8. August skrev Ragnhild Lied, lederen for UNIO (Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede) en kronikk i VG (se under innlegget) om varsling som en verdi og ikke et problem. Hun mener at både arbeidsgiver og arbeidstaker er tjent med at varslingssaker blir håndtert på et tidlig stadium for å unngå både menneskelig og økonomisk tap. Etableringen av et nasjonalt varslingsombud vil kunne hjelpe både arbeidsgiver og arbeidstager i varslingssaker. Ombudet vil med egen eksistens alene gi et tydelig signal om at varsling er viktig og at vern av varslere prioriteres og vil dessuten gjøre det enklere å finne frem for de som vurderer å varsle. Naturlige oppgaver hos ombudet kan være råd, støtte og hjelp til arbeidstakere/givere i konkrete saker. Videre må ombudet kunne tilby mekling, anbefalinger om fri rettshjelp, bidra med kunnskap og større forståelse for varslingens samfunnsverdi. I de tilfelle der ombudet blir kjent med svært alvorlige varslingssaker bør det kunne ta initiativ til uavhengige undersøkelser. Slik det er i dag er det et villnis av aktører som tilbyr private granskninger, som er i ferd med å komme ut av kontroll.
Jeg er så enig i dette behovet og har egentlig for mer enn ti år siden, sammen med flere andre varslere og andre involvert i varslingsproblematikk, etterlyst et slikt ombud. Kanskje det nå endelig kan komme?
For øvrig er det min oppfatning at samfunnsverdiene generelt i lang tid og i økende grad befinner seg i en tapende kamp mot arbeidslivets voksende eierskapskrav til enkeltindividets ressurser i en konkurransearena som endrer seg både i globalisert omfang og tempo som aldri før. I tillegg og delvis som følge, konkurrerer enkeltindividene seg imellom og det hele måles i posisjoner, penger og makt. Globalisering og nasjonale myndigheters kraftig reduserte evne til lokale reguleringer ligger som en forurensende smog over det hele. Våre tradisjonelle verdier som er helt nødvendige forutsetninger for et velfungerende og trivelig samfunn, er nå som en gammel demning med stadig flere og alvorlige sprekker. De siste årene har dette blitt enda tydeligere og vi har for lengst innsett at for eksempel arbeiderbevegelser og foreninger taper terreng mot arbeidsgivere. Det er sågar slik at uttalelsene fra arbeiderbevegelsenes topper likegodt kunne kommet fra arbeidsgiversiden. Arbeidstakerrettighetene forvitrer gradvis og med det også deres ytringsfrihet. Det igjen påvirker selvfølgelig hele varslingsinstituttet og dets mulighet til en sunn og god forankring i det norske samfunnet. Sprekkene i denne verdidemningen er som sagt ganske mange, men med et nasjonalt varslingsombud med myndighet og gjennomføringsevne, vil i alle fall noen av sprekkene kunne tettes igjen.