Denne uken har VG skrevet inngående om en svært alvorlig varslingssak fra Oslo politidistrikt, som startet allerede høsten 2015. Saksbehandler «C» på våpenkontoret, varslet til ledelsen om hva han opplevde som lovstridig avhending av uregistrert våpen. Varslingen ble svært dårlig mottatt, trolig fordi våpenavhendingen gjaldt daværende politimester Hans Sverre Sjøvold.
Her er sakens gang med i hovedsak utgangspunkt i VGs artikler;
I 2008 mottok Sjøvold (ifølge Sjøvold) en liten eske med våpen fra enken etter sin avdøde losjevenn fra Odd Fellow Ordenen. Enkens datter bekreftet for VG at esken inneholdt to små håndvåpen. Sjøvold har lang fartstid som medlem og etter hvert som losjeleder i denne ordenen. I tillegg har han også båret tittelen «overmester». Angivelig ser losjemedlemmene på hverandre som edsvorne brødre, og Sjøvold har sett på det som en forpliktelse for disse «brødrene» å hjelpe hverandre. En slik uttalelse, dessuten i sammenheng med noe ulovlig, er i seg selv bekymringsfull med tanke på Sjøvolds samfunnsposisjon, nettverk og innflytelse.
Uten å registrere våpnene på seg selv, beholdt Sjøvold dem de neste syv neste årene. For hver gang han skiftet jobb, fulgte våpnene med inn i skap og skuffer. I senere avhør begrunnet han mangelen på registrering, med at de innelåste våpnene var ute av syne og således ute av sinn.
I november 2015, ca. tre år inn i Sjøvolds rolle som politimester, skal han over kantinebordet ha bedt en kollega av C om hjelp til hva han skal ha omtalt som «en litt kjedelig sak». Sjøvold og Cs kollega var for øvrig ofte sammen, når de spiste lunsj. Den kjedelige saken var disse våpnene som han trengte hjelp til å få avhendet.
På våpenkontoret var det C som hadde ansvaret for å motta og registrere våpen ved Politihuset i Oslo, mens Sjøvolds lunsjkamerat kun bistod. Lunsjkameraten måtte derfor spørre C om hjelp til avhendingen. C nektet å etterkomme forespørselen, fordi avhendingsformen for ham virket å være i strid med gjeldende instrukser og rutiner.
Alle våpen skal innleveres med våpenkort, fullmakt, skifteattest og utfylt innleveringsskjema med underskrift. To av våpnene stemte overens med vedlagte våpenkort etter den avdøde eieren, men våpen nummer tre var imidlertid uregistrert. Uansett hvilke registre og systemer C søkte i, fant han ikke spor av denne kaliber 38 revolveren. En kortløpet versjon beregnet for å bæres skjult på kroppen.
C gikk til sin nærmeste overordnede og spurte om han var klar over at ett av Sjøvolds våpen var ulovlig. Slike våpen skal undersøkes, og en jurist skal avgjøre om det skal opprettes etterforskning for brudd på våpenloven. Angivelig var svaret at siden det var snakk om politimesteren, var det best å ta imot våpnene.
C varslet da til politiinspektør Audun Kristiansen, som ifølge C skal ha kommet inn på hans kontor og spurt om C ikke bare kunne gjøre jobben sin. C varslet deretter videre til en avdelingsleder og to andre sjefer. Avdelingslederen reagerte negativt på varselet og skal ifølge C ment at han kom med en rekke påstander og hun kalte varsleren inn til et «oppklaringsmøte». Noe lovens varslervern ellers beskriver som et gjengjeldende «inn på teppet» møte.
C skal ha forklart Spesialenheten at han etter dette opplevde fysisk vold, trusler, avvisning og isolering. Særlig fremhevet han politiinspektør Kristiansen og lunsjkameraten til Sjøvold, som ivrige i tjenesten. Fra juni 2017 ble varsleren langtidssykemeldt, og Sjøvolds lunsjkamerat overtok jobben hans.
