Min egen varslingssak mot Fretex og konsernsjef Trond Ivar Vestre, hvor hoveddommer Anne Cathrine Haug-Hustad i februar 2020 skrev en dom gjennomgående belemret med bevisst juks og fanteri, må sies overgått av dommer Marianne Klausen i hennes dom mot varsleren som tok sitt eget liv. Hennes vurderingene er så tydelig i strid med varslerparagrafene og prinsippene bak enhver lov, at hadde man ikke visst bedre kunne man lurt på om denne dommeren har alvorlige kompetanseutfordringer. Mest sannsynlig var det en bevisst prosess. Særlig ettersom det åpenbart var en sammenheng mellom arbeidsgivers behandling av varsleren, og det at hun etter dette tok sitt eget liv.
Saken:
30. oktober 2014 sendte Camilla Buknotten og fire andre vernepleiere et brev til fylkesmannen med overskriften «Bekymringsmelding». Her gikk det frem at vernepleierne etter kommunens innsparingstiltak, mente arbeidsforholdene på arbeidsplassen utviklet seg i en uforsvarlig retning. De skrev blant annet at brukerne de var vernepleiere for, ble utsatt for økt bruk av tvang og makt i strid med lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Samt at den økte bruken av dispensasjoner og ufaglærte medførte en betydelig nedgang i allmenntilstanden til brukerne. De reagerte også på at som del av innsparingstiltakene ble utdannede pleiere fjernet fra nattstillinger, til fordel for ufaglærte. Det kom også frem at de hadde tatt forholdene opp med fagansvarlig og avdelingsleder, som avviste det hele.
Etter at Fylkesmannen i Nord-Trøndelag mottok bekymringsmeldingen/varselet, sendte de ganske straks varslingen tilbake til kommunen, med varslerne som synlige kopimottakere. Det var kommunen som besluttet innsparingstiltakene, mens institusjonens avdelingsleder og fagansvarlig var de som satte tiltakene ut i livet. Fylkesmannen begrunnet den lovstridige handlingen med at kommunen som deres underinstans, skulle gis mulighet til å vurdere saken før den eventuelt skulle oversendes og vurderes av dem selv som en overordnet instans. Med andre ord at de som var ansvarlig for sparetiltakene, selv skulle vurdere varslingen som omhandlet deres egne beslutninger.
17. desember 2014 ble varslerne kalt inn til fem, og hver for seg, separate møter med avdelingslederen. Lederen skrev et referat hvor vedkommende påstod at «melderne» (betegnelsen dommer Klausen gjennomgående brukte på varslerne) gjennom sin bekymringsmelding, forsøkte å påvirke avdelingslederen og fagansvarlige i deres faglige beslutninger. Videre at de forventet at vernepleierne heretter brukte ordinær tjenestevei om slike forhold. Å slik skille varslerne fra hverandre for deretter å kritisere hver og en av dem for ikke å gå tjenestevei, er klart en gjengjeldende handling etter varsling.
19. desember sendte varslerne et nytt varselbrev til Fylkesmannen. Her kom det frem at de opplevde at avdelingslederens formål med møtene var å skremme dem. Disse utsagnene som er fullstendig fortiet av dommer Marianne Klausen, går ellers frem av en granskningsrapport som senere ble igangsatt. Også granskningsrapportens innhold er totalt fortiet, åpenbart fordi den i sterk grad kritiserte Namsos Kommunes saksbehandling. Fortsatt uten dialog med vernepleierne, orienterte fylkesmannen Namsos kommune om det siste varselet og ba dem gi et svar. Kommunens svar kom 29. desember med en orientering fra den samme sentrale avdelingslederen. Vedkommende la i tillegg ved referatet fra møtene som ble tatt med varslerne. Dette innebærer at fylkesmannen fikk bekreftet at vernepleierne ble instruert om ikke å ta slike saker til dem gjennom kravet om tjenestevei.
Til tross for dette, og til tross for at fylkesmannen er kommunens overordnete kontrollinstans, gikk ingen alarmer. Som en overordnet instans er fylkesmannen å betrakte som intern, hvilket foruten plikten også gir vernepleierne en rett til å sende eventuelle bekymringsmeldinger dit.
