• Per-Yngve Monsen

Justismord på varsler fra 2009!




Dommen jeg skal ta for meg i denne omgang er fra 2009, men kunne like gjerne vært fra i dag. Asker og Bærum tingrett, ved dommer Diderik Heiberg Danbolt, dømte i saken mellom arbeidstaker og varsler Bente Anda og hennes arbeidsgiver Simula Research Laboratory AS. Hun hadde gått til sak med blant annet krav om oppreisning for gjengjeldelse etter varsling. Dommeren henviser til retten i sin domsslutning, mens jeg ansvarliggjør og refererer til ham fordi han var fagdommeren. De øvrige legdommerne er her som i svært mange andre saker, diltende alibi for fagdommeres vanligvis eneveldige domsavsigelser. Til innlegget vedlegges både dom og Danbolts dommered.

Saken er relativt kompleks og derfor en del lengre enn hva jeg ellers har lagt ut av domstolenes justismord på varslere.

I 2001/2002 begynte Bente Anda som doktorgradsstipendiat ved nyopprettede Simula Research Laboratory AS (SRL). I 2003 ble hun samboer med Sjøberg, lederen for avdelingen hun arbeidet i. Foruten Anda og Sjøberg var det to andre faste ansatte, Arisholm og Jørgensen. Fordi Anda og Sjøberg var samboere, besluttet man at Arisholm skulle være Andas leder i det daglige. I 2007 ble ytterligere en person, Briand, tilsatt som seniorforsker i avdelingen.

I en epost fra mai 2007 hadde Anda skrevet til lederen sin Arisholm, at hun følte seg utestengt fra det hun oppfattet som deres felles prosjekt. I tiden etter dette var hun delvis sykemeldt som følge av arbeidsforholdene. Innenfor noenlunde samme periode skrev Anda to artikler, hvorav en artikkel også viste til forskningsarbeid fra en mann ved navn Benestad. Den skulle senere (oktober 2007) vinne en såkalt «Best paper award» i en prestisjetung konferanse. Det var ifølge Lysne (Andas senere leder) samboeren Sjøberg som hadde godkjent publisering av Andas artikler. Avhengig av innholdet i det som publiseres, fremgår det av SRLs retningslinjer for publisering, at dersom andres arbeids inntas skal de inviteres til å bli medforfattere.

Slik dommeren har beskrevet det (og hva som fremkommer nærmest mellom linjene) var det Arisholm selv som kontaktet Benestad sommeren 2007, og informerte ham om Andas henvisning til hans arbeid i sin artikkel. Arisholm involverte også en annen på avdelingen, forskeren Jørgensen. Sammen bestemte de seg for å ta med seg Benestad, for å ta saken opp med avdelingsleder Sjøberg. Det hører med til historien at Arisholm, til tross for at han var Andas leder, ikke på noe tidspunkt ga henne muligheten til å oppklare eller redegjøre for hvorfor Benestad ikke ble invitert som medforfatter. Ifølge Arisholm og Jørgensen opplevde de Sjøberg som aggressiv i møtet. Han skal ha anklaget Arisholm for å beskylde Anda for forskningsjuks. Ettersom Anda var delvis sykemeldt pga. arbeidsforholdene valgte Sjøberg å ikke informere henne om møtet.

Det hører også med til denne delen av historien at det skulle gå nærmere ETT ÅR før forskningsleder Lysne (Andas nye leder) konkluderte med at Anda ikke hadde gjort noe galt rundt disse artiklene. 12 juni 2008 sendte han en epost til ledelsen, en advokat og en psykolog. Et skriv han kalte for et «Dementi» rundt «påstander om at Anda har brutt SRLs publiseringsretningslinjer». Her skrev han at anklagene var grunnløse og beklaget dypt ubehaget dette hadde medført Anda. Denne konklusjon kom han med som følge av at Anda dagen før, endelig hadde fått forklart seg om forholdet. Altså nærmere ett år etter prosessen Andas daværende leder, Arisholm, hadde ledet an. En prosess Anda selv beskrev som svært skadelig ryktespredning, som kunne ødelegge en forskningskarriere. Hvilket den også viste seg å gjøre.

