• Per-Yngve Monsen

Håp i hengende snøre?

Varslersak som pågår i Bergen tingrett.



Første uke i den tre uker lange rettsprosessen mellom polititjenestemann Bø og hans arbeidsgiver Vest Politidistrikt, er nå over. Bergens Tidende skrev 4. mars relativt kort om bakgrunnen for saken. I 2016 og 2017 varslet tjenestemannen først muntlig og deretter skriftlig om arbeidsgivers unnfallenhet og manglende inngripen i menneskehandel, tvangsprostitusjon, ran, grov vold, voldtekt mm. Etter hans oppfatning hadde han som politimann plikt til å gripe inn, men skal ha fått beskjed av sine overordnede om ikke å gjøre dette.


Drøye tre måneder etter varselet, og første dag etter en ferietur, hadde arbeidsgiver flyttet Bø til en annen gruppe og uten å involvere ham eller for den saks skyld, andre på arbeidstakersiden. Dette opplevde Bø som en gjengjeldelse etter varslingen. I tillegg mener han at han forut for det skriftlige varselet, ble utsatt for systematiske gjengjeldelser og utstøtelser. Gjennom denne prosessen har han etter eget utsagn, måttet gjennomgå ikke mindre enn rundt 50 avhør og intervjuer om seg og sin personlighet.


Staten ved regjeringsadvokaten, mener imidlertid at omplasseringen var lovlig og i tråd med arbeidsgivers styringsrett. De begrunner omplasseringen med tjenestemannens ulydige oppførsel. Han rettet seg ikke etter ordrer og påvirket arbeidsmiljøet negativt. Han tok stadig omkamper etter avgjørelser, og krevde via advokat å få en annen leder å rapportere til.


Det hører imidlertid med at Politidirektoratet faktisk kritiserte Vest Politidistrikt for deres saksbehandling. De mente det hele eskalerte til et så høyt konfliktnivå, at det fremstod som et brudd på bestemmelsene om et forsvarlig arbeidsmiljø.


Spesialenheten hos politiet og et advokatfirma undersøkte på sin side varselet, og begge konkluderte med at det ikke forelå kritikkverdige forhold hos arbeidsgiver. I et oppslag i VG fra samme tid kom det imidlertid frem at etter tjenestemannens varsling, hyret Vest Politidistrikt inn advokat og ekspolitimester Einar Drægebø til å bistå ledelsen. Han var blant annet med på å utarbeide et seks siders langt skriv, som mest kan beskrives som et karakterdrap av varsleren Bø. Varsleren var ifølge politimester Songstad en irettesatt ordrenekter, han var skadelig for arbeidsmiljøet, og dessuten unnlot han å innrette seg etter pålegg fra kvinnelige ledere. Det siste insinuerer at Bø også tydeligvis skal besitte kvinnefiendtlige holdninger.


Den gang uttalte informasjonsdirektør Arne Lutro til VG, at Drægebø først og fremst skulle bistå med å ivareta Vest Politidistrikts arbeidsgiverplikter og oppfølging av varsler. Bedriftshelsetjenesten Stamina Cencus, hevdet i sin konklusjon at Bø, til tross for disse forholdenes tidsnærhet til varslingen, ikke ble utsatt for gjengjeldelser. Hva Stamina Cencus fakturerte arbeidsgiver for etter sin konklusjon vites ikke, men advokat Drægebø tok intet mindre enn kroner 267 843,- for sin bistand. Til å være en rådgiver i varsleroppfølgingen, er det noe underlig at hans bistand ble holdt skjult for varsleren. I tillegg er det ikke særlig tillitvekkende at en tidligere politimester skal være nåværende politimesters rådgiver i en slik sak.


Jamfør varslerparagrafene i arbeidsmiljøloven er det delt bevisbyrde mellom tjenestemannen som varslet og arbeidsgiver. Tjenestemannen skal legge frem informasjon som gir grunn til å tro at han ble utsatt for gjengjeldelser, og arbeidsgiver må sannsynliggjøre at reaksjoner mot Bø ikke hadde med varslingen å gjøre. Å konfidensielt involvere en tidligere politimester, men ikke virksomhetens eget tillitsmannsapparat i varslingsbehandlingen, taler i vesentlig grad mot arbeidsgiver. Det gjør også de seks sidene med sterke anklager som varsleren mottok av Songstad.


