Fra 1. juli i år endres loven om meldeordningen rundt alvorlige hendelser i helsevesenet. Helsepersonell har for så vidt hatt plikt til å melde alvorlige hendelser i mange år, via for eksempel avvik, internkontroll, yrkesetikk og delvis til tilsynsmyndigheter, men den spesifikke, nasjonale, umiddelbare varslingsplikten til Helsetilsynet om akkurat disse kriteriene (dødsfall/svært alvorlig skade + uventet utfall) ble utvidet til hele sektoren i 2019. Før det var det ikke like strengt og enhetlig for kommunale tjenester.

Lovendringen synes utad å bære med seg en kontekst av gull og grønne skoger, at alt skal bli så mye bedre, både for pleietrengende og de som fremover skal varsle om alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten.

Alvorlige hendelser skal ikke lenger feies under teppet, men løftes frem for å hindre gjentakelser. Kriteriene er «krystallklare»; dødsfall eller svært alvorlig skade på pasient eller bruker, enten det skjer direkte i helse- og omsorgstjenesten eller når en pasient skader en annen, og utfallet må være uventet ut fra det man kunne regne med som risiko.

Virksomheter fra store sykehus til små kommunale tjenester, private aktører og tannleger, har plikt til å varsle Statens helsetilsyn via melde.no. De må med andre ord binde opp ytterligere (av allerede knappe) ressurser til å følge opp med gransking, informere pårørende, identifisere risikoer og iverksette tiltak.

I tillegg fremheves det at også pasienter, brukere og nærmeste pårørende har rett til selv å varsle via Helsenorge.no.  Som tredjepart, utenfor arbeidslivet, har de riktignok intet varslervern, men det trenger de da heller ikke ettersom de ikke behøver å frykte for gjengjeldelser, ..eller? Angivelig balanserer denne muligheten ut den «tidligere» maktfordelingen, hvor ansatte frykter for sine jobber om de sier ifra.

Alt skal støttes av forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring, noe som krever systematisk arbeid for forsvarlighet og pasientsikkerhet. På papiret, og for de som ikke har vært rundt blokka et par ganger tidligere, høres jo dette riktig flott ut. Tenk, et helsevesen som lærer av feil, der varsling er en dyd og ikke en fare for hierarkiet oppover.

Regelendringen gir utvilsomt en klarere meldeportal (melde.no for virksomheter og Helsenorge.no for privatpersoner) som gjør det mer ukomplisert å varsle formelt, men absolutt ikke anonymt. Dette vil, ifølge skrivebords-generalene bak endringen, føre til at alvorlige hendelser som dødsfall eller svært alvorlig skade havner hos Helsetilsynet for oppfølging.

På papiret synes regelendringen som en triumf for åpenhet og læring. Men, som blant mange saker fra helsesektoren gjennom årene, viser blant annet sykepleier Torunn Rivedals marerittsak (omtalt i Monsens Revelje i mars/april i fjor) at regler er èn ting. Praksis er ofte noe helt annet.

Men det påstås videre at Helsetilsynets oppfølging med innledende undersøkelse, innhenting av opplysninger og potensielt tilsyn, vil sikre en uavhengig tredjepart som kan beskytte mot intern maktmisbruk.

Med fokus på læring og kvalitet skal forskriften sørge for at virksomheter gransker hendelser og iverksetter tiltak, støttet av veiledere fra Helsedirektoratet. Dette skal angivelig bidra til å skape en kultur av åpenhet, der varsling blir sett som kvalitetsverktøy, ikke trussel. Fafo-rapporten fra 2022 underbygger at ikke alle varslere møter gjengjeldelse. Noen steder blir de tatt på alvor, men det som ikke går frem like tydelig er at det nærmest ene og alene hviler på hvorvidt lederne er gode.

Naturligvis kobles reglene også til arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser.  Med den vanlige teoretiske tilnærmingen gir dette ansatte juridisk ryggdekning, som i Nortura-saken fra Høyesterett (HR-2023-2430-A), der det går frem at form ikke skal trumfe innholdet. Det vil si at det er arbeidsgivers (og ikke den ansattes) ansvar å forstå hva som utgjør et varsel.