Ikke nok med det, men Lysne avslørte i en epost til Anda dagen etter (13. juni), at det var han som hadde hevdet at Anda hadde brutt SRLs retningslinjer. Samtidig fremstilte han det som at hans «opprinnelige kilder», som ifølge Lysnes skriv ikke kunne være andre enn Arisholm og eventuelt Jørgensen/Briand, etter Lysnes viten ikke hadde reflektert over noe slikt. Han skrev også at han hadde hatt mange fortrolige samtaler med disse kildene. Noe som står i sterk kontrast til den totale mangelen på samtaler han burde hatt med Anda, kvinnen som var gjenstand for anklagene. Den samtalen fant altså sted kun to dager før dette avslørende skrivet Lysne skrev til Anda! Innholdet vitner om en generelt kritikkverdig lederprosess, og antyder i sin kontekst at det var en viss form for maktkamp rundt Sjøberg og hans stilling.

Sjøberg fratrådte som avdelingsleder i samme moment som samboeren Anda ble frikjent for alle beskyldninger av Lysne. Det hører også med at Lysne to måneder tidligere hadde nektet Anda å ha et oppklarende møte med de han senere refererte til som sine kilder. Begrunnelsen for hans avvisning var at organisasjonspsykologen som var hentet inn for å rydde opp i avdelingen, ifølge Lysne hadde bedt om å vente med slikt møte til hun hadde snakket med alle i avdelingen. Det som synes åpenbart med Lysnes mange samtaler med de andre i avdelingen, er at han allerede forut for psykologens arbeid, må ha blandet seg kraftig inn i mandatet som skulle ligge til nettopp psykologen. I tillegg kan det virke som psykologen i virkeligheten ikke egentlig hadde noen reell oppgave, ettersom hennes rapport (slik dommeren har redegjort for den) stort sett konkluderte med at det blant forskerne i avdelingen var svært forskjellig syn på hva som var årsaken til og løsningen på problemene. Men det visste man jo fra før, og det var det Anda ville avklare i møte med de andre.

I essens kan dommerens holdninger til forholdet med artiklene, vises med korte utdrag fra hans retorikk; «Retten finner ikke grunn til å betvile Arisholms forklaring. Arisholm gjorde Benestad oppmerksom på artikkelen. Sjøberg var aggressiv og kom med beskyldninger. Sjøberg var enig i at ..() .. Benestad kunne vært invitert ..det fremstod som Sjøberg hadde godkjent Andas artikler () i strid med ordningen () Sjøberg ikke () Andas direkte overordnede. I alle fall burde Anda informert Arisholm og Benestad. Etter rettens syn berettiget av Lysne (). () ikke ses å være beskyldninger om forskningsjuks. () Anda () Sjøberg () introduserte begrepet forskningsfusk. () ikke grunnlag for Andas påstand om at beskyldninger ble spredt.» Etc.

Dommeren kunne ikke se at SRL hadde gjort noe som helst kritikkverdig. Heller ikke kunne dommeren se at Anda hadde noen grunn til å føle seg trakassert i den forbindelse. Men som et eksempel på hvor forskrudd vurderingen hans var, holder det å nevne at Lysne selv konkluderte med at Arisholm og hans egne påstander om Andas regelbrudd, var grunnløse og dypt beklagelige. Hvordan i all verden kunne dommeren da skrive at Anda burde informert Arisholm og Benestad fremfor å påpeke at Arisholm burde tatt forholdet direkte opp med Anda? Og om det ikke var beskyldninger om forskningsjuks slik dommeren gjør et poeng av, var det likevel alvorlige og altså grunnløse beskyldninger som gikk på forsker-renomméet, akkurat slik også forskningsjuks gjør. Men det sa han ingenting om. At Anda ble holdt utenfor av egen leder, og etter at hun fikk vite om Arisholms prosess likevel ikke fikk mulighet til å forsvare seg før nesten ett år senere, kan ikke karakteriseres som annet enn vedvarende trakassering. Dessuten var denne lederatferden alvorlig i strid med arbeidsgivers lovpålagte omsorgsplikt. Det er ikke rart at en slik prosess medførte sykefravær for Anda.