I 2019 kjørte VG et oppslag om Sjøvold, hvor det ble avdekket at han over flere år hadde oppbevart våpen ulovlig. Den gang forklarte Sjøvold; «Enken kom til meg og lurte på om jeg kunne ta vare på de våpnene, og det gjorde jeg. Og så ble de nok liggende en periode. Så ble det våpenamnesti og da fikk jeg levert de inn.» Deretter uttalte han; «Dette ble håndtert som en ren vennetjeneste. Disse våpnene var lovlig låst ned og ble liggende helt til amnestiet kom. Det var egentlig det som skjedde.» Videre fortalte han VG; «Det var noen sånne finkalibrede våpen. Det var vel et par stykk. To-tre stykker kanskje.» Og til slutt hevdet han at han kan hende gjorde «noen mindre formalfeil, men det er vel sånn som glipper i den store sammenhengen».
Et våpenamnesti betyr at man i en tidsbegrenset periode kan levere inn våpen til politiet som man ikke har tillatelse til å eie, uten å bli straffet. Første gang politiet åpnet opp for amnesti var mellom 1. mars og 31. mai 2017.
De forutgående hendelsene beviser imidlertid at Sjøvold ikke snakket sant da han påstod at våpnene han leverte inn, var finkalibrede. Bakgrunnen for saksbehandler C sin varsling, var dette mystiske tredje våpenet som Sjøvold avhendet. Den uregistrerte og usporbare kaliber 38 revolveren, er ikke et finkalibret småvåpen.
Datteren til enken som overgav våpnene til Sjøvold uttalte til VG; «Om det var pistoler eller revolvere, vet jeg ikke, men det var i hvert fall to sånne små håndvåpen. () Jeg tror de var registrert og i orden, at det ikke var noe i veien med dem sånn sett». Sjøvolds årelange oppbevaring syntes hun ikke var greit. De to våpnene ble etter hennes forståelse overlevert med tanke på destruering.
Det forventes av en politimann med så sentrale og viktige politiroller som Sjøvold, at han besitter relativt inngående kjennskap til både våpenforskriftene og våpenlovens ordlyd. Med tanke på at Sjøvold hadde oppbevart våpnene for en venn gjennom mange år, er det blant annet derfor lite troverdig at han bare skulle ha gitt blaffen i hva det var han mottok av våpen. I tillegg innrømmet han for VG at han hadde sett at det i våpenkoffertene han mottok, både lå våpen og våpenkort. Uansett om Sjøvold mistet oversikten over antallet eller ikke, så kan ikke hans handlinger, eller mangel på handlinger beskrives som «noen mindre formalfeil», slik Sjøvold selv hevdet. Ellers syntes han det var vanskelig å svare på om han hadde oppbevart registreringspliktige våpen ulovlig.
Det er på det rene at Sjøvold via sin lunsjkamerat, allerede senhøsten 2015 fikk dem innlevert. For det første skjedde det hele på en lovstridig måte, for det andre brukte Sjøvold sin sjefsposisjon til å få andre til å utføre et «kjedelig» ærend han selv burde og skulle stått for. Uansett fant våpenavleveringen sted lenge før første amnesti ble gitt, hvilket beviser at Sjøvold løy da han påstod våpnene ble levert under amnestiet.
Sjøvold hevdet dessuten at våpnene var lovlig låst ned. Men senere er det avdekket at de aldri noen gang var oppbevart i godkjent våpenskap. Da han i årene 2010-2012 jobbet i justisdepartementet som ekspedisjonssjef, var de for eksempel oppbevart i et låst kontormøbel.
Etter VGs første oppslag ble Sjøvold etterforsket av Spesialenheten for politisaker. De fikk brakt på det rene at saksbehandleren C varslet, de fikk vite om Sjøvolds fremgangsmåte for å kvitte seg med våpnene, og den lovstridige ledelseshåndtering av varsleren og gjengjeldelsene han ble utsatt for. Og de fikk vite om denne revolveren kaliber 38 og at den ikke ble overlevert til Sjøvold av enken, men som likevel fulgte med i hans våpenavlevering.
