«Det skal ikke være tvil om at ansatte i politiet skal kunne si ifra om uønskede hendelser eller kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Alle varsler skal bli tatt på alvor, og ingen skal utsettes for negative reaksjoner etter å ha sagt ifra», sa politidirektør Benedicte Bjørnland i 2022.
Uttalelsen kom i forbindelse med justisminister Mehls kraftfulle utbasunering om at hun sporenstreks skulle etablere et nasjonalt varslerombud, som skulle sikre forsvarlig oppfølging både av de innkomne varslene og av politifolkene bak varslene.
Og nettopp omvarslede Bjørnland hadde fått oppdraget med å lede arbeidet. Ballongen mistet naturligvis raskt luften, og skrumpet inn til en høyhastighets plystrelyd ut av hele justissektoren.
For Mehls og Bjørnlands versjon av et nasjonalt varslerombud viste seg å bestå av et mørkt hjørne et sted i Politidirektoratet, og fritt for personell.
Ikke særlig overraskende takket Politiets Fellesforbund derfor nei, og ble i stedet relativt oppbragt over den useriøse kokkelimonken av et ombud.
Da justisministeren innså at Politiets Fellesforbund ikke gikk i fellen men underkjente kokkelimonken, var det sårt tiltrengte nasjonale varslerombudet ikke lenger noe tema.
Varslingshåndteringen i Tengs-saken
I 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs drept like ved sitt hjem. Da en sekretær ved Haugesund politistasjon lagde en rapport om hvem hun mente kunne stå bak, ble hun selv etterforsket for å ha snoket i registrene. I sekretærens rapport hadde hun særlig pekt på mannen som i dag er dømt for drapet, mens politiet den gang som kjent gikk etter Tengs fetter.
Varslingshåndteringen i Monika-saken
I 2011 ble Monika Sviglinskaja (8) funnet død hjemme i huset. Politiet mente hun tok sitt eget liv og henla saken. Først da politimannen Robin Schaefer nektet å godta henleggelsen og varslet både internt og eksternt, ble saken tatt opp igjen. Morens ekskjæreste ble i 2016 dømt for drap.
Som følge av varslingene, ble både politisekretæren i Tengs-saken og politimannen i Monika-saken møtt med omfattende gjengjeldelser fra lederne i politietaten. Selv lenge etter at det var klart at varslingen var svært berettiget, tok det lang tid før daværende politimester Geir Gudmundsen formelt anerkjente Schaefer som en varsler.
Under denne saken lovet ellers daværende politidirektør Odd Reidar Humlegård at politiet skulle bli en lærende organisasjon, hvor konstruktive innspill tas imot «med takk og honnør».
Kaare Songstad, politimester i Vest politidistrikt som var øverste ansvarlig i saken, uttalte; «Når vi fremover bruker ordet «varsling», er det noe som vil få en kolossal oppmerksomhet internt».
Det var en uttalelse som virkelig skulle vise seg å stemme, for varslerne som kom etter Monika-saken fikk det om mulig enda vanskeligere.
Etter en såkalt uavhengig granskning fra advokatfirmaet Wiersholm, to undersøkelser i regi av Spesialenheten for politisaker og en gjennomgang fra Riksadvokaten, endte det opp med at ingen av de ansvarlige lederne i Monika-saken ble stilt til ansvar.
Robin Schaefer konkluderte med at makten beskytter makten; «Da er ikke moralen og etikken tilstede for å inneha en slik lederrolle. Slik jeg ser det, har de som har hatt befatning med behandlingen av denne saken med all tydelighet demonstrert at de ikke er i nærheten av å inneha nødvendige personlige egenskaper. Tvert imot. De har satt seg selv over fellesskapets interesser».
Odd Reidar Humlegårds uttalelser om at «konstruktive innspill tas imot med takk og honnør», holdt ikke engang som en illusjon i stort mer enn en halvtime.
Etter denne saken, og særlig etter Riksadvokatens tilpassede konklusjon og frifinnelse av de ansvarlige, fattet forbundsstyret i Politiets Fellesforbund et vedtak som anbefalte medlemmene om å avstå fra å varsle.
