top of page

Politiets varslerombud en tidlig aprilspøk



Det har de siste årene vært mange og alvorlige varslingssaker i politiet, og for det meste har de vært rettet mot øverste ledelse i de ulike politidistrikt, og mot ledelsen i Politidirektoratet. I deres iver etter å redde egne skinn med tiltak som ytterligere maktmisbruk, hemmelighold av bevismateriale begrunnet med «rikets sikkerhet» og usannheter på usannheter, ble det klart for allmenheten hvordan «justiskameratene» sluttet oppunder hverandre.


Justisdepartementet forsøkte for eksempel å redde inn Hans Sverre Sjøvold etter våpensaken, som ble kjent gjennom varsleren på våpenkontoret. Etter utvilsomme bevis avslørt i VG, så kollegaene i Spesialenheten seg nødt til å ilegge Sjøvold en bot for ulovlig oppbevaring, men de gjorde aldri noen etterforskning rundt selve våpenanskaffelsen, og særlig ikke rundt den mystiske 38. kaliber revolveren som fulgte med den regelstridige våpenavhendelsen. Som justisministeren før henne, uttalte også justisminister Mehl sin uforbeholdne tillit til Sjøvold. Etter at det likevel ble klart at man ikke kunne ha tillit til Sjøvold som PST-Sjef, fratrådte han umiddelbart stillingen. Mehl var igjen raskt på pletten med uttalelser som at det stod respekt av Sjøvolds beslutning, og at det nok var klokt. Samtidig var hun; «glad for at ugreie forhold kommer frem». Deretter hentet Justisdepartementet Sjøvold inn i sine rekker. Foruten at handlingen var et godt eksempel på det eksisterende kameraderiet, så nok departementet også nytteverdien av Sjøvolds egenskap som uetterrettelig. Jo flere jo bedre!


I saken rundt varsleren og daværende PST-leder i Vest, Øyvind Tenold, fikk allmenheten klarhet i det åpenbare konspiratoriske samrøret mellom politimester Kaare Songstad, tidligere PST-sjef Hans Sverre Sjøvold og Politidirektoratets leder Benedicte Bjørnland. Justisdepartementets sentrale embetsfolk og justisminister Mehl var også i dette tilfellet med på laget, med sin taushet og bevisste motarbeidelse om sakens fakta.


I 2016 fattet forbundsstyret i Politiets Fellesforbund et vedtak som anbefalte medlemmene om å avstå fra å varsle. I mai i år bekreftet forbundslederen Hanne Skatvold en uforandret holdning; «() er det fortsatt ikke tilrettelagt for god håndtering av de kritikkverdige forholdene (), eller tilstrekkelig ivaretakelse av varslere og omvarslede. () Den dagen det er trygt å varsle i norsk politi, så endrer vi vedtaket vårt. Vi ønsker ikke å utsette våre medlemmer for dette. Deres trygghet og sikkerhet er det viktigste».


Samme måned sto Emilie Enger Mehl på stortingets talerstol og sa hun ikke kunne leve med dette vedtaket, og annonserte etableringen av et nasjonalt varslerombud i og for politiet. Forut for dette ringte hun forbundsleder Skatvold og fortalte om planene.


Og nå i VGs ufattelige føljetong om kameraderiet og bedrageriet som foregår blant justissektorens øverste ledere, kan vi lese om all falskheten rundt justisminister Mehls lovnader om et nasjonalt varslerombud i politiet. I følge VG oppfattet Skatvold at følgende melding ble gitt; «Nå har jeg sørget for at det skal opprettes et nasjonalt varslingsombud for politiet. Det må være et uavhengig organ eller ombud som alle har tillit til».


Umiddelbart etter justisministeren annonsering på Stortingets talerstol, ba Politiets Fellesforbund om å få komme med råd før mandatet for ombudet skulle settes i et oppdragsbrev. De ble avvist, til tross for at justisministeren visste hvor mye saken betydde for fagforbundet. Skatvold uttalte i den forbindelse; «Hvis hun virkelig ønsket at vi skulle snu vedtaket vårt, hadde det vært klokt å snakke med oss». VG fulgte opp og fant at det ikke forelå noen offentlig tilgjengelig kommunikasjon om oppdragsbrevets utforming. Imidlertid kunne justisdepartementet bekrefte at de hadde bedt Politidirektoratet om innspill før oppdragsbrevet ble skrevet. Departementet har ingen god forklaring på hvorfor, men selv disse innspillene er unntatt offentligheten.


I juni sendte Mehl det ferdigstilte ombudsoppdraget til Politidirektoratet og fagforeningene. Innholdet var langt fra det mandatet Mehl hadde forespeilet forbundsleder Skatvold. Ombudet var tenkt plassert innunder politiets bedriftshelsetjeneste, uten å ha noen undersøkende rolle!? Det skulle heller ikke medføre økte utgifter for etaten. Det innebærer derfor kun en Ad Hoc rolle for BHT, med oppgaver som rådgivning, omsorg og ivaretakelse av varsleren. Man kan lett forestille seg hvilken hjelp et slikt «varslerombud» ville vært for varsleren i Sjøvoldsaken, som endte opp som ufør etter ledelsens behandling. Likeledes effekten det ville hatt for Øyvind Tenold, og alle de øvrige varslerne som har tatt kampen opp mot politiledelsen ved landets ulike politikammer. Dette mandatet kunne like gjerne vært en aprilspøk!