Nesten ett år senere, dvs. 10. oktober 2015, avholdt avdelingslederen et møte med to midlertidige ansatte som hadde arbeidet på institusjonen i bare noen få måneder. Også her kalte denne lederen dem inn til hvert sitt møte, og uten andres tilstedeværelse. Etter møtet med den ene skrev lederen et referat hvor det stod at Camilla Buknotten og to av de andre som sendte bekymringsmeldingen, ifølge den midlertidige ansatte bedrev heksejakt på avdelingens fagansvarlige. Buknotten ble også omtalt som en som var veldig hardhendt mot en mannlig bruker. Etter møtet signerte både avdelingslederen og den midlertidig ansatte på referatet. Det samme gjentok seg med den andre midlertidige ansatte, som for sin del beskrev hvordan vedkommende på hver eneste vakt fikk høre nye historier om pårørende, ekstrem bakvasking av fagansvarlig og brukere fra de faglærte vernepleierne. Særlig var visstnok Buknotten ille, som angivelig hadde dyttet brukerne unna og hadde beskrevet dem som ekle.
Med den forhistorien som hører til, skulle avdelingslederen for lengst koblet inn personalsjefen. Personalsjefen og ikke avdelingslederen, skulle gjennomført møtene med disse ansatte. I tillegg skulle verneombud eller annen passende tillitsperson fra arbeidstakersiden vært tilstede. Slik det ble gjennomført trer den tydeligere frem som del av en gjengjeldelsesprosess etter varslingen, som altså impliserte avdelingslederen.
29. oktober 2015, pussig nok tilfeldigvis etter avdelingslederens høyst tvilsomme møter og referater, fikk varslerne et svar fra fylkesmannen. Her gikk det frem at etaten hadde tatt kommunens redegjørelse til etterretning, og ikke funnet det hensiktsmessig å vurdere tjenesteytingen deres ytterligere. Med andre ord ble varslingskonteksten ignorert, likeledes lov om kommunale helse og omsorgstjenester som varslingen direkte skulle vært koblet opp mot. Under kapittel 4, går det blant annet frem at kommunen skal sikre tilstrekkelig fagkompetanse for tjenester som utføres på institusjoner som Camilla Buknotten arbeidet i. Likeledes at «Enhver som yter helse- og omsorgstjeneste etter loven her skal sørge for at virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet.» Under kapittel 9 som vernepleierne omtalte spesifikt i sin bekymringsmelding, står det at «Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett. Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.» Lovens innhold betyr at kommunens innsparingstiltak fremstod som potensielt lovstridig, og derfor utløste en plikt for fylkesmannen å granske. En plikt de også ignorerte.
5. november 2015, altså nesten en hel måned etter «varslingene» mot Buknotten, tok endelig personalsjefen tak i prosessen. Men da med et møte med Buknotten om anklagene mot henne. Personalsjefen hadde for sikkerhets skyld også hentet inn avdelingslederen og en personalkonsulent. Buknotten fikk med seg en tillitsvalgt. I referatet fra møtet beskrives avdelingslederens referater som varslinger på vernepleieren. Personalsjefen, avdelingslederen og personalkonsulenten konkluderte i all samstemthet at Buknotten både skubbet, slo og sparket beboere, og dette var noe «arbeidsgiver tok svært alvorlig». I tillegg hevdet de på bakgrunn av «varslingene» at Buknotten hadde sagt; «usj, æsj, fysj og ha deg bort» til en bruker. Vernepleieren stilte seg uforstående til anklagene, men protestene ble møtt med informasjon om at hun ville bli suspendert. Suspensjonsvedtaket ble foretatt ganske umiddelbart etter møtet, og Buknotten mottok vedtaket i en rekommandert sending noen dager senere. Ellers gikk det frem av referatet etter møtet at de midlertidige ansattes påstander, skulle undersøkes nærmere.
Først 12. november, altså 7 dager etter dette vedtaket, ble de ufaglærte nytilsatte midlertidige ansatte i hver sine møter med personalsjefen og personalkonsulenten, spurt om de stod på det da hadde sagt, hvilket de gjorde om man ser på de etterfølgende protokollene. Og det var hele «undersøkelsen» arbeidsgiver foretok. Etter personalsjefens inntog fremstår arbeidsgivers fremgangsmåte enda mer kritikkverdig, uavhengig av varslerkontekst, kommunens lovpålagte omsorgs/arbeidsmiljøplikt eller annet. Som noe av det første skulle personalsjefen hatt sine «undersøkelses»møter med de midlertidige ansatte før vedtaket om suspensjon av Buknotten. Ellers foretok arbeidsgiver ingen handlinger som kan karakteriseres som undersøkelser. De søkte bare en bekreftelse fra opphavspersonene bak beskyldningene. Ingen andre ble noen gang spurt om noe som helst. Og hvorfor foretok ikke arbeidsgiver noen undersøkelser i tiden, dvs. de fire ukene fra beskyldningene mot Buknotten ble fremført, til personalsjefen (med følge) endelig konfronterte henne?
