Det er trolig svært mange organisasjoner innen fagbevegelsen som ikke utviser imponerende arbeid for sine medlemmer, eller for den saks skyld for arbeidere generelt.
Da varsleren i Norweld-saken omsider vant frem i lagmannsretten for noen år tilbake, ble han tilkjent usle 100 000,- kroner i erstatning. Resultatet var at mannen gikk på en stor økonomisk smell. Han sa ifra om strålingsfaren Norweld utsatte omgivelsene for, og endte med å tape flere hundre tusen kroner og henvist til en ufør tilværelse.
Ettersom våre myndigheter roper etter denne type varsling, skulle man tro at domstolene ville utvise større raushet, men nå er hundretusen kroner blitt noe tilnærmet presedens for varslersaker, hvis man ser bort i fra #metoo-saker. Etter lagmannsrettens dom, ba lille meg om hjelp fra store sterke LO til å endre litt på dette. I min naivitet tenkte jeg at de selvfølgelig ville reagere som meg, og presse på for en høyesterettsbehandling av erstatningsbeløpet. En vesentlig nivåheving og en uttalelse fra vår øverste domstol, ville positivt påvirket både arbeidslivet generelt, og varslingsinstituttet spesielt. Ikke minst ville det også ha stor betydning for alle LOs medlemmer. LO avviste forespørselen, med begrunnelsen at varsleren i saken ikke var deres medlem.
Den neste i denne rekken av arbeideres beskyttere, er Foreningen for ledelse og teknikk (FLT). Men først litt bakgrunn; Lagrettsdommer Anne Cathrine Haug-Hustad konkluderte i Fretexsaken, at jeg var en forsvarlig varsler. Imidlertid var jeg ikke utsatt for gjengjeldelser. Deretter fikk jeg den siste og klart råeste gjengjeldelsen av dem alle, av Haug-Hustad selv. Hun sendte meg ut i arbeidsledighet i en alder av 56 år, jeg tapte retten til AFP og ble dømt til å betale Fretex sine saksomkostninger.
Rettsbehandlingen var så uredelig at stiftelsen Fritt Ord støttet en anke til Høyesterett med 200 000 kroner. Særlig reagerte de på at forsvarlige varslere som handler i god tro, likevel skal ende opp med milliongjeld for å betale arbeidsgivers saksomkostninger, etter også å ha blitt fratatt arbeidet. Haug-Hustads rettsbehandling av saken, har klart bidratt til å svekke varslingsinstituttet og ytringsrommet i arbeidslivet.
FLT, min fagforening gjennom to år, nektet på sin side å yte noen form for bistand. Deres begrunnelse var at varsling ikke var på agendaen for tiden. De ville ikke engang omtale slike spørsmål i eget medlemsblad, til tross for at de også var klar over Fritt Ords holdning.
Videre kan jeg trekke frem Finansforbundet, som på egne hjemmesider skryter av hvor flinke de er til å ordne sluttpakker for sine mange medlemmer. Strengt tatt skulle de vel heller skrytt av arbeidstakere de har hjulpet til å beholde sitt arbeid? Ettersom dette sjeldent forekommer, har slik pinlig statistikk ingenting på skrytesidene å gjøre. I det alt vesentligste skrytes det mest av alle utenforliggende goder man får som medlem. Bank- og forsikringsordninger er i så måte en sikker slager. Etter at fagforeningen har avslått alt annet enn en ordinær sluttpakkeløsning, er det nok godt for eks-arbeideren å ha en innboforsikring å støtte seg på. Da skal det jo bare en fyrstikk til...
Til slutt må jeg igjen innom fagforeningen Parat. Som tidligere omtalt hentet Parat advokat Sigurd Øyvind Kambestad fra det profittjagende advokatfirmaet Grette, lokalisert på Aker Brygge. Mens han var i Grette ledet han granskningsarbeidet mot varsleren i Fretex. Og for svært god betaling fra den omvarslede konsernledelsen, fikk de det de bestilte. Granskningen er omtalt tidligere i bloggen, så den repeterer jeg ikke her. Kambestad fikk imidlertid anledning til å svare på innlegget og fremstillingen av ham som uredelig. Ettersom uredeligheten kan bevises, var det ikke så lett for ham å si annet enn; «Takk, Jeg har ingen kommentarer».
Konstituerte leder i Parat, Unn Kristin Olsen, ble spurt om hun synes det er greit å ha i sine rekker en advokat som i en ansvarsfull granskerrolle, blant annet påstår at varslere som ikke har rett i sine anklager, heller ikke har varslervernet i arbeidsmiljøloven? Til det svarte hun; «vi har full tillit til advokat Kambestad».
Når det gjaldt den uredelige granskningen, var svaret; «Parat kan naturlig nok ikke gå inn på granskningsrapporten og vurderingene i saken du viser til. Dette fordi dette er en sak som ble håndtert av Kambestad hos en tidligere arbeidsgiver, og som Parat ikke har forutsetningen for å mene noe om.»
Olsen påstår likevel at de tar varsleres vern på største alvor, men om de virkelig gjorde det ville Kambestads atferd selvfølgelig hatt betydning, men altså ikke i Parat.
Den konstituerte lederen fikk spørsmålet; «Varslingsplakaten deres er koblet opp mot deres etiske retningslinjer, og dere oppfordrer medlemmer til å varsle uten å opplyse om forskjellen mellom ansatte og medlemmers varslerrettigheter jamfør loven. Er dette etisk forsvarlig?»
Svaret til Olsen var; «Det er riktig som du påpeker at den som varsler som medlem, og ikke som ansatt, ikke har et lovbestemt vern mot gjengjeldelse. Parat har ikke sett det som et vektig argument mot å styrke retten til en utvidet adgang til å varsle i Parat».
Ettersom lovens vern ikke gjelder for medlemmer, er det meningsløst å snakke om utvidet adgang. Medlemmer har nøyaktig samme rett som enhver annen borger, verken mer eller mindre.
I tillegg fikk et medlem prøvet denne påstanden, da hun «varslet» om brudd på taushetsplikt, varslingsrutiner og etiske retningslinjer i Parat. Antakelig som følge av hennes, og sikkert også andres opplevelser, kom Olsens såkalte «utvidete adgang til å varsle» med et lite forbehold. I varslingsplakaten står det nemlig at misnøye med saksbehandlingen i Parat, ikke regnes som varsling om kritikkverdig forhold. Og med det til grunn, er det ikke mye igjen å varsle på for organisasjonens medlemmer.
Medlemmet som varslet, fikk til slutt dette svaret; «Parat kan ikke bistå deg i en allerede innsendt sak og enhver eventuell fremtidig tvist. Ingen henvendelser fra din side om samme/lignende forhold, uansett kanal, vil fremover bli besvart av Parat.»
God søndag!