Gulating Lagmannsrett
Dagens blogginnlegg skal omhandle en rettsavgjørelse fra Gulating lagmannsrett høsten 2011. Den 7. november 2011 forelå en dom fra fagdommerne Daniel Lunde, Kjell Frønsdal og Per Magne Isaksen. Det hører med at varsleren gjennom sin fagforening, led fullstendig nederlag i Bergen tingrett året før;
Fagdommerne i Gulating skrev innledningsvis at partene var enige om at det har skjedd varslinger, og at verneombudet som sådan er en varsler. Allerede her kan man stusse over fagdommernes utgangspunkt. Det er fortsatt ikke slik at det er partenes oppfatning som avgjør hvorvidt noe er en varsling eller ikke, men dommerne synes å legge opp til samme konklusjon som dommeren i den horrible varslingssaken til Camilla Buknotten. Men det er lovens ordlyd som skal avgjøre om noe er å anse som en varsling, og ikke de involverte partenes varslingskompetanse. Arbeidsgiver har uansett en plikt til å tilegne seg slik kompetanse.
Ellers vet man at det nesten ikke forekommer at arbeidstakere som domstolene tross alt må erkjenne er genuine varslere, også blir hørt på at de har blitt utsatt for gjengjeldelser. Da er det bedre å ofre varslerne og i tillegg gi dem arbeidsgivers saksomkostninger, slik at andre arbeidstakere forstår at slike søksmål er det best å la ligge. Fagdommernes konklusjon i denne saken føyer seg sånt sett pent inn i rekken av alvorlig overgrep som domstolene utsetter varslere for.
Saken var som følger;
Verneombudet «Jens» hadde lang fartstid som ansatt og tillitsvalgt i oljeselskapet Drilling Oil. Etter ansettelsen i 1998, ble han etter hvert riggerassistent og senere tårnarbeider, med borekurs, boreteknisk fagskole og til slutt fagprøven som teoretisk plattform. Verneombud for sitt boreskift ble han angivelig høsten 2007. I begynnelsen av januar 2008 ble ledelsen i land varslet om oppførselen og lederstilen til en av boresjefene på riggen. Det ble i varselet omtalt at lederens atferd var så utfordrende at boremannskapet ikke ønsket å arbeide sammen med ham. Varselet var signert av mannskapets tillitsvalgte, og av Jens som følge av hans rolle som verneombud. Resultatet av varslingen var at ledelsen tok et møte om saken 17. januar. 2008. Det resulterte i endringer på skiftene, slik at boremannskapet som klagde fikk en annen boresjef. Det går frem av referatet fra møtet at personallederen uttalte at han; «anerkjente de tillitsvalgte for den prosess de nå har startet. Det kreves ryggrad og utholdenhet for det som nå kan komme å skje i tiden fremover.»
24. januar 2008 entrer arbeideren «David» riggen og hadde forut for utreise signert kontrakt som assisterende tårnmann, hvilket han allerede hadde fungert i siden høsten 2007. Av annen dokumentasjon går det frem at det allerede 10. januar 2008, var en ledelsesbeslutning at David skulle fortsette i denne stillingen. Jens hevdet i søksmålet at det at David fikk denne stillingen, og ikke ham selv, var en gjengjeldelse etter at han var med å varsle på boresjefens lederstil. Som følge av opplysningene rundt Davids arbeid som tårnmann, og at varselet var sendt etter at ledelsen hadde besluttet David i rollen, anså retten at forholdet ikke kunne være en gjengjeldelse etter varsling. Under forutsetning av at ingen sentrale opplysninger er skjult i dommen, fremstår vurderingen som rimelig.
Det er dog ett forhold som vekker interesse, nemlig personalsjefens utsagn i referatet fra møtet 17. januar. 2008. Meldingen virker utvilsomt som en slags advarsel til varslerne. Hvorfor skulle det i tiden fremover kreve «ryggrad og utholdenhet» å varsle om boresjefens lederstil? Det er vanskelig å tolke dette som annet enn at varslerne fremover må regne med konsekvenser etter varslingen. Det kan også tolkes som en trussel, ettersom «bekymringen» ble uttalt av den som har hovedansvaret for at slikt ikke skal forekomme. Til tross for at dommerne gjennom varslervernets krav om delt bevisbyrde, skulle hatt varslerens ståsted som utgangspunkt, leter de heller frem de deler av utsagnet som kan tolkes til fordel for arbeidsgiver.