Samtidig med publiseringen av artiklene i oktober 2007, skrev Anda en epost til en av lederne i selskapet. Hun tok opp kvinners dårlige stilling i selskapet og ba ellers om å få en annen leder enn Arisholm, en som ikke var underlagt Sjøberg, hennes samboer. Videre skrev hun at hun ikke hadde vært del av noe prosjekt i SRL, hvilket hun som nevnt også tok opp med Arisholm et halvår tidligere. Som følge av Arisholms tidligere anbefaling og Sjøbergs påfølgende og senere godkjenning fra sin overordnede Tveito, utarbeidet Anda en søknad for eget prosjekt. Prosjektet ble vedtatt engang i januar/februar 2008. (Ettersom dommeren har unnlatt å redegjøre for detaljer rundt dette sentrale vedtaket, er det ikke mulig å stadfeste nøyaktig dato.)

Mer eller mindre parallelt med dette hadde seniorforskerne Arisholm og Briand levert egen prosjektsøknad. I epost fra 12 mars 2008 skrev Arisholm til Sjøberg at Anda med sin prosjektsøknad «tar over stipendiatene, men det er en annen diskusjon». Med det refererte han til stipendiatene som lå under fellesprosjektet han (i alle fall i teorien) hadde med Anda. I et avdelingsmøte dagen etter hadde ingen, heller ikke Arisholm eller Briand, innvendinger til opprettelse av Andas prosjekt som også skulle legges innunder Lysne, en leder som var utenfor Sjøbergs avdeling.

Etter at Arisholm fikk avslag på egen prosjektsøknad, ble Anda og Sjøberg utsatt for kritikk også for dette forholdet, og igjen av Arisholm. Anda ble kritisert for prosessen med sin prosjektsøknad, og Sjøberg ble kritisert som følge av sin angivelige rolle for at Anda i motsetning til Arisholm, fikk vedtatt sin prosjektsøknad. Tveito, Sjøbergs overordnede og som hadde gitt klarsignal for søknaden, var det ingen som ansvarliggjorde. Som tidligere omtalt hentet ledelsen inn en organisasjonspsykolog i 2008 for å utrede det som foregikk i Sjøbergs avdeling. Lysne skrev i en epost fra 28. april 2008 til de i avdelingen, at undersøkelsen skulle gjennomføres i løpet av den påfølgende måneden. Alle hadde fått sagt sitt, og Lysne ba forskerne om ikke å foreta seg noe på eget initiativ. Eposten sendte han til dem alle bortsett fra Anda.

For egen del virker det underlig at undersøkelsen skulle pågå etter at alle i avdelingen allerede hadde sagt sitt, slik Lysne opplyser. At «alle hadde sagt sitt» bekrefter at Lysne hadde snakket med alle forskerne medio april, og før psykologen hadde startet sitt arbeid. Men Anda ville ikke Lysne prate med før 11. juni 2008. Samtalene med de andre og den langt senere samtalen med Anda, bekreftes også av skrivet Lysne sendte henne 13. juni 2008 (omtalt lenger opp).

To dager senere ble Anda 100 % sykemeldt etter hva hun opplevde som en tilspisset arbeidsmiljøsituasjon, for noe senere å bli tilbakeført i 50 %. Selv om det for lengst var gjort et vedtak om å etablere Andas prosjekt, ble det likevel ikke gjort. Anda ønsket et avklarings- og opprydningsmøte med Arisholm, Briand og Jørgensen, slik at prosjektet kunne etableres. Lysne avviste imidlertid dette i en epost fra 14 mai.