Det som slukker lyset

Retten til å varsle via Helsenorge.no for pasienter, brukere og pårørende kan for mange høres ut som et godt grep. Her får man utvilsomt en direkte kanal til Helsetilsynet, uten å måtte gå via virksomheten først. Men når man ser på hvordan det faktisk fungerer, er det ingen grunn til begeistring.

I motsetning til ansatte har pasienter og pårørende null lovfestet vern mot negative reaksjoner. Hvis helsepersonell eller ledelsen skulle ta kritikken personlig, kan de svare med passiv-aggressiv behandling, redusert informasjon, lengre ventetid, subtil utestengelse etc., og uten at det utløser noen sanksjon eller erstatningsplikt. Det finnes ingen parallell til arbeidsmiljølovens § 2 A-2 i disse tilfellene, selv om dette vernet uansett er mest teoretisk.

Videre er det kun dødsfall eller «svært alvorlig skade» samt «uventet utfall» som kvalifiserer til denne type varsling. Nesten alt det daglige; kronisk underbemanning, gjentatte feilmedisineringer uten dødelig utfall, manglende omsorg, liggesår, utsatt behandling, fryktkultur osv., faller utenfor. Det betyr blant annet at de fleste pårørende som opplever alvorlig svikt, men ikke død eller permanent invaliditet, vil få beskjed om at dette ikke er «varslingspliktig» og blir i stedet henvist til ordinær klagevei.

I statistikken fra 2024 foreligger det angivelig 2 113 varsler, hvor kun 18 førte til direkte tilsyn fra Helsetilsynet. De fleste ble avsluttet etter kort innledende vurdering (ofte innen tre uker), eller de ble oversendt til statsforvalteren der de ble møtt med «lav prioritet». Når volumet øker (som det gjør), prioriteres rask lukking fremfor dyp gransking. Det er en slags byråkratisk overlevelsesmekanisme, hvor systemet beskytter sine egne ressurser fremfor pasientene.

Helsetilsynet lover en innledende undersøkelse og vurdering, og de sier de vil sende brev med konklusjon innen tre uker. Men i praksis er dette kun en første screening, og ikke en full behandling. Hvis saken ikke avsluttes der, kan den legges inn i køen til statsforvalteren eller i en annen kø. Det finnes lite av offentlig statistikk over behandlingstid for slike varsler, men erfaringer fra lignende saker viser at det kan gå måneder og år før endelig konklusjon. Og når antallet henvendelser hoper seg opp, skjer følgende:

Saker lukkes etter kort gjennomgang med begrunnelse som "ikke hensiktsmessig å følge opp med tilsyn" eller "oversendes statsforvalter". Dette er systemets enkleste og billigste sakshåndtering.

Å binde opp ressurser unngås aktivt. Stedlige tilsyn blir derfor en sjeldenhet, som sagt bare 18 ganger etter 2 113 varsler i 2024. Systemet prioriterer rask og uforpliktende avklaring fremfor å grave dypt, nettopp for å unngå å binde opp jurister, inspektører og administrativ kapasitet over lang tid.

I tillegg kan grundigere undersøkelser avdekke systemsvikt som krever politiske eller økonomiske grep som mer bemanning, endrede rutiner, erstatningssaker, medieoppmerksomhet, osv. Alternativet, som er å legge saken død etter kort vurdering, minimerer slike uønskede ringvirkninger.

Når kapasiteten drukner i saksvolumet flyttes prioriteringen til mange raske avslutninger fremfor få og grundigere undersøkelser. Resultatet blir at alvorlige enkeltsaker blir borte i mengden, og varslende ansatte/pasienter/pårørende innser at de bare roper i skogen, og fortsatt må uroe seg for mulige sanksjoner.

Selv om et varsel skulle føre til tilsyn, ender det neppe med systemendringer som rammer budsjettet eller ledelsens ansvar. I stedet kommer «anbefalinger» eller «oppfølging lokalt», som uten ytterligere tiltak overlates til virksomheten selv å gjennomføre. Uten lederskifte fører det sjeldent til reelle endringer.

Pårørende/pasient-retten til å varsle vil utvilsomt brukes i presentasjoner, rapporter og politiske taler som bevis på at «pasientens stemme høres», «vi tar alvorlige hendelser på alvor», og «systemet er åpent». Det gir politikere, direktorater og andre maktutøvere et fint punkt på lista, uten at det rører en tøddel på verken maktbalanse eller ressursbruk.