I årene etter har det blitt krystallklart hvilken nedslående verdi anbefalingen egentlig har for varslende politifolks helse og karriereutvikling. Ikke minst i Vest politidistrikt under politimester Kaare Songstad.
Varslingshåndteringen i Bø-saken
Politimannen Espen Bø ble av Songstad omplassert etter å ha varslet ledelsen i 2016 og 2017 om politidistriktets manglende inngripen i menneskehandel, tvangsprostitusjon, ran, grov vold, voldtekt osv.
Måten Kaare Songstad fulgte opp varsleren på, var å hente inn ekspolitimester Einar Drægebø, som gjennom sin nåværende advokatrolle utarbeidet en seks siders rapport. En rapport fylt med karakterdrepende og usanne påstander om varsleren.
Politimester Songstad la ved til bålet med å hevde at varsleren ikke var en varsler, men en irettesatt ordrenekter. Songstad var heller ikke snauere enn at han lot etaten han leder, betale «gode gamle» Drægebø nesten kr 300 0000,- for smøreriet som frifant Songstad for gjengjeldende varslerhåndtering.
Varslingshåndteringen i Bråthen-saken
I juli 2019 ble Nina Bråthen funnet død under mistenkelige omstendigheter. Etter at lite skjedde og det var gått langt ut i neste måned, ga sakens krimtekniker uttrykk for at den måtte etterforskes; «ut fra de ulike hypotesene der den verst tenkelige er drap».
Mens den øverste ledelsen i Sør-Øst politidistrikt mente etterforskningen hadde høy prioritet og var godt ledet, sendte krimteknikeren et varselbrev om det motsatte. Hun fikk beskjed tilbake at lederen for etterforskningsavsnittet Lena Reif, var blitt informert om innholdet.
Reif sin reaksjon var å omtale situasjonen som en konflikt med krimteknikeren. Uken etter fikk teknikeren en klage på seg fra etterforskningsledelsen i Drammen. Hun fikk også vite at hun var tatt av saken.
Varselet førte imidlertid til at etterforskningsledelsen ble byttet ut, og det ledet etter hvert til en konklusjon om drap. En mann ble siktet for drapet.
Det går ikke frem hvem som stod bak den senere «granskningen» av varslingssaken, men igjen ble det konkludert med at varsleren ikke var utsatt for ulovlig gjengjeldelse eller trakassering.
Varslingshåndteringen i PST-saken
I 2008 ble Øyvind Tenold sjef for Politiets sikkerhetstjeneste i distrikt Vest. I juni fjor ble han sagt opp fra stillingen, etter å ha varslet til Justisdepartementet om atferden til de øverste lederne i politietaten.
De omvarslede var daværende PST-sjef Benedicte Bjørnland, nåværende PST-sjef Roger Berg, tre andre ledere i Politiets sikkerhetstjeneste og dessuten politimester Kaare Songstad, som var Tenolds nærmeste overordnede.
Da VG spurte, avviste Kaare Songstad at det hadde foregått noe samarbeid mellom ham, Bjørnland, Hans Sverre Sjøvold og andre toppledere, for å bli kvitt Øyvind Tenold som PST-sjef i Bergen.
Men VG avslørte raskt at påstanden ikke holdt vann. I forbindelse med Tenolds autorisasjonsgodkjenning ble det klart at de alle sammen arbeidet i kulissene med formål å avslutte Tenolds rolle som PST-sjef i distrikt Vest.
Tenold ble klarert av ordinær godkjenningsinstans, til tross for sterke forsøk på påvirkning fra blant andre Songstad. Da denne taktikken ikke førte frem krevde daværende PST-sjef Hans Sverre Sjøvold at Tenold også skulle stille til autorisasjonssamtale med ham. Dette som følge av en angivelig prosedyreendring som ingen andre enn Sjøvold, Bjørnland og et par andre involverte, visste noe om.
Sjøvold påstod endringen hadde funnet sted en tid tilbake. Tenold opplevde det hele som et komplott i strid med regelverket, og droppet å møte til samtalen med Sjøvold.