I tillegg hører det også med at Buknottens kolleger var dypt bekymret for henne etter suspensjonen. En av dem sa ifra til arbeidsgiver at Buknotten kanskje var suicidal, og ba de foreta seg noe. Dette er også noe som går frem av granskningsrapporten, og som dommeren fullstendig har fortiet. En kollega fortalte granskerne at Buknotten fryktet mest at barna skulle bli mobbet, som følge av at moren ble fremstilt som voldelig av sin arbeidsgiver.
Den etterspurte hjelpen kom til uttrykk ved at kommunen 16. november kalte den suicidale Buknotten inn til drøftelsesmøte til den 23. november, for avslutning av hennes arbeidsforhold. Personalsjefen kom til møtet med personalkonsulenten og en advokat. Foruten hovedtillitsvalgt hadde Buknotten med en kollegastøtte. Igjen stilte Buknotten seg uforstående til beskyldningene, særlig ettersom fylkesmannen hadde gitt løyve til at vernepleierne kunne bruke tvang og makt på denne institusjonen fordi brukerne både slo, bet, skallet, lugget og kløp personalet. Det innebar at Buknotten var opplært til å bruke mild makt. Men det var alltid tre på vakt og det å dulte bort i, eller bruke foten mot bruker var avklart som noen ganger nødvendig. Anklagene var derfor enda mer overraskende for henne. Buknotten la ellers ved en skriftlig redegjørelse om hvordan hun opplevde dette som gjengjeldelser. I protokollen fra møtet het det ellers at kommunen ville ta stilling til om inngitte bekymringsmelding ville få betydning for Buknottens arbeidsforhold allerede samme måned.
Det ble så avholdt et internt møte mellom personalsjefen, assisterende rådmann og advokaten, hvor de lite overraskende, og i tråd med den allerede sterkt kritikkverdige prosessen, besluttet at Buknottens arbeidsforhold skulle avsluttes. Etter dette, og med en melding til sin søster om at hun hadde tapt og at Namsos Kommune hadde tatt henne, tok Buknotten sitt eget liv. Tilbake stod samboer og to barn.
Samboeren gikk til sak mot kommunen for deres behandling av Buknotten, ikke minst som følge av hennes rolle som varsler. For tingretten var hovedspørsmålet om vernepleieren hadde varslet om kritikkverdige forhold i tråd med varslerparagrafene, og i så fall om hun ble utsatt for gjengjeldelser etter varsling. Og det er i hovedsak dette spørsmålet jeg omtaler i dagens innlegg. Retten skulle også ta stilling til skadeerstatningsforhold, men foruten noen avsluttende kommentarer berører jeg dette i liten grad.
Dommer Klausen ville først ta stilling til hvorvidt vernepleiernes bekymringsmeldinger til fylkesmannen, var varslinger i arbeidsmiljølovens forstand. Hun startet med å skrive at det ikke var ført bevis for om Buknotten selv mente bekymringsmeldingen var et varsel. I tillegg uttalte ifølge Klausen to av de andre medforfatterne av bekymringsmeldingen, at de ikke hadde sett på brevene til fylkesmannen som varsler. Videre hadde heller ikke avdelingslederen som skrev referatene oppfattet de som varsler, men som omkamper om de faglige vurderinger arbeidsgiver hadde gjort om turnus og tvangsvedtak. Dommeren tok også frem at varslerne som hun konsekvent omtaler som «melderne», hadde fått anledning til å utdype sine standpunkt i møte med avdelingslederen, og at de ble «opplyst» om heretter å gå tjenestevei. Som bevis for avdelingslederens troverdighet brukte dommeren det at den fagansvarlige (som i likhet med avdelingslederen ble nevnt i bekymringsmeldingen som ble sendt til fylkesmannen) i de vesentligste punktene hadde forklart seg likt med avdelingslederen. Også han oppfattet «brevet» som faglig uenighet og ikke et varsel. Dommeren skrev så at det var derfor disse ikke behandlet brevene etter varslingsreglene.