14. juni skrev Anda til direktøren i selskapet fordi hun innså at vedtaket ikke ville iverksettes. Hun kritiserte ledelsen for deres manglende evne til dialog og konflikthåndtering rundt prosjektetableringen. I tillegg og på bakgrunn av den senere tids hendelser, etterspurte hun tiltak rundt sin arbeidssituasjon. Hun ba også denne gang om uavhengighet til Sjøberg, fordi han var hennes samboer. Videre at det ble ryddet opp i uoverensstemmelsene mellom seniorforskerne på avdelingen, slik at det fremover ble samarbeid og ikke konflikter. Hun ville også få slutt på trakasserende negative, udokumenterte påstander om hennes ansettelsesforhold og samboerskap med Sjøberg. Direktøren spurte pr. epost om det var greit å dele brevet med andre, ettersom det ellers ville være vanskelig å ta tak i det som ble påpekt. Dagen etter svarte Anda at det var greit.

Omtrent samtidig trakk Sjøberg seg som leder for avdelingen, og ble erstattet med konstituert avdelingsleder Vinje. Rundt samme tid, dvs. 15 og 23. juni, hadde Anda snakket med Tveito og Vinje om hvordan få til gode arbeidsforhold i avdelingen. De ga henne tilbakemelding på at hennes innspill var viktige i dette arbeidet. De skulle også jobbe med likestillingsaspektet, som de skulle vektlegge i den videre dialogen om Andas arbeidssituasjon. Det ble sagt at trakassering eller boikott ikke skulle godtas og Vinje skulle følge opp dette i de samtalene som var i gang.

Som følge av at lite skjedde sendte Anda 13. august 2008 et varsel til Arbeidstilsynet. Overskriften var «Varsling om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen». Her tok hun opp lønnsforskjellene, mobbing, negative kommentarer, ryktespredningen om henne, samt mer om fraværet av likestillingsfokuset i virksomheten. Anda beskrev hvordan hun opplevde seg maktesløs mot mye sterkere kolleger. At hun flere ganger hadde bedt ledelsen om oppklarende møter med kollegene for å rense luften, men blitt avvist. Hun skrev at lederens uoffisielle begrunnelse var at Anda ville oppleve det som for tøft å høre hva de andre hadde å si om henne. Dette opplevde hun som ytterligere trakassering. Varselet viser ellers at hun opplevde at ledelsen ikke gjorde noe for å rette opp hennes situasjon. Samtidig som de sa at de skulle komme tilbake til hennes prosjektsituasjon, fikk hun også tilbud om at en leder skulle forsøke å overtale styreledelsen til å finansiere en midlertidig stilling utenfor huset. Hvilket er en klar indikasjon på at vedtaket til Andas prosjekt ikke var verd stort.

Arbeidstilsynet gjorde stort sett som de pleier, lite og ingenting. Det ble påpekt at bedriften måtte være særlig bevisste på interessekonflikter rundt forskningsmidler, kulturforskjeller og kjønnsperspektivet med tanke på å unngå konflikter. Arbeidstilsynets varslingshåndtering var den gang som nå, like effektivt som Harald Heide Steens komiske «supperåd». Uten Andas viten ble hennes varsel til Arbeidstilsynet av ledelsen sendt til de andre seniorforskerne på hennes avdeling.

21. september 2008 sendte Anda varsel nummer to, denne gang til Norges Forskningsråd med overskriften; «Behov for tiltak for kvinnelige seniorforskere på SRL.» Her gikk hun dypere inn i selskapets mangel på likestillingsperspektiv. Norges Forskningsråd avviste varslingen med at deres inntrykk var at SRL tok likestilling alvorlig. Også dette varselet sendte ledelsen til avdelingens øvrige forskere, uten at Anda ble spurt eller orientert.

Lønnsoppgjøret for 2008 ble meddelt de ansatte på et tidspunkt mellom Andas to varsler. Anda fikk et lønnsoppgjør på 2 %, som var betydelig dårligere enn for de øvrige seniorforskerne i avdelingen. Men dette omgås helt av dommeren, som mente at hennes lavere lønn ikke kunne ses å ha sammenheng med at hun er kvinne.

