Lovens varslervern ble innført i 2007 av den gangens rød-grønne regjering. Foruten slike som professor Henning Jakhelln, som allerede før etableringen advarte mot lovens papirvern, kom også andre rimelig tidlig på banen.
Lærer og varsler Marianne Bergvall og to medforfattere, skrev for eksempel en kronikk i Aftenposten engang i august 2009.
De påpekte allerede da at lovens varslervern i virkeligheten skapte «en livsfarlig situasjon» for arbeidstakere som tok motet til seg og sa ifra.
De kom med en ganske treffende illustrasjon; «Å oppfordre til å varsle er som å si til naive småbarn som ikke kan svømme, at det er trygt å hoppe uti på dypet. Så går man sin vei, og lar dem drukne».
For snart 15 år siden konkluderte Bergvall med flere, at det å varsle i Norge var så livsødeleggende at det måtte advares mot å ta opp kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Og særlig for dem som var ansatt i statlige og politisk styrte organisasjoner, som kommuner og fylker. «Disse tilbyr landets dårligste arbeidsmiljø, og om du tar opp et negativt forhold med noen, kan ditt liv som du kjente det, være over», skrev kronikkforfatterne.
De viste til hvordan varslere ikke fikk forsvart seg mot rykter, beskyldninger og overgrepstiltak som arbeidsgivere begrunnet i varslerens egen atferd. Varslere som brått fratatt arbeidsoppgaver, uten forvarsel og begrunnelse.
Og med sjefen som den trakasserende, hjalp verken tillitsvalgte, verneombud, AMU-utvalg, HMS, avviksmeldinger, kontrollutvalg, Nav og IA-avtale. «Grov trakassering stoppes ikke av noen, og man er i realiteten rettsløs».
De skrev også om det Monsens Revelje omtaler som et supperåd, sett i varslingsperspektivet, nemlig Arbeidstilsynet.
Kronikkforfatterne la korrekt til grunn at Arbeidstilsynet «skal føre tilsyn med at arbeidsmiljøloven overholdes, og hindre utstøting fra arbeidslivet». Likevel ble varslere den gang som nå, avvist med at tilsynet ikke går inn i enkeltsaker, om varslerne i det hele tatt får svar på sine henvendelser.
Lærer Bergvall, psykiatrisk sykepleier Sigrun Toppe Olsen og spesialpedagog Julija Lande skrev videre om trakassering som et tabuområde, på linje med tidligere tiders «husbråk» hvor vold mot kone og barn ble beskyttet av privatlivets fred.
Deres oppfatning var at; «trakassering betraktes som litt ubehagelige personalsaker, som pressen vegrer seg mot å gå inn i med kritisk undersøkelse. Mens mange andre tenker at trakassering «bare handler om sarte sjeler som har problemer med å takle en spøk og en litt røff tone på jobben, eller at den som blir mobbet egentlig er en vanskelig person».
Målet for slik trakassering og mobbing mente forfatterne skyldtes arbeidsgivers ønske om utstøting. Etter at varslere ble omplassert, pålagt permisjon eller ble oppsagt, var rettslig prøving av varslervernet neste steg for mange av dem. Det gikk imidlertid ikke så bra…
Allerede i 2009 var det ganske klart, i alle fall for kronikkforfatterne; at «Lovbeskyttelsen har ikke funnet veien inn i rettslokalene. Grove overgrep og lovbrudd tillates av dommere under begrepet arbeidsgivers styringsrett».
Lærer Bergvall og co. skrev videre at varsleren stod igjen uten jobb og lønnsinntekt, dømt til å betjene store erstatningsbeløp til arbeidsgiver på en etterfølgende trygdestønad. «Mange varslere taper venner og ekteskap i prosessen. Det endelige slaget er å miste hus og hjem».
De avsluttet kronikken med; «Inntil et reelt vern er på plass, bør ingen varsle om noe, til noen».
I løpet av tiden som har gått siden da, har våre politikere pusset litt på i utgangspunktet totalt virkningsløse varslerbestemmelser. De har i tillegg satt Diskrimineringsnemnda til å håndtere såkalte enklere varslingssaker, som et «lavterskeltilbud til varslere».
Etter starten i 2021 og med til nå 47 varslingssaker ferdigbehandlet, har tragikomisk nok ikke én eneste varsler vunnet frem i Diskrimineringsnemnda.
Og i domstolene sendes nærmest samtlige lovlydige og forsvarlige varslere ut av arbeidslivet, med en uoverkommelig saksomkostningsgjeld. Denne ultimate gjengjeldelsen ligger dessuten og venter i enden av grovt ærekrenkende domsavsigelser, bygget på like grove tilpasninger og usannheter.
Nå snart 15 år senere, kan det altså med 100 % sikkerhet slås fast at varslere i Norge utvilsomt har fått det enda verre enn i 2009.
Med tanke på alt som gjennom årene dukker opp av svindel, bedrag, juks og løgner knyttet til våre politikere, og deres økende iherdighet for å begrense offentlighetens innsyn i deres gjøren og laden, må det være lov å spørre om det også i noen grad forklarer varslervernets vedvarende illusjon.
God søndag!