Dommeren hevdet videre at; «Brevet» som varslerne sendte, etter at de hver for seg opplevde at de ble forsøkt skremt av arbeidsgiver etter sitt første varsel til fylkesmannen, ikke ble forklart bakgrunnen for av de andre «melderne». Hun unnlot imidlertid å gå inn på hvordan det kunne ha seg. Det er ganske nærliggende å tro at disse medvarslerne i sine vitneforklaringer, ikke ønsket å snakke seg ut av arbeidsforholdet de fortsatt hadde som vernepleiere. Dommeren skrev så; De vitnene retten har hørt gir liten støtte () om at henvendelsen fra vernepleierne til fylkesmannen var et varsel om kritikkverdig forhold i arbeidsmiljølovens forstand.» Videre påstod Klausen at heller ikke dokumentbevisene støtter dette. Dokumentene beskrev etter dommerens syn kun bekymringer knyttet til innsparinger og faglig uenighet. Varslingens essens, som gjaldt frykten for brukernes allmentilstand og lovhenvisningene rundt dette, nevnes ikke. Men Klausen ville ha frem at det ikke ett eneste sted i de to brevene ble brukt ordet varsling eller henvisning til arbeidsmiljølovens regler.
Dommeren mente også at siden fylkesmannen heller ikke behandlet brevene som varsler, svekket dette ytterligere påstanden om at bekymringsmeldingen var et varsel. Klausen oppfattet følgelig brevene som en misnøye fra vernepleierne om faglige og ressursmessige beslutninger, og hadde merket seg at til tross for at arbeidsgiver hadde pålagt brevskriverne om heretter å gå tjenestevei, så stoppet ikke det vernepleierne fra å «fremme ytterligere opplysninger i saken» til Fylkesmannen. Med dette omtaler hun altså det andre varselet vernepleierne sendte til fylkesmannen, som følge av avdelingslederens skremselsmøter med dem. Det er i denne konteksten viktig å vise til at dommer Klausen var kjent med innholdet i granskningsrapporten, da den lå ved som del i prosessgrunnlaget. Fordi det står omtalt i rapporten, visste dommeren dermed hva som var vernepleiernes forklaring på hvorfor melding to ble sendt til Fylkesmannen. Likevel beskrev hun denne varslingen grovt urimelig, som et brev sendt som følge av vernepleiernes manglende respekt for arbeidsgivers styringsrett.
I strid med, og i motsetning til granskningsrapportens innhold som dommeren ikke nevner, fremstiller hun avdelingslederen og den fagansvarliges vitneforklaringer som sannheter. Videre som følge av partenes manglende forståelse av brevenes varslingsinnhold og samstemtheten mellom avdelingsleder og fagansvarlig, la hun til grunn at bekymringsmeldingen til fylkesmannen ikke var noe varsel. Det var heller ikke melding nummer to. Med denne konklusjonen var det dermed ikke nødvendig å ta stilling til om Buknotten ble utsatt for gjengjeldelser etter varsling.
Det finnes mange skandaløse dommervurderinger og argumenter i de mange rettsavgjørelsene som har hugget hodet av nærmest samtlige varslere som trodde på rettsvernet, og dermed har tatt sakene for retten. Men konstituert dommer Marianne Klausen virker «å ta kaken».
Som ovenfor omtalt skulle fylkesmannen agert på kommunens sparetiltak som følge av lov om kommunale helse og omsorgstjenester. Når en kommune sparer midler på en slik måte at pasient- og brukersikkerhet reduseres, er det altså svært mye som taler for en prosess i strid med loven. Videre som følge av redusert bruk av mannskapsressurser, bryter økt bruk av tvang med tilretteleggelseskravet i den samme loven. Økt tvangsbruk på innsparingsgrunnlag er utvilsomt krenkende og nedverdigende for de brukere som blir gjenstand for dette, og altså i strid med loven. Når slike lovstridigheter finner sted eller synes å finne sted, plikter også helsepersonell å si ifra. Vernepleierne tok forholdene først opp med avdelingsleder og fagansvarlig i et møte, men ble ikke hørt. Deretter skrev de denne bekymringsmeldingen hvor hovedmotivet fremstår som å være bekymring for en betydelig nedgang i brukernes allmenntilstand, bruken av ufaglærte og at det søkes om flere dispensasjoner fra regelverket.