Fryktkultur og lojalitet til ledere og ikke til virksomhetenes mandat, preger helsesektoren like mye som i øvrige deler av arbeidslivet. Det er ikke få helsepleiere som formidler sin oppfatning av at etikk og faglighet taper mot økonomi og taushet. Reglene helsearbeidere lenge har måttet forholde seg til, krever at de sier ifra når pasientsikkerhet er i fare. I praksis straffes denne type varslere ofte, og med isolasjon, sykemelding, karrierestopp og alt annet som følger med. Det sterkere regelregimet som kommer i juli vil ikke endre dette,..overhodet.

I Rivedals sak førte kollektive varsler til Arbeidstilsynet og Statsforvalteren at helsevirksomheten fikk noen pålegg og ble gjenstand for et midlertidig åpent tilsyn. I teorien og utad kunne det virke som at systemet reagerer bare mange nok roper, men i praksis endret det absolutt ingenting for praksisen. Det samme skjer igjen og igjen, og alle er like redde som før. Det vil det også gjøre etter juli i år.

Som ventet legges ansvaret for de nye regelendringene i hovedsak på de ansatte, de som til daglig gjør det de kan for pleietrengende, selv om tid og kapasitet preges av svært krevende underbemanning og bemanning med ufaglærte med og uten tilstrekkelig norskkunnskaper. De skal sikre forsvarlighet (helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1), melde avvik og varsle alvorlige hendelser for å hindre gjentakelser. Forskriften krever systematisk kvalitetsarbeid, og Helsedirektoratets veiledere bruker den underliggende trusselen om «skal» for å understreke «lovpålagte plikter».

Den underliggende trusselen er at du som ansatt kan pådra deg advarsel fra Helsetilsynet, at de tar fra deg autorisasjonen din, eller på annen måte blir straffet med loven i hånd, selv om den reelle årsaken ligger i et uforsvarlig organisert system. «Skal»-formuleringene forteller deg at loven ikke aksepterer unnskyldninger som «vi var for få» eller «ufaglærte måtte steppe inn». Du har likevel personlig plikt til å hindre uforsvarlighet, og konsekvensene rammer deg hvis det ikke lykkes.

Men beskyttelsen? I praksis har helsepleierne akkurat den samme «beskyttelsen» som før. Denne papirtigeren vil raskt vise sitt sanne jeg, om den som varsler tråkker litt for hardt på tærne til noen med makt. Som for eksempel kommunens administrative ledelse, som har overholdelse av budsjettrammer som en av sine fremste personlige karrierefaktorer.

Fafo-rapporten, for hva den er verd, viser at en av fire varslere rammes. For varslere som for eksempel berører den økonomiske «elefanten i rommet», er nok tallet mye høyere. Som debattinnlegg fra for eksempel fagbladet Sykepleien roper ut: «Den dagen du varsler, forandres alt. Du blir en belastning.»

Sykepleieren Rivedals sak er et skoleeksempel på akkurat dette. Avvik lukkes uten tiltak, varsleren møtes med ekskludering, negative e-poster bak ryggen, falske avvik mot varsleren selv, og til slutt oppsigelse under press.

Dagens medlemssankende fagforeninger har for lengst sviktet alle fortidens idealer, og svarer avvisende i typisk jurist-stil: «Vi kan ikke gå inn i varslingssaker». Domstolene på sin side lar konsekvent form trumfe innhold, brysomme vitner bagatelliseres/forties, og varsleren dømmes til millionregning for sine «samarbeidsproblemer».

Helsetilsynet oppleves som enda et supperåd. I den store mengden saker, vil flere saker fortsatt sendes til Statsforvalteren, åpenbart kun for å dø. Behandlingstid hos det tannløse Arbeidstilsynet eller hos Diskrimineringsnemnda vil fortsatt gå over år, og vil være mer enn tilstrekkelig til alene å knuse enhver videre karriere for den som sier ifra. I tillegg er Diskrimineringsnemnda enda mer varslerfiendtlig enn domstolene, til tross for at det nettopp er domstolenes kvinner og menn som også regjerer i denne nemnda. Eller kanskje nettopp derfor..

Endringen om «meldesystemer for alvorlige hendelser» som trer i kraft 1.juli, er i bunn og grunn staffasje i et system som fortsetter å spise sine egne for å overleve.

God søndag.