Etter et møte 25. august ga Skatvold beskjed om at dersom dette skulle bli resultatet, ville Politiets Fellesforbund gå aktivt ut for å motarbeide løsningen. Selv om Mehl generelt har gitt blaffen i samtaler med Skatvold, kvinnen som leder et forbund med rundt 16 000 ansatte som dessuten utgjør over 80 % av justissektoren, kalte hun i september både forbundslederen og hovedverneombudet til et møte om saken. I realiteten gikk de i en felle hvor formålet var å bruke dem som påskudd til at et ombud ikke ble noe av. Til møtet hadde justisministeren nemlig med seg en påstand fra POD-ledelsens ved HR-sjef Karin Aslaksen, som hevdet at det må en lovendring til for at andre enn arbeidsgiver kan undersøke varsler.


Etter møtet publiserte politidirektoratet 29. september en artikkel i politiets eget nettforum. Her går det frem at det var enighet om videre arbeid for å bedre politiets varslingsinstitutt. Og så kom selve fellen frem med formuleringen om at fagforeningene og HVO mente det; «ikke er mulig å få et uavhengig, habilt varslingsombud som har tilstrekkelig myndighet innenfor rammen som var gitt i oppdraget. I stedet for å for å bruke tid på et varslingsombud for politiet, ville både fagforeninger og hovedverneombud heller prioritere å jobbe videre med allerede planlagte forbedringer». Som avslutning i fellen stod det; «Politidirektoratet støtter fagforeningene og hovedverneombudet i denne prioriteringen».


Det POD selvsagt unnlot å fremme var mandatets innhold, eller egentlig fravær av innhold. Og med ordene; «I stedet for å for å bruke tid på et varslingsombud for politiet, ville både fagforeninger og hovedverneombud heller prioritere…», understreket POD-ledelsen at det tilsynelatende var fagforeningen som valgte bort dette nasjonale ombudet, til fordel for noen «planlagte forbedringer». Det fagforeningen i virkeligheten valgte bort, var naturligvis PODs rammebetingelser. Den avsluttende formuleringen om at POD støtter prioriteringen fagforeningen angivelig skulle ha, er dessuten ganske kvalmende. Og ordlydens signal om PODs manglende påvirkning av prosessen, gjør det hele enda verre.


Det var PODs HR-sjef Karin Aslaksen som påstod at ingen andre enn arbeidsgiver kan undersøke varsler. Det er også ren nonsens, og litt underlig at hun tør å stå frem med. Det er allmenn kjent at arbeidsgivere i mange varslersaker, overlater faktaundersøkelser til eksterne virksomheter. Hvorvidt ett uavhengig frittstående organ kan foreta undersøkelser uten arbeidsgivers samtykke, er noe annet, imidlertid er det en kunstig problemstilling. Enhver arbeidsgiver som ønsker gjennomsiktighet og forsvarlig behandling av de som våger å si i fra, kan enkelt og greit bare gi sitt samtykke, og gi nødvendig mandat til det interne eller eksterne organet de selv mener vil være formålstjenlig for oppdraget.


I den forbindelse vant for eksempel advokatfirmaet Haavind og Kluge på vårparten i fjor, en fire års kontrakt om å levere juridiske tjenester til Politiets fellestjenester. Det samme firmaet fikk i mai i år, og nettopp fra PODs Benedicte Bjørnland, oppdraget med å undersøke om Sjøvoldsaken ble behandlet i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser og etatens varslingsrutiner. Den gang var det ikke ett ord om de problemstillinger POD nå lanserer. Det foreligger ingen redelige argumenter for at et nasjonalt eksternt varslerombud for politiet, ikke skulle kunne gjøre det samme, og atskillig mer enn advokatfirmaet Haavind og Kluge. Men det ville verken Politidirektoratets leder eller justisdepartementet. I følge VG ble varslingsombud for deres tilfelle også løftet frem som; «et trekk for å roe mediene i en opphetet posisjon». Slike avsløringer stadfester at justisledelsen, med justisminister Mehl som sentral aktør, aldri har hatt planer om noe ombud for sektoren. Tvert imot!


I alle politivarslersakene VG har avdekket, har de også bedt om intervju med disse lederne. Alle gangene har VG og andre medier stort sett blitt møtt med taushet og/eller nøye utarbeidede og intetsigende skriv. I avsløringene om hva som foregikk i kulissene om etableringen av varslerombudet, har VG over flere uker spurt både politidirektør Benedicte Bjørnland og justisminister Emilie Enger Mehl om å stille til intervju og svare på spørsmål, og nok engang har de nærmest løpt og gjemt seg.


For en liten stund siden ble det skrevet om justisministerens uansvarlige bruk av kinesiske TikTok, og da uttalte hun til sitt forsvar; «Jeg er til stede på flere sosiale medier og det er viktig for meg å være tilgjengelig for folk». Og med det blir det ganske tydelig at 16 000 medlemmer i Politiets Fellesforbund, og til dels media ikke dekkes av betegnelsen «folk» i justisministerens øyne. Med mindre det dreier seg om motegallaforestillinger og det å vise «seg og sitt» frem, da er i hvert fall mediefotografer velkommen!


Er det ikke på tide med en annen justisminister?


God søndag!

Comments

Rated 0 out of 5 stars.
No ratings yet

Add a rating
bottom of page