Med redusert ressursbruk og derav også økt bruk av tvangsmidler, rammet kommunens innsparingstiltak institusjonsbrukerne direkte. Jamfør blant annet helsepersonelloven § 17 er dette lovstridig, og utløste med sin karakter en plikt for vernepleierne til å si fra. Det innebærer også at uavhengig av hva vernepleierne selv oppfattet, skal en slik bekymringsmelding anses som et klart varsel om kritikkverdige forhold. Hva institusjonens avdelingsleder og fagansvarlige, som var de som satte ut i liv de lovstridige tiltakene, eller hva personalsjefen eller fylkesmannen eller andre måtte mene om bekymringsmeldingens status som varsel, er irrelevant. Det er rent generelt aldri en partssubjektiv oppfatning som skal avgjøre en lovs innhold og når den skal gjelde. Det vil for eksempel være som om en inkompetent politimann lot en råkjører fortsette på sin vei, fordi vedkommende forklarte at han oppfattet 50- sonen som en anbefaling, og ikke som en absolutt grense. Men det er faktisk akkurat dette dommer Marianne Klausen argumenterer for, når hun konkluderer at bekymringsmeldingene ikke var varsler. De var etter hennes vurdering ikke varsler fordi ingen av partene så på de som varsler.
Varslervernets § 2-A1 beskriver hva som menes med kritikkverdige forhold; «()..forhold som er i strid med rettsregler, skriftlige etiske retningslinjer i virksomheten eller etiske normer som det er bred tilslutning til i samfunnet, for eksempel forhold som kan innebære () fare for liv eller helse». Foruten helsepersonelloven og dens tilsvarende ordlyd, er det selvsagt hva varslerparagrafene i AML legger til grunn, som må være det avgjørende. Etter innføringen av varslerparagrafene i 2007, ble det også innført en plikt for arbeidsgiver å ha rutiner for varsling. Det innebærer også en plikt og et ansvar for at de besitter tilstrekkelig kunnskap til å håndtere slike hendelser i tråd med loven. Det understreker ytterligere at manglende kompetanse ikke fritar arbeidsgiver for et slikt ansvar. Som følge av det som ovenfor er hentet fra lovverket og mer til, er det klart at bekymringsmeldinger med et slikt innhold som vernepleierne sendte i brevs form, må og skal anses som et varsel.
Når det gjelder vitneforklaringene til avdelingslederen og den fagansvarlige, skulle dommeren også sett disse i sammenheng med det faktiske hendelsesforløpet. Det var avdelingslederen og fagansvarlig som utførte ledelsens lovstridige innsparingstiltak. Det var samme avdelingsleder som innkalte og gjennomførte et separat møte med hver enkelt varsler, straks arbeidsgiver fikk hele varslingen tilbake fra fylkesmannen. Det er ellers mye å kritisere fylkesmannen for, og den saksbehandling varslene fikk derfra bidro vesentlig til at utfallet ble slik det ble.
I avdelingslederens møter med varslerne, som i sin kontekst ble opplevet som «inn på teppet» møter, fikk de klar beskjed om å forholde seg til tjenestevei. Men det kan ikke arbeidsgiver kreve av sine ansatte ettersom fylkesmannen er en overordnet kommunal og derfor intern kontrollinstans, som ansatte er i sin fulle rett til å sende bekymringsmeldinger til. Hvilket også innebærer en rett til forsvarlig og sikker behandling uten å skulle frykte konsekvenser. Slike ting drøftes overhodet ikke i dommer Klausens dom.
Avdelingslederens beskjed i dette møtet, var dermed i alle tilfelle lovstridig og klart gjengjeldende når man også legger til grunn at bekymringsmeldingen var et utvetydig varsel i sitt innhold. Det burde være åpenbart for Klausen at når avdelingslederen fikk nyss om vernepleiernes siste varsling om deres møte med ham, kunne det forårsake et motiv for ytterligere sanksjoner mot dem. Camilla Buknotten ble, uklart hvorfor, tilsynelatende arbeidsgivers fremste målskive for gjengjeldelser. Avdelingslederens senere møter med to midlertidige ansatte 10. oktober 2015, og referatene fra disse møtene, virker underlige og kritikkverdig både i form og prosess. Ingen av disse var fast ansatte og hadde jobbet kun i noen få måneder, hvilket åpner for andre mulige motiver for å legge frem alvorlige og udokumenterte anklager mot Buknotten. Avdelingslederen på sin side kunne ha hevnmotiver. At noe slikt ikke kan utelukkes forsterkes av den etterfølgende prosessen. Hastverket, den bakvendte, merkelige og ytterst mangelfulle «undersøkelsen» til arbeidsgiver, taler meget for at dette var en villet prosess med et på forhånd bestemt utfall.
