Så er Monsens Revelje i gang igjen etter en lang og god ferie. I dag er temaet varsling i norske sykehjem, nettopp fordi dette så ofte forekommer.
I 2021 ble det gjort en undersøkelse rettet mot sykepleiere. Her gikk det frem at 72 prosent svarte ja på om de vurderte å bytte arbeidsplass. Hovedbegrunnelsene er at bemanningen ikke samsvarer med behovet.
Dette fører til manglende pasientomsorg og en stressende og vanskelig arbeidshverdag. Det er mange helsepleiere som etter lange dager på jobb, reiser hjem med vonde og vanskelige følelser. Pasienter får i altfor mange tilfeller ikke dekket mer enn helt grunnleggende behov, og det er vanskelig for pleierne å forholde seg til.
Når dagene er spesielt travle blir oppfølgingen dessuten enda dårligere. Pleietrengende pasienter kommer for eksempel ikke på toalettene i tide. De får heller ikke medisiner i tide.
Sykepleierne klarer ikke å gi pasientene den omsorg de behøver, og det oppleves som skremmende og vondt også for sykepleierne. Når de klager på forholdene oppover i systemet, skjer det som regel lite av forbedringer.
Dette bekreftes av Helsedirektoratets eget statistikkunderlag som viser at 45 prosent av beboerne på sykehjem står i risikosonen for underernæring, at de er underernært eller i ferd med å bli det. Utviklingen har gått til det verre de siste årene.
Mer enn 42 prosent har ikke hatt legemiddelgjennomgang det siste året, selv om det skal skje minst en gang i året. Rapportering om tvang på sykehjem har økt med hele 46 prosent de siste årene.
De siste fem årene skal statsforvaltere i Norge ha mottatt nærmere 100 varsler fra helsepersonell på norske sykehjem. Det fører likevel alt for sjeldent til oppfølgende tilsyn.
«Livsgledehjem» er en sertifisering som sykehjemssektoren synes å ha som kvalitetsgaranti og måloppnåelsesplattform. Sykehjemmene som har oppnådd denne sertifiseringen strekker seg angivelig langt for å ivareta de eldres «sosiale, kulturelle og åndelige behov».
En sykepleier ved et slikt sykehjem hadde imidlertid en ganske annen historie å fortelle til NRK. Hennes hverdag ble beskrevet som et daglig rotterace hvor sykepleierne henger etter oppgavene.
Under en nattevakt fant denne sykepleieren engang en pasient sovende i en stroppheis over toalettet, uten anelse over hvor lenge pasienten hadde hengt der. Videre fortalte hun om ufaglærte som gir medisiner til pasienter, etter bare få timer med kurs. Pasienter har også forlatt livet liggende mutters alene uten tilsyn, fordi bemanningen altså er uforsvarlig lav.
Sykepleieren opplever situasjonen som en stor psykisk påkjenning, hvor hun blir lei seg og veldig sint. Hun kan ikke forstå at gamle mennesker skal måtte leve under slike forhold i Norge, ett av verdens rikeste land.
Guro Winsvold, kommunalsjef i dette sykehjemmets kommune, gikk straks ut for å underminere sykepleierens uttalelser. Selv om sykepleierens formidling til NRK i realiteten var et varsel om alvorlige kritikkverdige forhold.
Kommunalsjefens uttalelse og løsning på saken var; «() man kan vurdere situasjoner forskjellig. Så jeg har ikke noen kommentar egentlig, utover at det hun har sagt får stå for hennes regning».
Men NRK hadde også fått innsyn i avviksmeldinger fra andre sykepleiere på dette hjemmet, som varslet slik de er pålagt å gjøre etter loven. Her går det blant annet frem konsekvensene det får for pasientene at sykepleierdekningen ved dette «Livsgledehjemmet» er uforsvarlig lav.
Slike historier fra helsesektoren gjentar seg i det uendelige, og det gjør det fordi systemet er lagt opp med sterke krav til budsjettoverholdelser. Ledere som ikke lever opp til forventningene om rammeoverholdelser, kan regne med å bli erstattet.
I valget mellom integritet og pågående karrierevei kan det således synes som at mange slike ledere heller velger karriereveien. Konsekvensene er det pasientene og helsepleierne som må ta. Det finnes dessverre grusomme eksempler på hvordan det går med de som sier ifra, og som forsøker å endre på tingenes tilstand.
Pleieren Camilla Buknotten sa ifra. Først ble hun suspendert, og deretter fikk hun sparken. Med en melding til sin søster om at hun hadde tapt og at Namsos Kommune hadde tatt henne, tok Buknotten sitt eget liv. Tilbake stod samboer og to barn.
Samboeren tok saken til domstolene. En Oslo advokat fra et svært arbeidsivervennlig advokatfirma tok rollen som fagdommer. Hun ga blaffen i både varslerparagrafer og en granskningsrapport som sterkt kritiserte Namsos kommunes ledelse og deres fremgangsmåte. Advokatdommeren avviste enkemannens anklager og ga ham likegodt kommunens fulle omkostninger.
Pleieren Ida ved Nesoddtunet sykehjem gjorde det samme. Straks kom advarslene og kritikk om jobbutførelse, noe hun aldri tidligere hadde opplevd. Det tok sykehjemsledelsen og kommuneledelsen kort tid å fremstille henne som en farlig sykepleier. Da hun gikk til sak, hentet kommunen inn den rådyre advokaten Jan Fougner. Domstolene hev seg på kommunens fremstilling, igjen ignorerte de lovens varslerparagrafer og sendte dessuten pleieren ut av jobben med 3,1 millioner kroner i saksomkostninger.
Det samme gjentok seg på det samme sykehjemmet relativt kort tid etter. En pleier sa ifra om tvangsbruken pasientene ble utsatt for på Nesoddtunet. Med god hjelp fra kommunens varslerutvalg fikk sykehjemsledelsen tegnet opp varsleren som en både farlig og uansvarlig sykepleier, slik de gjorde med Ida. Da også denne pleieren gikk til sak, hentet kommunen nok engang advokat Jan Fougner.
Etter en hårreisende rettsprosess måtte pleieren konstatere at de norske domstolene ikke er hva hun trodde de var. Som vanlig syntes tingretten at varsleren måtte betale sakens omkostninger, og hun endte opp med en regning på nærmere to millioner kroner. Etter dette var hun konkurs og våget ikke enda en runde i våre domstoler, i berettiget frykt for at det skulle ende like ille som for Ida.
Disse sakene er noen blant mange, og omkostningene for helsepleierne som forsøker å si ifra blir verre og verre dag for dag. Med et slikt system er det ingen grunn til å tro på bedring verken for pasienter eller sykepleiere.
I år 2035 er det kalkulert at det i Norge vil mangle 28 000 sykepleiere og 18 000 helsefagarbeidere. Om de unge hadde visst hva jobben som helsepleiere alt for ofte innebærer, vil den kalkulerte mangelen nås mye tidligere enn i året 2035.
God søndag!