"Men å drømme om noe usannsynlig har et eget navn. Vi kaller det håp."
~ Jostein Gaarder ~
Etter justismordet jeg opplevde først i tingretten, og deretter i enda sterkere grad i lagmannsretten, måtte varslingssaken mot Fretexledelsen ankes videre til Høyesterett. Jeg forstod allerede på dette tidspunktet at en anke til vår øverste rettsinstans, mest sannsynlig var en forgjeves øvelse. Statistikken viser nemlig at Høyesterett kun behandler en promille av sakene som ankes inn for denne rettsinstansen. Men håpet lå i at Høyesterett ville se den negative betydningen det ville ha for varslingsinstituttet og det politiske ønsket om mer samfunnsbesparende varsling, dersom det blir stående at forsvarlige varslere som rettslig prøver sin oppfatning av å være utsatt for gjengjeldelser, utover å tape saken også må stå for arbeidsgivers saksomkostninger. Ellers var det et håp om at stiftelsen Fritt Ords uttalte støtte til en slik anke, ville kunne ha en viss påvirkning. Ingenting av dette ble tatt til følge, og kun med en intetsigende henvisning til tvistelovens paragrafer, ble anken blankt avvist.
Med denne parodien av en rettsikkerhetsutøvelse fra våre domstoler, gjenstod kun EMD som siste lille halmstrå for å få en noenlunde rettferdig prosess. Det er altså først når alle nasjonale klagemidler er uttømt, og man ikke har fått medhold eller har fått avvist ankebehandling i norske domstoler, at man kan bringe saken inn for EMD. Men også her er det noen og til dels store skjær i sjøen.
Klagen må leveres til EMD senest innen seks måneder etter den endelige avgjørelsen i norske domstoler. I den forbindelse er formkravene til utformingen av klagen meget strenge. Klagens innhold må kunne presenteres på maksimalt tre A4 sider, og da med EMDs egen forhåndsbestemte font- og margstruktur. Dersom klagens 13 sider og vedleggs-prosedyre ikke er 100 % korrekt utfylt, og med henvisning til bestemte artikler som klager mener Norge som stat har forbrutt seg mot, vil klagen uansett ikke tas til følge. Videre er det også slik at EMD ikke tar stilling til hvorvidt domstolens instanser har vurdert bevisgrunnlag og annet på rett vis, men ser på overordnede statlige forhold som bryter med de nedfelte menneskerettighetsartiklene, som alle klager vurderes opp mot. Det vil si at man må vise til en av rettighetene i EMK for at denne domstolen skal vurdere å behandle klagen du har mot staten, dvs. Norge i mitt tilfelle.
Det finnes en artikkel 6, retten til en rettferdig rettergang. Den innebærer at for å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. I utgangspunktet er det lett å tenke seg at denne artikkelen også er høyaktuell for min sak, men slik er det ikke. Denne artikkelen gjelder først og fremst alle borgeres rett til å være rettssubjekter, med sikkerhet for ikke å bli uriktig straffedømt. Varslersaker omhandler arbeidsrettslige forhold og ifølge jurister/advokater jeg har snakket med, vil jeg bomme på målet ved å legge denne artikkelen til grunn. I tillegg er dette artikkelen som svært mange klagere legger til grunn, og ytterst få blir hørt.
I egenskap av rollen som varsler, utgjør artikkel 10 trolig et vesentlig bedre grunnlag for min klage. Den sier kort fortalt at enhver har rett til ytringsfrihet. Denne retten omfatter frihet til meninger og til for eksempel å varsle om kritikkverdige forhold, uten negativ inngripen fra offentlig myndighet. For at varslere skal ha reell ytringsfrihet, må Norge som stat verne oss mot gjengjeldelser.
I min varslingssak er den norske domstolen etter min forståelse en offentlig myndighet, som har utøvet en lovstridig inngripen i min rett til å si ifra. Det kan blant annet ikke være slik at forsvarlige varslere med både god grunn og rettighet til å prøve saken for domstolen, etter tap også idømmes arbeidsgivers saksomkostninger. Slike ekstreme negative rettslige utfall for varslere vil effektivt sørge for at ytringsrommet i arbeidslivet på en «skjult» og dermed meget skummel måte, innsnevres betraktelig. Arbeidstakere, og spesielt arbeidstakere som sitter i sentrale posisjoner, som vurderer å si ifra om arbeidsgiveres juks og fanteri lar det i stadig større grad være, fordi de vet at lovens varslervern ikke er verd papiret det er skrevet på. Og det er nettopp varsling fra sentrale arbeidstakere som virkelig kan bidra til samfunnsbesparende avsløringer om for eksempel grov svindel, omfattende miljøforurensning og lignende. Som følge av lovens klare tekst, alle forsikringene både fra politikere, arbeidsgivere og sågar fra fagbevegelsen, i tillegg til medias generelt ganske lunkne dekning, kan norske myndigheter fortsette å skryte av den rause ytringsfriheten vi har her til lands, til tross for at de fleste og spesielt folk i sentrale posisjoner i samfunn og arbeidsliv, på et uoffisielt plan vet svært godt hvor landet egentlig ligger.
God søndag!