top of page

Maktens garantier til varsleren


"Fritt fall er forresten kjekkest "

~ Kari Traa ~


I den britiske nettavisen Independent skriver de at varslere burde være feiret og ikke uglesett i landets bedriftskultur. I tillegg mener skribenten at ledere som ikke reagerer, men vender det døve øret til, må stilles til ansvar for sin unnfallenhet.

I Storbritannia har et advokatfirma kommet frem til det lite sjokkerende funnet at nærmere to tredjedeler av virksomhetsledere i alle landets foretak, ville unngått å varsle. Vider at et varslingskonsept på arbeidsplassen er teoretisk brilliant, og gjennomført riktig gir det arbeidstakere makt og ansvar til å gjøre noe med alvorlige kritikkverdige forhold. Samtidig som det sikrer dem mot gjengjeldelser for å gjøre det som er riktige i den store og gode samfunnssammenhengen.

Men så er det disse sakene hvor alt går galt og som derfor ødelegger for alle. For ikke lenge siden ble det i England igangsatt en etterforskning av topplederen i Barclays. Han hadde innrømmet å ha jaktet på og avslørt identiteten til en av sine ansatte. Denne arbeidstakeren hadde sendt et konfidensielt brev til styreledelsen om sin bekymring over topplederens rekruttering av en person og omstendighetene rundt dette.

Det er ikke så mye å lure på hvordan varsleren må ha opplevd prosessen som ytterst ubehagelig, det har jeg førstehåndskunnskap om både fra mine år i Siemens og nå sist i Fretex. Det var sikkert tøft nok for den ansatte å la den etiske overbevisningen lede til en varsling inn for selveste styret i Barclays. Men det var neppe noe i nærheten så ubehagelig som å se og føle på hvordan toppsjefen intenst forsøkte å avsløre identiteten hans. Å komme til erkjennelsen av at verdiene og forsikringene i de etiske retningslinjene bare var tull og tøys, gjør det ikke lettere. Og uansett om jakten på varslerens identitet lykkes eller ikke, lykkes arbeidsgiver i alle fall med at ingen senere vil tenke på å varsle om kritikkverdige forhold igjen. Moralske kompass har mer enn en tendens til å vike i møte med redselen for å miste arbeidet.

Siden risikoen ved varsling nærmest garanterer skade på karriere og inntektsgrunnlag, er det altså ikke overraskende at firmaer som undersøker slikt, også kommer frem til at verken ledere eller de på «gølvet» føler for å varsle. Det er ikke vanskelig å forstå og illustreres enkelt med spørsmål om noen, bortsett fra meg og noen andre virkelighetsfjerne optimister, ville hoppe utfor et juv i en råtten strikk? Ville du?

I en tid hvor vi oftere og oftere leser og hører om overgrep, maktmisbruk, ulovlige oppsigelser, seksuell trakassering og andre lovstridige handlinger på arbeidsplassen, er det klart at varslere trengs mer enn noen gang. Men kanskje er vi samtidig også reddere enn noen gang?

Skylden for det plasserer jeg med stor tyngde på våre lovgivere og de som håndhever loven. De følger ikke opp det de lover arbeidstakere både i Storbritannia, Norge og andre steder. Mens maktens stadige korrupte og uredelige ansikt gjør gode miner til slett spill, løper arbeidstakerorganisasjonene rundt med det de er mest opptatt av; å verve medlemmer.

God søndag!






0 comments
bottom of page