Ytringsfrihet er som kjent en av de mest fundamentale pilarene i et demokratisk samfunn. Den beskytter vår rett til å uttrykke våre meninger. Den beskytter også vår rett til å delta i offentlig debatt og kritisere våre myndigheter. Disse rettighetene er avgjørende for å sikre forsvarlig maktdeling og ansvarlighet, og de tillater samfunnet å utvikle seg gjennom diskusjon og uenigheter. Det er utvilsomt at uten reell ytringsfrihet klarer ikke samfunnet å korrigere feil, innovere seg selv, eller respektere menneskerettighetene fullt ut.
Samtidig kan ytringsfrihet også utgjøre en alvorlig trussel mot demokratiets eksistens. I alle fall under forutsetningen av at det demokratiske styresett ikke er godt nok fundamentert. Når ytringsfriheten utnyttes til å spre desinformasjon, hetse, eller oppfordre til vold, kan et demokrati settes på alvorlige prøver. I tilfeller hvor politiske ledere, som den tidligere presidenten i USA, bruker sin plattform til å utfordre valgresultater uten bevis, spre konspirasjonsteorier, eller uten rimelig grunn underminere tilliten til demokratiske institusjoner, reiser det åpenbart spørsmål om hvor grensene for ytringsfriheten går, og hvordan samfunnet kan beskytte seg mot dens negative virkninger uten å krenke selve retten.
Ytringsfrihet er ikke i seg selv en trussel mot demokratiet, da demokrati ikke eksisterer uten ytringsfrihet. Det er heller måten denne friheten blir brukt på som kan være skadelig. Politiske og institusjonelle myndigheter er derfor nødt til å finne balansen mellom hvordan opprettholde ytringsfriheten, og samtidig beskytte den mot misbruk. Misbruk som kan føre til destabilisering og undergraving av demokratiske prosesser og institusjoner. Dette innebærer ikke minst å sørge for robuste rettssystemer, og at det eksisterer tydelige normer for ansvarlig kommunikasjon, og at det fremmes medie- og informasjonskompetanse blant borgerne. Dette er alle elementer som utvikler og styrker seg på fundamentale demokratiske rettigheter som innsyn og åpenhet!
Norge må nok sies å være langt fremme når det gjelder den grunnleggende inkorporeringen av det som er nødvendig, for et solid demokrati og dets fortsatte eksistens. Samtidig er det klart at også Norge har utfordringer, ikke minst rundt politisk og institusjonell åpenhet og redelighet. Domstolene er en statsmakt som til stadighet omtales sterkt kritisk i Monsens Revelje, men det er også grunn til å spørre om vår «fjerde statsmakt», den «frie presse» er så fri og redelig som vi skulle ønske eller tro?
Det er klart at overgangen til digitalt innhold har ført til fallende inntekter fra både salg og annonsering for mange tradisjonelle mediehus. Dette har ført til nedskjæringer, blant annet knyttet til undersøkende journalistikk, som er avgjørende for en sunn, fungerende presse. Medienes avhengighet av annonseinntekter fører uvegerlig til interessekonflikter, spesielt hvis mektige annonsører utøver press for å påvirke dekningen, for eksempel ved å true med å trekke annonser eller ved å tilby sponsede innhold som er kamuflert som uavhengig journalistikk.
Eiere av store mediehus kan ha egne politiske eller økonomiske agendaer som påvirker nyhetsdekningen. Eierskapet til mediene er ofte konsentrert i hendene på noen få individuelle eller familieeide konglomerater, noe som potensielt kan føre til ensidige perspektiver.
I Norge har vi en økende konsentrasjon av eierskap i det norske avismarkedet. De tre største mediekonsernene i Norge er Polaris, Schibsted og Amedia. I dag har de nærmere 80 % markedsandel. Dessuten øker omfanget av såkalt strategisk samarbeid, det vil si at uavhengige aviser inngår partnerskap med store konsern om for eksempel digital infrastruktur. Utviklingen viser at de store, norske mediekonsernene blir stadig mektigere.
Politikere og politiske partier kan på sin side utøve direkte eller indirekte press på medier og mediekonsern gjennom lovgivning, regulering, eller ved å favorisere visse medier gjennom eksklusive intervjuer og tilgang. Det kan ellers synes som ærekrenkelseslover og nasjonale sikkerhetslover også begrenser pressens frihet til å rapportere på sensitive eller kontroversielle temaer. For å unngå risikoen for kostbare rettssaker velger journalister og mediehus ofte bort publisering av visse typer historier, spesielt de som omhandler mektige individer eller institusjoner.
En annen sterk påvirkning finner man på sosiale medieplattformer som f.eks. Facebook, Twitter og Google. De har blant annet en voldsom innflytelse på hvordan nyheter distribueres og konsumeres. Dette har gang på gang beviselig ført til utfordringer knyttet til algoritmebasert filtrering og spredning av falske nyheter. Slike medier kan også føre til at brukere blir isolert i informasjonsbobler eller ekkokamre, hvor de hovedsakelig eksponeres for synspunkter som bekrefter deres eksisterende overbevisninger, noe som dermed polariserer offentlig mening ytterligere.
Det er altså mange faktorer som kompromitterer den fjerde statsmakts uavhengighet og objektivitet. Så dette med "fri presse," er noe allmenheten må forstå ikke nødvendigvis er så reelt. Økonomisk, politisk, og teknologisk press påvirker hva og hvordan noe blir omtalt, og dermed former det også den offentlig mening på måter som ofte ikke reflekterer en objektiv eller balansert virkelighet.
Avslutningsvis kan det slås fast at ytringsfriheten ikke er en trussel mot demokratiet, men en svært sentral del av det. Utfordringen ligger i å opprettholde denne friheten med velfungerende statsmakter, statsmakter som er i stand til å adressere og dempe skadevirkninger av dens misbruk.
God søndag!