at staten med sannsynlighetsovervekt har ført bevis for at handlingene har hatt andre grunner enn gjengjeldelser.
På en del punkter har retten påpekt at arbeidsgiver kunne handlet noe annerledes for i større grad å imøtekomme Bø i den vanskelige situasjonen som han sto i, men hvor dette likevel ikke har vært å anse som gjengjeldelse.
Selv om terskelen for hva som skal anses som gjengjeldelse – enhver ugunstig handling – er lav, har bevisføringen i foreliggende sak vist at det ikke ved noen av handlingene har foreligget gjengjeldelsesmotiver.
Heller ikke ved en helhetsvurdering av hele perioden under ett, kan retten se at Bø kan høres med at det har funnet sted gjengjeldelse mot ham.
Arbeidsgivers handlinger har enten vært begrunnet i Bøs fungering på Exit-avdelingen, eller med gode intensjoner om å ivareta Bø.
Hverken beslutningen om omplassering eller prosessen frem til omplassering, ble gjennomført slik den ble for å ramme Bø negativt som en følge av varselet.
Det må være åpenbart at en person som omplasseres mot sin vilje, fordi han ikke fungerer i det arbeidet han hadde, gjennomgående får det svært tungt etter en slik prosess.
Arbeidsmetodene i avdelingen passet ikke Bøs stil. «Realiteten er kanskje at en jobb hvor en stadig kommer i samvittighetskonflikt på grunn av opplysninger som en får direkte fra sårbare ofre, og nødvendigheten av å vente på ledelsens beslutning om hva som skal gjøres i saken, ikke passer for alle.»
Selv velger jeg å vente med å kommentere dommerens konklusjoner til jeg har lest dommen. Men jeg kan som en start gjengi hva en som har fulgt saken, skrev til meg i den forbindelse. Særlig reageres det på den siste gjengitte konklusjonen, altså punktet om arbeidsmetodene i avdelingen.
Avsenderen opplever det som ille at dommere legger til grunn at ansatte som bryr seg, egentlig må ignorere egen samvittighet. At de ikke skal bry seg med etiske og moralske problemstillinger i sitt arbeid. Og hvis de likevel gjør det, bør de i stedet finne seg annet arbeid hvor slikt ikke forekommer. Dommeren har her faktisk beskrevet en situasjon som er helt dagligdags i helsesektoren. Ansatte i denne sektoren står ofte ovenfor slike problemstillinger. Det er mange eksempler på pasienter, brukere og andre trengende som ikke får den tjenesten de etter loven har krav på, blant annet som følge av innsparingstiltak og trange budsjetter. De som velger som yrke å pleie og hjelpe andre mennesker, er som regel utstyrt med en god porsjon empati og omtanke for andre. Alle økonomiske tiltak som reduserer pasienter og brukeres livskvalitet, medfører uvegerlig etiske og moralske problemstillinger for de som skal pleie dem. Det blir noen ganger forsøkt sagt ifra, som regel uten annen konsekvens at den som sier ifra blir uglesett. Det fører til at ingen etter hvert sier ifra. I stedet går arbeidsdagen med til kompenserende ekstraytelser, motivert av samvittighetsnag og etiske problemstillinger. Etter en tid ender man opp i langtids sykefravær og utbrenthet.
Skulle man fulgt dommerens konklusjon, ville det ikke vært mange igjen til å pleie henne når hun engang selv blir gammel og syk. Med utsagnet legger dommeren også til grunn at arbeidsgivere ikke har noe verktøy for å endre slike ledelsesutfordringer, og følgelig kan de heller ikke pålegges noe ansvar. Det er med andre ord kun arbeidstakere selv som kan endre situasjonen, men altså kun for seg selv og sin egen helse, og da gjennom å finne seg noe annet. Det er en absurd ansvarsfraskrivelse på arbeidsgiveres vegne.
Med slike og andre tilsvarende forferdelige uttalelser i varslingssaker, velsigner dommerstanden i Norge et arbeidsliv der «vinnerne» vil være de skruppelløse, de uten samvittighet. Er det det vi vil ha?
God søndag!