Forskjellen mellom hva Norge legger til grunn som ytringsfrihet og hva våre lover har tegnet opp som hatkriminalitet, er på et overordnet nivå formulert slik fra justisminister Mehls kontor; «Høyesterett har trukket et skille mellom religionskritikk på den ene siden, og ytringer som angriper enkeltpersoner eller trosgrupper på den andre siden».
På svensk side har de stort sett samme formuleringer, og for eksempel lagt til grunn at Koranbrenning er innenfor loven. Landets borgere er altså i sin fulle rett til å brenne egne bøker om de skulle ønske det.
Likevel har svenske myndigheter siktet den islamkritiske politikeren Rasmus Paludan for hets mot en folkegruppe. 21. januar brant nemlig Paludan en Koran, etter først i relativt sterke ordelag å ha kritisert Islam, Tyrkia og svensk innvandringspolitikk.
20 juli stilte Salwan Najem og Salwan Momika seg fremfor den svenske Riksdagen med et eksemplar av Koranen, et svensk flagg og en megafon. En av dem tråkket på boken, kastet den opp i luften, for deretter å brenne den.
Najems og Momikas handlinger var angivelig motivert av deres oppfatning om at Koranen representer en trussel mot demokrati, etikk, menneskelige verdier, menneskeretter og kvinner sine retter.
De ønsker på den bakgrunn å forby boken, hvilket ironisk nok ikke viser at de egentlig har holdninger i konsensus med svenskenes tolkning av ytringsfrihetsrammene.
At politikeren Paludan med sin opptreden 21. januar ble rammet av hetsparagrafen, en straffeparagraf som Salwan Najem og Salwan Momika senere gikk fri ifra, står frem som noe underlig i ett ytringsfrihetsperspektiv. Paludan gjorde vel egentlig stort sett det samme som disse to herrene, ved å brenne et eksemplar av Koranen og kritisere andre?
Det er derfor grunn til undres over om denne siktelsen kom som følge av helt andre og politiske årsaker. Etter Russlands invasjon av Ukraina, har majoriteten av svensker, som de fleste vet ønsket et NATO-medlemskap. For å oppnå det er de tilsynelatende avhengig av tyrkernes samtykke og velvilje.
Paludans ytringer har imidlertid effektivt underminert den prosessen, for hans handlinger falt ikke i særlig god jord hos Tyrkias eneveldige president Erdogan. Presidenten kom i harnisk og sa i etterkant av Paludans opptreden at Sverige ikke lenger kan regne med Tyrkias støtte til NATO-medlemskap.
Paludans senere uttalelser mer enn antyder at hans egentlige agenda var å ødelegge for NATO-medlemskapet. Han sa; «Min kritikk mot Erdogan og Islam har ingenting med Nato-medlemskap å gjøre. Et Nato-medlemskap har heller ingenting med religion og ytringsfrihet å gjøre, men det handler om Sverige har evne og kapasitet til å være med i Nato».
Her til lands ble statsminister Jonas Gahr Støre spurt om sitt syn på Najems og Momikas koranbrenning; «La meg si det sånn: I forhold til norsk lov så er vel slik at ifølge ytringsfriheten er det ikke eksplisitt brudd på loven det å brenne et flagg eller en hellig tekst. Men jeg tar sterkt avstand fra det. Jeg ser på det som hatkriminalitet enten det skjer i Norge eller andre land».
Etter å ha innsett at uttalelsen var noe i strid med domstolenes tolkning av ytringsfrihetsloven, modererte Støre seg til Dagbladet; «La meg være helt tydelig på at jeg og regjeringen verner om ytringsfriheten. Den er helt grunnleggende. Så mener jeg, selv om det er lov, at koranbrenning er en hatefull handling, som jeg personlig tar avstand fra».
Til tross for dette tilbaketoget, er det rimelig klart at Støre mener det å brenne nasjonsflagg, Koranen eller Bibelen burde være kriminalisert.
Hetsparagrafene i svensk og norsk lov er relativt like. Utfordringen med dem synes imidlertid å være at de kan anvendes både for og imot landets borgere, egentlig basert på noe i nærheten av «trynefaktor».
I Norge vises det til straffelovens § 185 om hatefulle ytringer. Her legges det til grunn at det å true, forhåne eller vise ringeakt for noen på grunn av deres religion/livssyn, er å anse som hatefulle ytringer og dermed straffbart med inntil tre års fengsel.
For en legmann synes det enkelt å tolke ordlyden slik at brenning av Bibelen eller Koranen i det minste fremstår som ringeakt for troende, og således kan inngå som en straffbar handling.
I Norge har vi det såkalte Lex superior-prinsippet. Dette er et prinsipp som rangerer rettsreglene etter nivå. Vår Grunnlov går foran formell lov som igjen går foran forskrifter. Vår ytringsfrihetslov er å finne i Grunnloven, nærmere bestemt i § 100.
Så ifølge Lex superior-prinsippet går ytringsfrihetslovens § 100 foran straffelovens § 185. Men hva betyr egentlig dette for de som agerer som Najem, Momika og Paludan?
§ 100 sier at alle har rett til å ytre seg frimodig om hvilket som helst emne. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne retten der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig, holdt opp mot grunnlaget for ytringsfriheten.
Også her er utformingen egentlig så vag at et forbud mot for eksempel brenning av hellige skrifter i utgangspunktet er forenlig med Grunnloven. Det har følgelig vært opp til domstolene og særlig Høyesterett, hvordan disse lovene skal leses og forstås.
Det igjen innebærer at domstolenes nåværende holdning fort kan endres i takt med endringer i samfunnet. I den forbindelse viser spørreundersøkelser fra Danmark at 54 prosent av befolkningen ønsker forbud mot å brenne hellige skrifter, for å unngå å håne andre land, kulturer og religioner.
I Norge er ikke statsminister Støre på noen måte alene om å dele den danske majoritetens syn på saken. Institutt for samfunnsforskning har på oppdrag av Fritt Ord kartlagt nordmenns holdninger til spørsmålet. 30 prosent mener det bør være tillatt å brenne religiøse symboler, mens 49 prosent svarte med helt eller delvis enighet at det ikke burde være lov.
God søndag!