2. april 2008 henvendte verneombudet Jens seg direkte til Statoils landbaserte representanter som var på ledelsesinspeksjon på riggen. Verneombudet tok blant annet opp at mannskapet manglet kurs i bruk av fallsikringsutstyr. Disse manglene utgjorde en alvorlig risiko for arbeidskollegenes liv og helse. Men måten Jens gikk frem på i sin varsling om dette 18. april, skal ha blitt uglesett av flere. Jens hevdet selv at også riggledelsen så dette som illojalt, og at det var en handling fra verneombudet som kunne medføre at de ansatte mistet jobbene sine. Selv riggens hovedverneombud skal ha vendt seg mot ham, med hva han oppfattet som sverting. Senere skal Jens ha blitt forbigått av hovedverneombudet i forbindelse med mannskapsendringer og innplassering av stillinger. I forhold til verneombudet hadde hovedverneombudet lavere bedriftsansiennitet, ikke så bred faglig erfaring fra selskapet, og ikke boreteknisk fagskole. Jens har anført at svertingen og jobbforbigåelsene var gjengjeldelser etter varsling.
I en ualminnelig tydelig favorisering av arbeidsgiver, pyntet rettens dommere på svertingen og mobbingen av Jens. Under bevisførselen ble det bekreftet at han var blitt utsatt for slike negative reaksjoner etter varslingen, og retten skrev følgende; «Det er under bevisførselen kommet frem at «Jens» fra enkelte kollegaer hadde fått bemerkninger som om at han ved dette hadde satt arbeidsplassene i fare, og at han kan ha følt dette som mobbing eller trakassering.». Etter rettens syn skulle Jens med sin varsling ha fulgt tjenestevei og det opplegget Odfjell hadde rundt varslingsrutiner, hvilket han ikke gjorde. Rettens lovmessige begrunnelse for dette hentet de fra forarbeidene til varslingsdelen i § 2-5. Her står det; «Forbudet skal imidlertid ikke utelukke at arbeidsgiver kommer med motytringer». Dommerne hevdet deretter at Odfjells «påpekning» om bruk av tjenestevei ikke var en gjengjeldelse, men en motytring fra arbeidsgiver. I tillegg mente de at arbeidsgiver ikke kunne ta ansvaret for at Jens kan ha blitt mobbet og trakassert av kolleger.
Som om ikke dette er nok, mente retten at da Jens ble sykemeldt som følge av det han «følte» som trakassering, grep Odfjell inn. Uten å nevne at det var Jens selv som skrev til det landbaserte koordinerende hovedverneombudet K-HVO og således foranlediget vedkommendes ønske om møter med ledelsen, skrev dommerne at riggledelsen hadde et møte med K-HVO 16 juli 2008. Der ble det klart, også gjennom et skriv datert 23. juli 2008, at Jens ikke på noen måte hadde gjort noe klanderverdig med sin varsling. Rettens begrunnelse for Odfjells såkalte inngripen var at de; «tok dette videre i det de besluttet at det skulle leses opp en orientering til alle crew som skulle ut på riggen, hvor det klart ville gå frem at Jens urettmessig hadde blitt beskyldt for forhold han ikke kunne klandres for.». Det ble imidlertid i retten vitnet om at dette ikke ble signalisert ut i selskapet, men dommerne fortiet dette. I stedet skrev de at slik informasjon ble gitt til crew, og fortiet at det i virkeligheten bare var et begrenset antall som fikk orienteringen. I tillegg brukte de Jens sin uttrykte lettelse til bedriftshelsetjenesten over det frifinnende resultatet etter K-HVO sitt møte med ledelsen, som bevis for at de som arbeidsgiver svarer for, ikke mobbet eller trakasserte Jens etter hans varsling fra 18. april 2008.
Jens kom ellers tilbake til arbeidet etter at K-HVO hadde «satt skapet på plass» ovenfor riggledelsen. Dommerne gikk på sin side langt i å fremstille nettopp riggledelsen som de som stod bak «renvaskelsen» av verneombudet. På et nesten komisk nivå avslører dommerne her hvor langt de strekker seg til fordel for arbeidsgiver. Det henger selvfølgelig ikke sammen at dommerne kritiserte verneombudets varslingsprosess i tråd med Odfjells opprinnelige holdning, men som K-HVO slo fast ikke var klanderverdig, hvilket medførte at (ifølge dommerne) Odfjell «renvasket» verneombudet. Og når det så ble klart for ledelsen at Jens ble mobbet, og som følge ble sykemeldt, fremstilles det som at arbeidsgiver «grep inn» med dette møtet, og den påfølgende «renvaskelsen». Men det var altså K-HVO som følge av henvendelsen fra Jens, og ikke arbeidsgiver, som stod bak prosessen som førte til verneombudets friskmelding.
