Norge og korrupsjon

Transparency International utgir årlig en korrupsjonsindeks. 180 land og territorier rangeres ut fra hvordan befolkningen oppfatter korrupsjon i offentlig sektor. Indeksen går fra 0 til 100, hvor 100 betyr ingen korrupsjon. Indeksen er nå utarbeidet i 26 år, og brukes i Norge av organisasjoner, journalister, politikere og diverse andre som ser den formålstjenlig. Det er ikke så rart, ettersom vårt land troner blant de minst korrupte på denne indeksen.

Fordi indeksen rangerer utfra hva befolkningen selv oppfatter av korrupsjon, er jeg imidlertid tvilende til hvor presis den er. I Norge har vi generelt en overdreven tillit til våre offentlige organer. Vi kan starte med å vise til hvordan våre fremste, og godt betalte politikere benytter mulighetene til å berike seg selv ytterligere. Lover og regler strekkes i alle retninger, og en del ganger langt over bristepunktet. Da er det jo godt at de i alle fall er fryktelig lei seg, når ting kommer for en dag.

Men viktigst for landet og befolkningens ve og vel, er hvordan domstolene fungerer. I Norge er domstolene den offentlige instans befolkningen fester klart størst lit til. For mange som har søkt denne instansen for hjelp og rettferdighet, har imidlertid tilliten dalt betraktelig etter hvert som deres saker går sin sakte og ruinerende gang ned i avgrunnen. En slik reise i Norges domstoler er ikke forbeholdt varslere, selv om denne gruppen har spesielt dårlig statistikk. Det er også andre grupper som etter sine rettsprosesser ender med stort sett samme oppfatning. Ofte forekommende er mødre i barnefordelingssaker, særlig hvor mor er fra et annet land. Flere slike maktfølgende domsavsigelser har imidlertid lidd nederlag, etter en oppvask i menneskerettighetsdomstolen.

NAV, Utlendingsdirektoratet og barnevernet er typiske og mektige instanser, som domstolene som oftest forsvarer. Til sammen har disse instansene effektivt utryddet mange menneskers tro på det norske offentlige system. Ellers har vi også mange tilsyn i Norge, hvor det ofte er uklart hvem de fører tilsyn for og mot. Helsetilsynet, med sin manglende oppfølging av mange viktige varsler, har omsider og vel fortjent havnet i media. Arbeidstilsynet, med sin plikt til å følge opp alle varsler de får rundt arbeidslivet, gjør ikke oppdraget sitt stort bedre enn Helsetilsynet.

Videre har man den såkalte advokatforeningen, som utad også har som oppdrag at advokater opptrer etter skikk og bruk. Veldig mange av de som klager på advokater til advokatforeningen, innser ganske raskt at ordet «forening» er ganske dekkende for hvordan de holder på. I overfloden av inhabilitet handler det her mest om å beskytte hverandre fra de slemme klientene. Ganske tilsvarende beskrivelse kan brukes om Dommertilsynet. Et tilsyn som motarbeider klagere, og først og fremst verner de alt for mange dommere som ikke er verdige sitt embete. Også Diskrimineringsnemnda har sin naturlige plass i dette systemet. Nemnda består utelukkende av jurister, hvor nesten alle dessuten er utøvende dommere i Norges varslerfiendtlige domstoler.

Korrupsjon handler med andre ord ikke alltid om å motta mer eller mindre direkte bestikkelser, eller utnytte og mistolke regelverk på en selvberikende måte. Det kan i mange tilfelle bare handle om det å holde karrieredører åpne, å ikke si eller gjøre noe mot makten som kan hindre den enkeltes fremtidige muligheter for å fortsatt stå i jobben, eller få en bedre posisjon, høyere lønn og større makt. Den juridiske fagsfære er for slike tilfelle et skremmende godt eksempel. Advokater ønsker seg gjerne dommerembeter, og dommere ser for seg tilleggsverv som viktige nemnd- og tilsynsmedlemmer. Eller kanskje er et ønsket mål å ende som styreledere i betydningsfulle selskaper? For å nå disse målene må man holde seg inne med makten, og til syvende og sist betyr det menneskene med kapitalen. Det får naturligvis konsekvenser for hvordan mange jurister velger å tjene sine klienter, allmenheten eller andre.

Det er mange andre skjulte former for korrupsjon, som fordi de er godt skjult er vanskelig å vite omfanget av. I Norge, som er et lite land, er den offentlige sektor tilrettelagt slik at mange ender opp med flere hatter på. I all sin mer eller mindre skjulte inhabilitet saksbehandler de allmenhetens ve og vel, og ettersom posisjonen tillater dem å ivareta egne interesser, så vil flere heller gjøre nettopp det. Det er blant annet flere eksempler på at lokale og dyrere entreprenører med sterke familiære bånd til beslutningstakerne, har fått tildelt større og mindre kontrakter.

En av årsakene til befolkningens blinde og naive tiltro til det norske systemet, er medienes manglende interesse for denne type korrupsjon og korrupsjonslignende tilstander. Kanskje skyldes det at virkelig gravende og undersøkende journalister koster for mye, og produserer for lite? Og når det med ujevne mellomrom oppstår hjemlige saker, er de stort sett frakoblet overordnede strukturelle sammenhenger. Da er det tryggere og muligens bedre for salget, å skrive om all elendigheten som foregår andre steder i verden.

Det synes følgelig som den årlige korrupsjonsindeksen til Transparency International må tas med mange klyper salt. Det kan virke som dens viktigste funksjon er å være en pekepinn for styre og stell, på hvor flinke de har vært til å føre befolkningen bak lyset.

God søndag!