Sommeren 2020 ble Hans Sverre Sjøvold ilagt en bot på 50 000 kroner for ulovlig besittelse og oppbevaring av våpen, hvilket Spesialenheten ikke kunne unnlate å konkludere med. Boten fikk han ca. et år etter overgangen fra politimester i Oslo politidistrikt, til Sjef for PST.
VG stilte flere spørsmål til daværende justisminister Monica Mæland og til justisdepartementet, men ble møtt med absolutt taushet av Mæland. Departementet svarte at de var; «kjent med vedtaket fra Spesialenheten for politisaker. Spesialenheten er uavhengig av departement, og det er dermed ikke riktig av departementet å kommentere enkeltsaker». Deretter droppet Spesialenheten all videre etterforskning, med begrunnelsen at det kunne være omstendigheter i saken som «kan være kritikkverdige, men at det ikke utgjør en mulig straffbar handling som de må etterforske nå».
Vår nye justisminister Emilie Enger Mehl kom Sjøvold raskt til unnsetning med kommentaren; «Han har vært tydelig på at han burde håndtert dette annerledes. Forholdet i forelegget gjelder ikke Sjøvolds jobb som sjef for PST.»
Men hvor akseptabel er en slik uttalelse? Er det slik at dersom du har begått straffbare handlinger i en høy statlig lederstilling, endatil som politimester, og først blir avslørt når du befinner deg i din neste statlige jobb, så skal det ikke få noen konsekvenser? Og krever ikke stillingen som leder av PST at man fremstår som redelig og etterrettelig?
I 2005 ble SEFO erstattet med Spesialenheten for politisaker, for å få en mer troverdig og objektiv granskning av mulige kritikkverdige hendelser internt i politiet. Spesialenheten er dessuten underlagt justisdepartementet, og opererer derfor uavhengig av de enkelte politidistrikt. Hvilket for øvrig står i strid med justisdepartementets svar til VG, om at Spesialenheten er uavhengig av departementet.
Så er spørsmålet om Spesialenheten er mer troverdig enn tidligere SEFO? Dagsavisen skriver; «I fjor kom det fram at spesialenheten, som har ansvaret for å etterforske saker der politi og påtale kan ha begått lovbrudd i tjenesten, henla hver eneste sak de fikk inn om politiskytinger. I en av disse sakene var etterforskeren fra spesialenheten sågar samboer med innsatslederen på oppdraget som ble etterforsket! I fjor ble også en politimann dømt for å ha banket opp en psykisk syk pasient. Men ikke før spesialenheten først hadde henlagt saken.»
I Sjøvoldsaken ble de avhørte i kretsen rundt Sjøvold aldri konfrontert med opplysningene som saksbehandleren C kom med. Ingen ble spurt om voldsepisodene mot ham, eller de trusler og den isolasjonen han sa han ble utsatt for. Det ble dermed heller ikke gravet i hva Sjøvold selv visste om hva C ble utsatt for. Likevel påstår Spesialenheten at «bevisene i saken med særlig styrke taler mot at Sjøvold har begått en straffbar handling overfor ansatte i politidistriktet.»
Videre har ikke Spesialenheten undersøkt nærmere forholdene rundt den mystiske uregistrerte revolveren, men heller bare tok som god fisk Sjøvolds påstand om at han ikke husket hvor mange våpen han leverte inn. Liv Øyen, juridisk rådgiver i Spesialenheten informerte VG at Spesialenheten har «lagt til grunn» at samtlige tre våpen stammer fra den avdøde losjebroren. Det skyldes at datteren til losjebroren plutselig endret sin forklaring, og gikk fra 90 % sikkerhet om at det ble overlevert to små håndvåpen, til senere å være 100 % sikker på at også revolveren fulgte med på dette lasset. Det hører ellers med at hun har opplevd saken som veldig belastende.