Videre vet mange som har litt personalfaglig utdannelse at ansatte som mobber kolleger, også er et arbeidsgiveransvar å følge opp. Arbeidsgiver skal ifølge arbeidsmiljøloven sørge for et forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Om Odfjell ikke visste det fra før, fikk de vite i møtet med K-HVO at Jens var sykemeldt som følge av mobbing etter varslingen. Odfjell fikk også som kjent beskjed om at Jens ikke hadde gjort noe galt, og erkjente dette. Likevel, og uten noen form for videre arbeidsmiljøundersøkelser eller beklagelser ovenfor Jens, var deres eneste tiltak å beslutte å lese opp en orientering til crew som skulle ut på riggen. Men dommerne brukte denne ytterst mangelfulle oppfølgingen som bekreftelse på at arbeidsgiver «tok grep». Med rettens totalt lovstridige vurderinger er det ikke rart at verneombudets fagforeningsleder uttalte følgende; «Etter min mening lever retten åpenbart fjernt fra norsk arbeidsliv.» Og hva skal man si om varslervernets verdi når en høyere domstol faktisk påstår at ansatte som mobber andre ansatte, ikke er noe arbeidsgiver svarer for?
Det ovenstående er faktisk helt ordinære eksempler på hvordan domstolene alltid søker utveier for arbeidsgiver, uansett hvor håpløst inkompetent og uredelig de kan ha gått frem ovenfor varslene ansatte. Selvfølgelig skal man, både som verneombud og som ansatt kunne varsle til alle relevante interne instanser. Statoil som Odfjells oppdragsgiver/operatør er klart en slik instans. Odfjells kritikk av Jens fordi han ikke fulgte tjenestevei, er derfor lovstridig. Etter verneombudets første varsel «anerkjente» personallederen dette med å si at slikt krever ryggrad og utholdenhet for det som kunne skje senere. Med tanke på den mulige trusselen som lå i en slik uttalelse, er det naturlig å bruke alt annet enn tjenestevei for varslinger som også omhandler ledelsen. I dette tilfelle at også de rammes dersom Statoil som operatør og oppdragsgiver, finner andre mer HMS-orienterte virksomheter til å gjøre arbeidet. Men slike varslervennlige funderinger finner man nesten aldri hos domstolene, og absolutt ikke i denne saken.
Verneombudet Jens varslet også om andre forhold som gikk på HMS, blant annet en ansatt som likte å røyke på gassriggen under arbeid. Slike uvaner er naturligvis ikke akseptabelt ettersom det blant flere andre voldsomme konsekvenser, også setter flere hundre ansattes liv på spill. For domstolen har Jens lagt frem at riggledelsen heller ikke satte pris på denne varslingen. Verneombudet hevdet at denne varslingen førte til at han ble forbigått til flere stillinger, stillinger han var bedre kvalifisert enn flere av de som fikk disse. For virkelig å understreke forskjellsbehandlingen ble verneombudet i tillegg degradert fra assisterende tårnmann til boredekksarbeider, deretter sendt rett inn i en såkalt kompetansepool. En slik pool kan best beskrives som en reserve/innbytte-benk. Etter dette ble han plassert under en kontrakt som allerede måneden etter, ble gjort kjent at Odfjell hadde mistet til en annen kontraktør. Også her inntok retten en svært tolerant holdning til arbeidsgivers påstander om begivenhetenes nødvendighet og rekkefølge. På ytterst tvilsomt grunnlag fant retten det bevist at Odfjell var uvitende til kontraktstapet, da de tvangsomplasserte Jens til denne kontrakten bare få uker før.
Etter avsigelsen uttalte varslerens advokat at ingen av deres sakkyndige vitner ble nevnt med ett ord. Videre at rettens vurdering om at arbeidsgiver ikke skal svare for mobbing, forfølging og trakassering fra andre arbeidstakere/kollegaer i bedriften, er «urovekkende». Og at rettsanvendelsen og bevisvurderingen rundt arbeidsgivers bevisbyrde, som nettopp skal ivareta arbeidstakerne, ble hoppet bukk over.
Gjennom fagforeningen fikk varsleren selvfølgelig og i verste domstolstradisjon, arbeidsgivers saksomkostninger. Den gang på hele kroner 495 537,50.
God søndag.