Slik artikkelsaken og Andas prosjekt ble behandlet, er det imidlertid svært god grunn til å tenke seg at den dårlige lønnsutviklingen hadde sammenheng både med at Anda er kvinne og at hun varslet. Først internt allerede i 2007, og deretter til Arbeidstilsynet i 2008. Hun var tidvis sykemeldt på grunn av arbeidsforholdene, men ledelsen så ingen grunn til å følge opp dette på eget initiativ. Det finnes ingen steder i dommen hvor det går frem at arbeidsgivers fremgangsmåte og mangel på sådan, ble stilt under lupen av retten. Etter flere uformelle møter og eposter med konstituert avdelingsleder Vinje, ble Anda 50 % sykemeldt. Dårlige arbeidsforhold var igjen den oppgitte grunnen for sykefraværet. Vinje gjennomførte et møte med Anda, og med et verneombud tilstede. I møtet ba Anda om å få innvilget 80 % permisjon i ett år, men fikk beskjed om å søke. I etterkant av møtet ble det en diskusjon fordi Vinje ikke inntok opplysninger fra møtet, som Anda ville ha med i referatet.

15. oktober skrev administrativ leder i SRL til seniorforskerne i avdelingen. I likhet med Lysne sendte han eposten til alle utenom Anda. Her gikk det frem at de alle var informert om Andas ulike brev, og at han forstod om de ønsket å forsvare seg. Men han ba dem vente med dette til meklingsprosessen hadde gått sin gang. Dagen etter skrev Vinje til Anda at permisjonssøknaden hennes var noe de ville komme tilbake til, etter resultatet fra meklingen. 24 oktober ble Anda sykemeldt 100 % og tre dager senere sa hun opp sin stilling med øyeblikkelig virkning.

Det er her forunderlig at dommeren ikke stilte spørsmål rundt ledelsen motiv for en meklingsprosess. Hvorfor skal det være nødvendig med en meklingsprosess i èn avdeling, og hvor alle er underlagt samme avdelingsleder? Det fremstår som å skyte spurv med kanoner, og det var kanskje motivet? Akkurat som Lysne var med å overdrive artikkelsaken med et tilsynelatende meningsløst «dementi», overdrev ledelsen «konfliktsituasjonen» med en meklingsprosess. Anda var selv aldri med som utøver i noen konflikt, men ville bare ha et møte med de som anklaget henne. Hvordan kunne hun være part i en konflikt når hun ikke engang fikk snakket med kollegene om beskyldningene deres? Lysne nektet henne slike møter, men meklingsprosess skulle man altså ha.

Det mest sannsynlige her er at det må ha vært en helt annen overordnet prosess som pågikk, som trolig gjaldt Andas «fremtid» i virksomheten. Kanskje var nettopp dette også grunnen til at administrativ leder ba forskerne vente med å «forsvare seg»? Og det gikk jo ikke lang tid før Anda sa opp stillingen sin, så da var det hele ute av verden.

En tid etter skiftet en stipendiat ut Anda som sin veileder. Ifølge dommeren førte dette til reaksjoner fra prosjektet som finansierte stipendiatens studier, uten at det redegjøres for hvordan.

6 måneder senere stevnet Anda SRL for retten med krav om oppreisning for gjengjeldelse etter varsling. Gjengjeldelsene som Anda førte opp var i hovedtrekk som følger;

  • Prosessen rundt prosjektet Anda hadde fått vedtatt, var trakasserende. Verken prosjektet eller Anda kunne klandres for bråket som oppstod og ledelsens engasjering av organisasjonspsykolog. Anda ble trukket inn først da Arisholm og Briand fikk avslag på sin prosjektsøknad. Hun ble av Lysne nektet et oppklarende og rensende møte med de som hadde klaget på hennes prosjekt. At prosjektet hang i luften og ikke ble etablert, medførte for Anda både tapt synlighet og dårligere lønnsutvikling.

