"Har en ikke solen, må en lage en."
~ Victor Hugo ~
Noen har forsiktig ymtet frempå at jeg den siste tiden virker noe sint, og at humoren er borte fra mine blogginnlegg. Det er kanskje ikke en helt feilaktig observasjon, må jeg innrømme. På den annen side må jeg også innrømme at det er vanskelig å hente frem humoren under omstendighetene jeg befinner meg i. Etter at regjeringen med brask og bram i 2018 skrøt av hvordan varslervernet etter varslerutvalgets innstilling har blitt styrket, er det unektelig ganske ille å oppleve at det å varsle om alvorlig lovstridig behandling av andre ansatte, fortsatt skal ende opp med at jeg som varsler selv får en hundre ganger verre behandling. Først vanker det en grundig rumpekjøring fra arbeidsgiver Fretex som kulminerer med oppsigelse etter at tillitsmannsapparat, fagforeninger og kolleger har rømt til alle kanter. Man kan jo tenke seg at det er ille nok, og trolig en større påkjenning enn mange klarer av. Men dette er ingenting mot en utrolig varslerfiendtlig domstol/dommere, som gir fullstendig blaffen i loven og dens varslerparagrafer. Det føles som jeg må ha lov til å være i noe ubalanse etter at denne institusjonen valgte å sende meg, som en forsvarlig middelaldrende varsler, ut i arbeidsledighet og med ny milliongjeld, begrunnet i en saksfremstilling jeg i de siste blogginnleggene har bevist er belemret med løgn og fanteri. Uten å overdrive finnes det faktisk en del mennesker som ville avsluttet sitt eget liv etter en slik behandling. For meg er tilliten til Norges domstoler totalt borte, og jeg er nå helt sikker på at det må finnes ganske mange ofre i denne institusjonens kjølvann. Sånn, da var det sagt.
Fremover har jeg tenkt å blogge mer om andres saker, og mindre om meg selv. Det er dessverre nok å ta av, også her i Norge. Det jeg imidlertid vil skrive om når det gjelder meg selv, er naturligvis Dommertilsynets vurdering av lagrettsdommer Anne Cathrine Haug-Hustad og hennes juks, løgn og fortielser. Mest sannsynlig blir nok utfallet tilsvarende Advokatforeningens konklusjoner, etter at de har behandlet allmenhetens klager på deres egne. I tillegg må det etter hvert skrives litt om klagen jeg nylig sendte inn til menneskerettighetsdomstolen. Sjansen for å vinne stort i tipping, er sannsynligvis betydelig større enn det vil være å nå frem i noen av disse klageorganene. Men jeg når i alle fall ikke frem, hvis jeg ikke forsøker.
I kontrast til dette eksempelet av elendighet som vi mennesker skaper for hverandre, er vi i Norge velsignet med en herlig natur, som bader i sol, grønt, hvitt eller grått. Og heldigvis for det! I denne naturen vandrer jeg på daglig basis, ofte med mine tobente og alltid med mine firbente kjære og nære. Kona er litt usikker på hvem som er meg kjærest, men det behøver hun ikke være usikker på. Bare se på disse flotte og vakre hundene…
God søndag!