Uansett varslingskontekst eller ikke, var kommunens handlinger kritikkverdig og i strid med loven. Dommen fremstår imidlertid øredøvende taus om disse sammenhengene, og særlig Buknottens totalt forsvarsløse posisjon. Ingen har underbygget de to midlertidige ansattes påstander, derimot har flere senere uttalt at Buknotten aldri har vært ufin eller brukt makt. Kontrasten er stor mellom arbeidsgivers ignorering av vernepleiernes dokumenterbare bekymringsmelding, og den prosessen Buknotten ble underlagt som følge av grove udokumenterte beskyldninger. Dommer Klausens fremstilling av arbeidsgivers handlinger som redelige og etterrettelige, er ikke på noen måte troverdig.
Fraværet av granskningsrapporten og dens funn i dommen, tjener som et tydelig eksempel på hvordan domstolene i varslingssaker som oftest går frem. Alt som taler for varsleren forties og/eller fordreies til noe helt annet. Spekulasjoner ender som konkluderende bevis, i likhet med arbeidsgivers mer eller mindre tvilsomme påstander. I Buknottens tilfelle ble vitneforklaringene til arbeidsgivers representanter, og endatil nettopp de som var ansvarlige for prosessen mot Buknotten (og som det var blitt varslet på), brukt som bevis for at kommunen ikke hadde gjort noe galt. Varselets kontekst ble fremstilt som faglig uenighet, og ikke som en overordnet bekymring for brukerne, hvilket det faktisk var.
I spørsmålet om det var sammenheng mellom behandlingen kommunen ga Buknotten og det at hun tok sitt eget liv, er det flere forhold som kan tale for dette. Rett før hun til sin overraskelse fikk vite om anklagene, viste hun for sine foreldre brudekjolen hun skulle gifte seg i. Hun og samboeren hadde bestilt bryllupstur til maldivene. I tiden mellom suspensjonen og drøftelsesmøte ble arbeidsgiver meddelt at Buknotten var suicidal, og at kollegene var bekymret for henne. Det endret imidlertid ikke på kommunens planer for å kalle henne inn til dette drøftelsesmøtet. I protokollen etter møtet kom det også frem at de så på om avslutningen av arbeidsforholdet skulle skje allerede samme måned, underforstått at Buknotten i møtet måtte ha forstått at arbeidsforholdet ville opphøre. Men dommer Klausen fortier dette og fremstiller det som om Buknotten tok sitt liv, før hun visste hva arbeidsgiver hadde bestemt seg for.
Søsteren hennes forklarte i retten at Camilla Buknotten opplevde at arbeidsgiver var ute etter å ta henne, og at avdelingslederen og fagansvarlig igangsatte tiltak som hun opplevde som trakasserende. Det er med andre ord neppe tilfeldig at prosessen med suspensjon og drøftelsesmøte basert på udokumenterte påstander, totalt uten undersøkelser fra arbeidsgiver, var utslagsgivende for Buknottens drastiske og fortvilte løsning på sin livssituasjon. Man trenger bare å snu det på hodet og spørre seg om selvmord ville vært sannsynlig utfall, dersom Buknotten hadde hatt en arbeidsgiver som brydde seg om henne og ivaretok henne slik arbeidsgivere skal ivareta sine ansatte?
Tilsynelatende i stum og sedvanlig enighet med to såkalte «arbeidslivskyndige» meddommere, ble alt avfeid av dommer Marianne Klausen. Hennes for Buknottens ettermæle svertende, kyniske, og lovstridige vurderinger om bekymringsmeldingens varslingskarakter, ble kronet med å ilegge enkemannen kommunens saksomkostninger på kroner 401 875,-.
Som svar på mediekritikken ga Klausen følgende uttalelse; «Tingrettens vurdering av denne saken kommer til uttrykk i Namdal tingretts dom. Dersom saksøker ikke er enig i det faktum som blir lagt til grunn, rettens faktiske og juridiske vurderinger og/eller konklusjoner vil de ha mulighet for å anke.»
God søndag