Kikker man nærmere på lederen av Spesialenheten, ser man at Terje Nybøe har lang erfaring fra operativt politiarbeid. Han kjenner politiet svært godt fra innsiden og har selv jobbet som politiinspektør ved Oslo politidistrikt. I 2014 ble han politimester i Asker og Bærum, som i 2015 ble en del av Oslo Politidistrikt. Fra 2015 frem til Nybøe i 2017 gikk over i ny jobb, var han derfor underlagt Sjøvold. I 2018 satt han som del av Riksadvokatembetets ledergruppe. I mai 2020 ble han ny leder for Spesialenheten, etter at han ikke nådde opp som Sjøvolds etterfølger som politimester i Oslo Politidistrikt. Etter en måned som leder i spesialenheten for politisaker, ble etterforskningen i Sjøvoldsaken avsluttet. Om det er en særskilt sammenheng er tvilsomt, ettersom Spesialenheten over lang tid har vist samme type atferd. Men de nære ledelsesrelasjonene tilsier ikke at Spesialenheten fremover, vil bli mer troverdig.
Fire uker etter Spesialenhetens avslutning skrev Sveinung Sponheim, daværende visepolitimester og på det nærmeste pensjonist, en beklagelse og innrømmelse til varsleren C. Ifølge Sponheim var C en varsler som gjorde alt rett. Visepolitimesteren mente saksbehandlerens varslingsplikt ble satt opp mot lojalitetsbindinger til lederen av virksomheten, og skrev videre at prinsippet om krav til likebehandling ble fraveket.
Det er for så vidt ikke så verst at visepolitimesteren skrev dette, i alle fall sammenlignet med atferden til resten av ledelsen i Oslo politidistrikt. Men kanskje kom det fordi pensjonisttilværelsen var like rundt hjørnet, hvilket kan ha redusert Sponheims egne lojalitetsbindinger? Uansett tok han ikke særlig hardt i med denne ordlyden. Det er langt fra bare likebehandlingsprinsipp som har blitt fraveket i denne saken. Det er snakk om en særlig stygg varslingssak, som viser at ganske mange ledere i politiet innretter seg med en aksept av at enkelte må få lov til å heve seg over loven, og det på grov og utilgivelig bekostning av en varsler «som gjorde alt rett».
Mens Sjøvold fortsetter som leder av PST, med uforbeholden støtte av hele sitt nettverk, fra justisministeren og nedover og bortover, fikk den korrekte varsleren beskjed om å finne seg annet å gjøre. Sammen med Sponheims tamme unnskyldning og 1,2 millioner kroner, skulle pillen sukres. I dag er varsleren en angrende uføretrygdet, og hans advokat beskriver pengene som «et plaster på et dypt sår som ikke vil gro.»
Som den tidligere justisministeren og de andre topplederne inklusive Sjøvold, gjemmer også nåværende politimester Beate Gangås seg for VG. Det samme gjør politiinspektør Audun Kristiansen. Fremfor å stille til intervju får befolkningen floskler og provoserende umusikalske skriftlige kommentarer.
Gjennom sin pressesjef skrev Gangås; «Det er beklagelig at en tidligere medarbeider har opplevd en utfordrende arbeidssituasjon og at det har fått slike følger. Politidistriktet har erkjent at han ikke er blitt behandlet korrekt.»
Gjennom PSTs kommunikasjonsdirektør skrev den omvarslede Sjøvold; «Det er meget trist å høre at en av mine tidligere medarbeidere er blitt uføretrygdet, noe jeg for øvrig ikke var klar over.»
Politiinspektør Audun Kristiansen, en av de som skal ha stått fremst i gjengjeldelsene mot varsleren, skrev; «Det er selvfølgelig leit at dette har vært en belastning for vår tidligere medarbeider.»