  • Det var også trakasserende den måten hun ble beskyldt for å ha brutt SRLs retningslinjer for publisering på, hvilket også kan oppfattes som forskningsjuks. Ryktet ble spredt både av to av Andas kolleger og dessuten hennes leder. Lysne hadde, basert kun på andres «fortrolige samtaler» med ham, oppfattet og videreført Andas håndtering av to artikler fra 2007, som i strid med retningslinjene for publisering. Dette uten å sjekke saken med Anda først. I tillegg hadde han utarbeidet et «dementi» som ble sendt til eksterne, og uten at det var grunn til det. Usanne rykter om brudd på publiseringsregler er krenkende, og kan ødelegge en forskerkarriere. Ingen beklagelse ble gitt av de to som satte i gang dette ryktet.

  • Det var kvinnediskriminerende at hun hadde lavest lønn blant likestilte, hun fikk liten tilgang til andre prosjekter og ble likevel kritisert for dårlig produksjon.

  • En nyansatt kollega uttalte tidlig både overfor henne, kolleger og ledelse at Anda ikke burde vært ansatt pga sitt samboerskap med daværende avdelingsleder. Anda var heller ikke alene om å føle på kvinnediskrimineringen, noe som kom frem etter et oppslag om saken i Aftenposten. SRL har også erkjent at hennes varsling var viktig i arbeidet med et bedre system mot diskriminering.

  • Varslingen var forsvarlig, noe som ikke bestridt.

  • Det var en gjengjeldelse at Andas varsel uten hennes aksept ble sendt til de andre i avdelingen. At hun tidligere hadde sagt ja til at et tidligere skriv til ledelsen kunne distribueres etter ledelsens ønske, betyr ikke at senere eksterne varsler eller annet konfidensielt kan sendes andre, uten hennes aksept og viten.

  • Det var en gjengjeldelse at varslene i sin helhet ble gjort kjent for Andas kolleger, og at administrerende leder Hovind, i sin epost av 14 oktober 2008 legitimerte at de kunne ha negative reaksjoner på dette. Det var etter dette at Anda ble 100 % sykemeldt.

  • Det er også ubestridt at Anda fikk dårligere lønnsoppgjør enn de andre, og dessuten rett etter varslingen til Arbeidstilsynet.

  • Anda fikk ikke forsvarlig innkalling til møte med leder Vinje. Hun fikk ikke saksliste i forkant av møte, ei heller egne kommentarer i møtereferatet. I tillegg ble hun utsatt for urimelig kritikk.

  • Permisjonen ble ikke innvilget basert på begrunnelsen av at arbeidsgiver først ville se resultatet av meklingen.

  • Anda har ikke fått tilgang til forskningsdata hun selv var med å fremskaffe og utarbeide. Det påvirket negativt på hennes mulighet for å komme tilbake til forskning.

  • En artikkel Anda forfattet før hun sluttet, ble først 11 måneder senere lagt ut på SRLs websider.

Dommerens vurdering;

Allerede i innledningen er det forhold man kan stusse over at dommeren valgte å ta med for denne saken. I forbindelse med hva varslerparagrafene og forarbeidene til disse sier, hentet han frem følgende tekst fra forarbeidene; «For at det skal være snakk om varsling, må det i tillegg dreie seg om opplysninger som ikke er allment tilgjengelige, men som arbeidstakeren har kommet til i kraft av ansettelsesforholdet.»

Mest basert på forklaringen til Arisholm, hovedarkitekten bak artikkel-prosessen mot Anda og som selv fikk avslag på egen prosjektsøknad, fant dommeren det bevist at det var organisatoriske vanskeligheter som førte til at Arisholm hadde foreslått eget prosjekt for Anda. Men hvilket motiv som lå til grunn for en persons anbefaling, spiller under disse omstendighetene liten rolle. Det var ikke Arisholm, men en leder over Sjøberg som gjennom vedtak, godkjente Andas senere prosjektsøknad. Videre skrev dommeren om hvordan Arisholm ble holdt utenfor av Anda rundt utarbeidelsen av prosjektbeskrivelsen. Dommeren kunne med dette forstå at forskeren hadde reagert kraftig på dette da han ble kjent med innholdet i prosjektbeskrivelsen. Dommeren hevdet det var Andas prosjektbeskrivelse som i vesentlig grad forårsaket «den opprørsstemning som bredte seg i avdelingen våren 2008.».

