top of page

Reformen som trumfer helsevarslere



Fra 2002 overtok staten spesialisthelsetjenestene fra fylkeskommunene. Tjenestene ble deretter organisert i fem regionale helseforetak (RHF). Henholdsvis Helse Nord RHF, Helse Midt-Norge RHF, Helse Vest RHF, Helse Sør RHF og Helse Øst RHF. Etter hvert ble Helse Sør og Helse Øst slått sammen til Helse Sør-Øst RHF.


Reorganiseringen medførte at drøyt 100 000 ansatte ble flyttet fra fylkeskommunene til staten. Reformen med implementeringen av nye organisasjonsmodeller og styringssystemer, ble gjennomført på bare et drøyt år.


Før denne massive reformen var status at fylkeskommunene ikke klarte å dekke sykehusenes underskudd, hvorpå staten måtte gi tilleggsbevilgninger for å dekke underskuddet. De to mest sentrale årsakene til at staten skulle overta sykehusene, var oppfatningen av både økt behov for regionalisering for å sikre enhetlige gode fagmiljøer, og for å få en bedre økonomisk styring.


I forrige måned stod overlege prof.dr.med. Mads Gilbert ved Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) frem i nettavisen FriFagbevegelse, med alvorlige bekymringer knyttet til helsevesenets fremtid.


Det kom i forbindelse med de politiske signalene om ytterligere innstramminger av sykehusenes allerede meget stramme budsjetter.


Gilbert ga uttrykk for at norske sykehus allerede fra sykehusreformen i 2002, har vært grovt underbudsjettert. Sykehusenes overordnede mål har ifølge Gilbert hele tiden vært den økonomiske bunnlinja. Det går i alvorlig grad utover beredskap, faglighet, kvalitet, pasientsikkerhet og personellets arbeidsmiljø, sier han.


Overlegen viste som eksempel til hvordan selv små, men viktige trivselsfaktorer fjernes. Julebord, beskjedne gaver, aviser og frukt på vaktrommene er sveipet bort. Ingenting ses på som arbeidsmiljøinvesteringer, men som rene kostnader i et system han omtaler som «dette tellekantsystemet».


Ståle Clementsen, Leder i Overlegeforeningen uttalte i en kronikk i NRK, at tidligere selvstendige sykehus som etter reformen ble underlagt og innlemmet i store helseforetak, også ble underlagt en ledelse preget av bedriftslignende styrer, og ofte lokalisert i en annen by. Pasientbehandlingen ble således innrettet etter mal fra produksjonsbedrifter.


Hans opplevelse er at faglige styring således er erstattet med et distansert management-styresett, nærmest en styringsmetodikk fra privat sektor. Med større sykehus, en fjernere ledelse og et annet verdisett har pasientbehandlingen blitt betydelig påvirket. Eksempelvis er inneliggende pasienter i dag sykere enn tidligere, både i sykehus og sykehjem.


Clementsen mener at dagens nyutdannede helsearbeider møtes av en helt annen jobbhverdag, enn tidligere; «Da vi startet våre yrkeskarrierer ble sykehusene stort sett opplevd som attraktive arbeidsplasser som ivaretok både pasienter og ansatte på en god og omsorgsfull måte».


Samtidig og underveis i dette voldsomme innstrammingsløpet, er det helsearbeidere som forsøker å si ifra om den manglende pasientsikkerheten. Det dreier seg ikke sjeldent om pasienter som utsettes for tvang, pasifisering, manglende tilsyn, uforsvarlig bemanning inklusive ufaglærte vikarer, osv.


Slike varsler behandles i realiteten av lederne i det management-styresettet overlege Ståle Clementsen beskriver, og som overlege prof.dr.med. Mads Gilbert mener kun er opptatt av sitt eget tellekantsystem.


Da er det ikke rart at sykepleiere som Ida fra Nesoddtunet sykehjem, eller Elisabeth Andersson fra Furuheim sykehjem ikke når frem uten solid eksponering i media.


Andersson var i likhet med noen andre, så heldig at hun fikk varslet om underbemanning og forferdelig pasientbehandling gjennom en Brennpunkt dokumentarserie. Med serien forble derfor troverdigheten til denne varsleren intakt.


Kommuneledelse består sjeldent av helsefaglige eksperter, og har hovedfokus på en trangskodd økonomi. Kommunalsjef Winsvold forsøkte så godt hun kunne å tone ned avsløringene til Andersson, blant annet med uttalelsen at «hun ofte møter ansatte på Furuheim, og at hun ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene i programmet».


Sykepleier Andersson kunne ellers fortelle at hun tidligere både hadde varslet anonymt og skrevet avvik, men at ingenting hadde hjulpet på situasjonen.


Med kommunalsjef Guro Winsvolds tilsvar til Brennpunktavsløringene, er det med denne historikken ikke usannsynlig at om Andersson hadde gjort seg til kjenne under sitt tidligere varsel, hadde hun nå jobbet andre steder enn på Furuheim sykehjem, og kanskje ikke i helsesektoren i det hele tatt.


I verste fall kunne det gått med henne som det gjorde med sykepleierne Ida og AN fra Nesoddtunet sykehjem, som begge i hver sine varslersaker ble utsatt for advokat Jan Fougner, et forferdelige justismord og en vanvittig regning fra domstolene som den siste og klart verste gjengjeldelsen.


Men sånn sett er det fortsatt mulig at også Andersson kan få samme behandling som Ida og AN, det er bare for kommunen å vente det hele ut litt, og etter hvert høre om villige advokat Fougner er ledig for et nytt oppdrag for makten.


Den brutale realiteten som ligger i sykehusreformens bunnlinjefanatisme, er det åpenbart vanskelig å endre på. Dessverre er det ytterst sjeldent en enkelt modig varsler som i seg selv får endret retningen. Derimot vet vi alle at etterfølgende gravejournalisme, ytterligere avsløringer og kontinuerlig medieomtale som under #metoo, er det som skal til for å få til et retningsskifte.


Det er bare ett problem; vår viktige «fjerde statsmakt» er i forvitrende grad transformert til et fåtall konforme altoppslukende mediehus, med investorer og eiere som styrer etter nøyaktig de samme prinsipper som sykehusledelsene.


Gravejournalismens budsjettnåløye blir stadig trangere, og det altså av flere grunner.


God søndag.

Comments

Rated 0 out of 5 stars.
No ratings yet

Add a rating
bottom of page