Snart etter og åpenbart på instruks fra Sjøvold, fattet PST en negativ autorisasjonsavgjørelse, og Tenold mistet sin jobb. Til VG konstaterte han følgende; «Jeg har brutt uskrevne regler ved å varsle på ledere på et høyt nivå. Det gjør man ikke i politiet».
Justisdepartementet «behandlet» Tenolds varsel, og konkluderte etter sin vanlige kutyme at det ikke var grunnlag for kritikk mot noen av polititoppene det var varslet på. Da VG som en test på granskningskvaliteten spurte departementet om lovligheten av det nye PST-kravet Sjøvold hadde funnet opp, nektet de å svare.
Varslingshåndteringen i Sjøvold/våpen-saken
Noen måneder før, også det i fjor, avslørte VG at en ansatt ved politihuset i Oslo ble utsatt for trusler og press da han nektet å ta imot tre ulovlige våpen fra nettopp og daværende politimester Hans Sverre Sjøvold, som senere ble tilsatt som PST-Sjef etter nettopp Benedicte Bjørnland.
«Maktforholdet var meg mot politimesteren», uttalte mannen til VG, lenge etter at han hadde fått kjenne på konsekvensene av varselet han sendte den øvrige ledelse ved Oslo politidistrikt;
«Det var ikke meg mot en litt vrang avdelingsleder, men meg mot hele Oslo politidistrikt. De hadde all makt, jeg hadde ingenting. Men de kunne ikke få vasket våpnene uten meg. Bare jeg kunne føre det inn i systemet. Ingen andre. Og jeg sa nei».
Det skulle han for egen helses skyld ikke gjort, for i dag er varsleren 100 prosent ufør og fullstendig overlatt til seg selv. Hans Sverre Sjøvold som var den direkte ansvarlig for saksutfallet, har aldri noen gang tatt turen innom varsleren, ikke engang for å se virkningen av hva han hadde stelt i stand. I stedet toer han fortsatt sine hender, og påstår samtidig at han ikke visste noe.
Etter at PST-Sjefen ble tatt i flere løgner og stadig mer tullete bortforklaringer av VG, ble Sjøvold tvunget til å fratre som PST-Sjef.
For en sjelden gangs skyld hjalp det ikke at hans kumpaner i justisdepartementet og dets underlagte etterforskningsorgan Spesialenheten for politisaker, forsøkte så godt de kunne å beskytte PST-sjefen. Hemmelighold, elendig etterforskning og generell aktiv motarbeidelse hjalp ikke mot VGs aggressive sannhetssøken.
Man skulle tro atferden til Sjøvold under VGs kjør, hadde sendt ham ut i en nokså langvarig relasjon med NAV. Men i justisdepartementet anses tydeligvis personer med Sjøvolds støpning, som både attraktivt og nødvendig.
Straks etter sortien fra PST, ble han hentet inn av de samme embetskvinner- og menn i justisdepartementet som hadde gjort det de kunne på begge sider av loven, for å beskytte ham.
Konstituert politimester i Oslo politidistrikt, Cecilie Lilaas-Skari serverte i VG nok en floskel som Sjøvoldvarsleren trolig kjente som å bli spyttet i ansiktet;
«Det er flere læringspunkter i denne saken, spesielt hva gjelder hensynet til dokumentasjon, notoritet og kontradiksjon. Det er viktig å understreke at det skal være trygt for ansatte i Oslo politidistrikt å varsle».
Justisminister Mehl, som i høy grad synes å komme fra samme lest som Hans Sverre Sjøvold, Benedicte Bjørnland og Kaare Songstad, ga varsleren likegodt en ny runde med spytt i ansiktet; «Jeg har en virkelig sterk ambisjon om å bedre forholdene for varsling i politiet. Dette ligger fast».
Denne vedvarende, omfattende og direkte varslerfiendtlige tilstanden i justissektoren, kan bare forklares slik varsleren Robin Schaefer forklarte Monika-saken.
Toppledelsen gjennom hele justissektoren har med all tydelighet demonstrert at de ikke er i nærheten av å inneha nødvendige personlige egenskaper. Tvert imot. Og de har satt seg selv over både lover og fellesskapets interesser.
God søndag!