Med dette så dommeren helt bort fra Arisholms (for Anda) skjulte prosess i artikkel-saken, og ikke minst hans arbeidsgiveransvar som Andas leder. Og det er absurd å hevde at Andas prosjektbeskrivelse var årsaken til opprøret, det var tvert imot Arisholm handlinger som var den direkte årsaken. Det er et klart lederansvar å tilpasse avdelingens ulike prosjekter og ressurser på best mulig måte. Det er et lederansvar å kommunisere og føre det frem for alle berørte parter. I dette tilfellet lå det ansvaret både på Arisholm selv som Andas leder, og på Sjøberg som avdelingens overordnete leder. Men dommeren ga faktisk i det store og hele Anda skylden.

Dommeren synes dessuten å klandre Anda for ikke å tidligere ha tatt et initiativ til et møte med seniorforskerne, som var de som grunnløst anklaget henne for i forskningsøyemed alvorlige regelbrudd. Mens disse forskerne, som i dette bevismaterialet fremstår som konspiratoriske ryktespredere, av dommeren ble betraktet som uklanderlige i sin atferd. Det var etter hans syn heller ikke unaturlig «at man i diskusjonen om hele avdelingens organisering avventet etableringen av Andas prosjekt». Det var Lysne, mannen med dementiet og som selv var en av de som bidro til anklagene mot Anda, som avslo Andas forslag om et møte med de andre for å rydde opp. Med et slikt bakteppe spiller begrunnelsen for hans avslag egentlig liten rolle. Og enda mindre så ettersom begrunnelsen virket å være totalt uten negativ betydning for psykologens arbeid og konklusjon.

Videre ble prosjektsøknaden til Anda skriftlig vedtatt på et faglig fremført grunnlag. Likevel brukte dommeren forklaringen til en av de som forårsaket hele bråket, som bevis for at det ikke var det faglige, men organisasjonsmessige forhold som førte til vedtaket. Med andre ord lot han en tvilsomt motivert vitneforklaring trumfe beviselige faglige vurderinger og et like beviselig saklig og skriftlig vedtak. Ifølge dommeren var det også kritikkverdig av Anda å ikke involvere Arisholm i sin søknadsprosess. Men i likestillingsperspektivet tok ikke dommeren opp at Arisholm i sin egen prosjektsøknad ikke involverte Anda. For meg fremstår dommerens vurderinger derfor både som diskriminerende og i strid med varslerparagrafenes krav om delt bevisbyrde.

Om den nyansatte Briands negative ytringer om at Anda ikke skulle vært ansatt, som han sa både til henne, kollegene og andre, skrev dommeren bare at uttalelsen kom fra èn person. Og denne personen fikk klar beskjed fra bedriftsledelsen om at dette kunne han ikke si. Dommeren kunne dermed ikke se at dette var noen trakassering, eller at Anda ved å melde ifra om dette varslet om noe kritikkverdig.

Men det er mildt sagt en underlig vurdering. Hadde Briand fulgt arbeidsmiljølovens krav om å bidra til et godt arbeidsmiljø, i tillegg til å følge interne retningslinjer, hadde han eksklusivt tatt forholdet opp med sin leder eller lederen over denne igjen, dersom det var nødvendig. Da hadde han (om han ikke allerede visste det) fått vite at det var de øvrige seniorforskerne som ville ha Anda som kollega, til tross for samboerskapet med avdelingslederen. Det ble også i den forbindelse truffet tiltak for å minimere jobb/samboer utfordringene, som det å sette Arisholm inn som Andas leder. I stedet, som relativt nyansatt på toppen av det hele, øste Briand ut sin mening om Andas ansettelsesforhold både til Anda selv, kollegene og til ledelsen. At kollegene og ledelsen også fikk høre dette, skulle ikke bare medført en beskjed om at «slikt kunne han ikke si». Det er lite trolig at ingen fortalte Briand at de alle hadde vært med på å tilsette Anda. Mens Briand holdt på med dette, er det derfor ikke usannsynlig at han allerede var klar over omstendighetene. Det vil i så fall bety at hans konfronterende atferd mot Anda var enda mer kritikkverdig. Og det samme må sies om ledelsen som ikke engang sørget for at Anda etter dette fikk en uforbeholden beklagelse, verken fra Briand eller dem selv.