Justisminister Emilie Enger Mehl kom med følgende uttalelse; «Jeg har tillit til Sjøvold som PST-Sjef. Jeg er godt kjent med at Sjøvold varslet departementet om saken under forrige regjering.» Hun ville ellers ikke kommentere og begrunnet det i at den er en personalsak. Det er påfallende hvor mange arbeidsgivere og toppledere som omdefinerer alvorlige varslingssaker til å være personalsaker. Det er trist å konstatere at dette også gjelder Emilie Enger Mehl.
Politidirektoratet ved Benedicte Bjørnland har besluttet å granske om saken er behandlet i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser og etatens varslingsrutiner. Det er advokatfirmaet Haavind som skal stå for granskningen. Og den er avgrenset til kun å omhandle varslingsprosessen. Det vil si at Sjøvold ikke behøver å frykte noen ny granskning av sin prosess, ulike utsagn og hva han visste om flere viktige forhold.
Og det er det grunn til å reagere på. Hvorfor har Bjørnland avgrenset granskningsmandatet til bare å omhandle selve varslingsbehandlingen, og ikke hele saken?
Med utspillet oppnår politidirektør Bjørnland i alle fall å få et visst lokk på det hele. Heretter kan alle sentrale personer unngå vanskelige spørsmål med si; «Jeg ønsker ikke kommentere saken nå, men avventer granskningskonklusjonen.» For advokatfirmaet Haavind vil det imidlertid være vanskelig å ikke konkludere med vesentlig svikt i politidistriktets varslingshåndtering, ikke minst siden visepolitimesteren i et hemmeligstemplet brev til varsleren, selv innrømmet dette på vegne av ledelsen i Oslo politidistrikt.
Granskningsutspillet virker konstruert med formål å avlede den egentlige saken, til noe mindre farlig for ledelsen. Å ende opp med litt kritikk om dårlig varslerbehandling kan de leve med. Grove og straffbare ulovligheter de selv kan stå bak, er noe ganske annet.
For å få ytterligere tvil om troverdigheten rundt utspillet, trenger man bare en rask bakgrunnssjekk av Benedicte Bjørnland selv. Hun har hatt noen år som politimester, og hun var Sjøvolds direkte forgjenger som leder av PST. Så sent som i mars stod en kronikk i Aftenposten, hvor 55 personer med ulike samfunnsverv, ba Bjørnland trekke seg som leder av Politidirektoratet. Hun har gjennom mange år ledet en ulovlig politipraksis, hvor marginaliserte grupper over lang tid systematisk ble utsatt for «uforholdsmessige og uhjemlede inngrep i deres privatliv og kroppslige integritet.» Etter Riksadvokatens knusende rapport var Bjørnland «mer opptatt av å renvaske seg selv, enn å rydde opp i ukultur og sikre borgernes rettigheter.»
Noen av oss ser Norge som et systemkorrupt land, hvor systemets ledere behandles som kong Salomo. De fleste ellers i befolkningen, må ta til takke med rollen som Jørgen Hattemaker. Systemkorrupsjon er noe individer deltar i, på bakgrunn av positive/negative forventninger om hva andre i de rette posisjonene kan/vil kunne gjøre. Alt for mange dommere, politikere, samfunnstopper og «strebere» på vei opp, synes å inneha et slikt tankesett, og setter dette over hva våre lover og regler sier. For de som er på toppene er holdningen ofte at lover og regler er for mennesker som ikke er like viktige som dem selv.
Denne virkelighetsforståelsen kan leve i beste velgående, fordi store deler av befolkningen ikke vil/ønsker å erkjenne eksistensen av den ganske omfattende systemkorrupsjonen som i økende grad brer om seg i dette lille landet. Sjøvoldsaken er i så måte bare enda et nedslående bevis.
Ingen som ønsker sannheten, kan avvise behovet for en ny, omfattende og mer etterrettelig etterforskning i Sjøvoldsaken. En etterforskning som inkluderer flere personer enn PST-Sjefen, og kanskje endatil også andre institusjoner enn bare Oslo politidistrikt.
God søndag!