Forutsatt at tjenestemannen Bø har rett på varslervernet, må arbeidsgiver i den rettslige prosessen kunne fremskaffe skriftlig dokumentasjon, som viser en dialog/kommunikasjon med Bø forut for og om omplasseringen. Feiler de på dette skal det i rettslig forstand styrke at den ansatte ble utsatt for gjengjeldelser. Dersom arbeidsgivers påstander om Bøs omkamper og ordrenekt heller ikke kan dokumenteres med skriftlig materiale, som for eksempel bevisføring av møter med tjenestemannen, involvering av tillitsmannsapparatet, advarsler osv, skal det igjen tale for at gjengjeldelser har funnet sted. Ettersom også Politidirektoratet kritiserte arbeidsgiver for saksbehandlingen, åpner det for at det kan foreligge vesentlige mangler ved formalitetsprosessen rundt de avgjørelser og beslutninger som rammet tjenestemannen negativt. Noe som i enda større grad skal styrke varslerens sak, jamfør lovens varslervern.


Fra forarbeidene til varslerparagrafene fremgår det at «enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling» er forbudt. Sanksjoner som interne overføringer nevnes konkret som en gjengjeldende handling. Dermed skal omplasseringen Bø ble møtt med etter varsling og ferie, i utgangspunktet ses på som en gjengjeldelse etter varsling. Arbeidsgiver må altså bevise at det utvilsomt er andre forhold som ligger til grunn. Så langt har de selv tilkjennegjort at overføringen skyldtes forhold hos varsleren, og ingenting med virksomhetsbehov forøvrig å gjøre.


Måten domstolene i sin alminnelighet praktiserer varslerparagrafene på, vil hovedkonklusjonen mest sannsynlig bli at tjenestemannen var en forsvarlig varsler. Likevel at arbeidsgiver utvilsomt ikke utsatte ham for gjengjeldelser. Videre vil det ikke overraske om det i dommen vil stå at det ikke var noen objektiv grunn for varsleren til å tro at han ble utsatt for gjengjeldelser. Tjenestemannens subjektive tro på noe slikt, vil for retten ikke ha noen betydning. Dette fordi det er hva retten legger til grunn med sin «objektive» tro, som etter domstolenes syn skal være det avgjørende. Et syn som er grunnleggende galt i forhold til forarbeidenes intensjon.


Det er åpenbart at det må være varslerens subjektive opplevelse når det skjer som skal være det førende. Eksempelvis at arbeidsgiver tvangsomplasseres den ansatte kort tid etter varsling, uten noen form for informasjon eller dialog.


Mest sannsynlig vil tjenestemannen kunne redegjøre for gode bevis og indikasjoner på gjengjeldelser etter varsling. Blant annet bør nær 50 avhør/intervjuer om egen person, tale for noe slikt. Men her vil retten trolig svikte politivarsleren. Som i de fleste varslersaker behandlet i Norges domstoler, vil arbeidsgivers uttalte ord og påstander ha betydelig større vekt enn varslerens faktiske bevis. Om slike bevis skulle komme frem, vil de sammen med arbeidsgivers eventuelle ulovligheter, selvmotsigelser, manglende skriftlige dokumentasjon osv., ganske sikkert bli borte som dugg for grillen i den endelige dommen.


Det foreligger allerede vitneforklaring fra en politikollega, som beskrev Bø som en engasjert og samarbeidsvillig politimann. Beskrivelsen han ga av Bø var diametralt motsatt av karakterdrapet Songstad utarbeidet i felleskap med sin tidligere kollega Drægebø. I tillegg forklarte han seg om et dårlig arbeidsmiljø på avdelingen, med manglende kommunikasjon og tilbakemeldinger. Han kjente mange som hadde gitt opp og hadde søkt seg vekk.


Så lenge saken verserer for tingretten er det likevel grunn til å håpe at selv om varsleren nok vil tape fullstendig, så vil han kanskje aller nådigst slippe motpartens saksomkostninger. Det har skjedd i noen tidligere tilfeller. Men skulle varsleren anke saken til lagmannsretten, kommer arbeidsgivers saksomkostninger som en vanvittig tilleggsbelastning. Varslere skal betale for at de ikke gir seg, også i domstolene.


Et slikt beskrevet endelikt samsvarer med de aller fleste rettsavgjørelser i varslingssaker her til lands. Det er noe som heter håp i hengende snøre, men i varslingssaker henger snøret over toalettet.


God søndag!

  • White Facebook Icon

+47 948 96 156

© 2020 Monsens Revelje AS | Mikkel Revs vei 51, 0688 Oslo | Foretaksnummer NO 925 320 129