Anda anklaget SRL for kvinnediskriminering ved at hun hadde lavest lønn blant likestilte, hun fikk liten tilgang til andre prosjekter og ble likevel kritisert for dårlig produksjon. I sin streben etter å frikjenne SRL, la dommeren (foruten lønnen) til grunn helt andre ting for sin vurdering. Han skrev at mangelen på kvinner innen teknologifag er allment kjent, og når det varsles om at slik er det også i SRL, dekkes ikke varsleren av varslervernet. Og med denne vrien finner man også svaret på hvorfor dommeren absolutt skulle ha med i innledningen; «For at det skal være snakk om varsling, må det i tillegg dreie seg om opplysninger som ikke er allment tilgjengelige, men som arbeidstakeren har kommet til i kraft av ansettelsesforholdet.» At det gjennom rettsaken kom frem at også andre kvinner i selskapet ble utsatt for trakassering og kvinnediskriminering, hadde etter dommerens syn ingen betydning. Disse hendelsene hadde intet med Anda å gjøre, dessuten hadde hun heller ikke omtalt de i varselet til Arbeidstilsynet eller til Forskningsrådet.

Beskrevne og beviste hendelser som opplagt underbygger realiteten i Andas opplevelse av diskriminering og trakassering, brukte dommeren som bevis på at det motsatte var tilfelle. Og det at Anda ikke hadde tatt med andre kvinnelige ansattes opplevelser i sine varsler, brukte han også som bevis på det samme. Det er intet mindre enn uholdbart.

Ellers er det å bemerke at dommerens saksfremstilling og datohenvisninger er så uoversiktlig fremlagt at det kan virke som om det er gjort med hensikt. Dersom man ikke går i dybden og selv sorterer ut rekkefølgen i det som skjedde, er det nærmest umulig å få oversikten. I tillegg unnlot dommeren blant flere ting, å drøfte at arbeidsgiver sendte Andas eksterne varsler rundt til de ansatte, dessuten uten å informere henne. Denne unnlatelsen kan vanskelig være begrunnet i annet enn at selv tåkeretorikken til dommeren ikke ville klare å frifinne arbeidsgiver for det kritikkverdige i en slik handling.

Endelig mente dommeren at varslingene i sin helhet ikke var å anse som varsler. Anda var derfor ikke beskyttet av varslervernet. Igjen møter man på en dommer som mener at dersom det du varsler om ikke medfører riktighet (slik domstolens embetsmenn og kvinner ser det), så har du heller ikke krav på varslervernet. Dette er grunnleggende og alvorlig feil, og burde fremstått som en seriøs tjenesteforsømmelse som burde fått konsekvenser for dommere som legger noe slikt til grunn. Men slik ansvarliggjøring av dommerstanden er dessverre ikke mulig i «rettstaten» Norge.

Også Anda, som utvilsomt ble utsatt for både trakassering, diskriminering og gjengjeldelser etter en forsvarlig varslingsprosess, måtte betale arbeidsgivers saksomkostninger, den gang på nærmere 230 000,-!

God søndag.


Dom - Anda vs SRL 2009
.pdf
Download PDF • 1.29MB
Danbolts dommered
.pdf
Download PDF • 21KB


  • White Facebook Icon

+47 948 96 156

© 2020 Monsens Revelje AS | Mikkel Revs vei 51, 0688 Oslo | Foretaksnummer NO 925 320 129