Et farlig lovforslag er stoppet!

Stortinget stod på randen til å vedta en lov som hadde gitt regjeringen ekstraordinære fullmakter til å beordre alle sivile mellom 18 og 72 år til arbeid når «riket er i krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Dette lovforslaget, som endrer sivilbeskyttelsesloven, ble solgt inn som et vern om nasjonal sikkerhet. Men i virkeligheten var det en tikkende bombe under Norges demokrati. I en verden der demokratier som Ungarn, Tyrkia og Polen har falt eller vakler som USA, og hvor hybride trusler fra aktører som Vladimir Putin truer stabiliteten, ville dette vedtaket ikke bare vært farlig, det ville stått frem som en direkte trussel mot Norges selvstendighet.

Professor Benedikte Moltumyr Høgberg advarte på Facebook og i Nettavisen 17. april 2025 om at loven ville gitt regjeringen makt til å omgå Stortingets lover, selv når Stortinget fungerer. Verst av alt: Loven ville forsterket en bekymringsfull utvikling der den norske stat og dens embetsverk, inkludert domstolene, i økende grad prioriterer maktapparatet fremfor landets borgere som søker rettferdighet mot statlige og kommunale overgrep.

Loven inviterer til autoritær katastrofe

Lovforslaget, om det hadde gått igjennom, ville gitt regjeringen rett til å bryte Stortingets lover, beordre sivilbefolkningen til arbeid, stanse arbeidskonflikter og innføre omfattende overvåking, også i fredstid. Høgberg påpekte at dette er «ekstraordinære fullmakter» som fratar Stortinget sin grunnlovsfestede rolle som lovgiver, noe som er klart grunnlovsstridig. Regjeringen definerer selv når en «krise» foreligger, basert på vage formuleringer som at; «rikets sikkerhet er i fare». Denne uklarheten, kombinert med muligheten til å handle uten Stortingets godkjenning, skaper en mekanisme skreddersydd for misbruk.

I en verden der demokratier faller, er slike lover som et kinderegg for autoritære krefter. Ungarns Viktor Orbán brukte i 2020 en koronakrise til å styre ved dekret, kneble presse og svekke domstoler. Tyrkias Recep Tayyip Erdoğan utnyttet et kuppforsøk i 2016 til å fengsle journalister og akademikere. Polen har gradvis undergravd rettsstaten ved å politisere domstoler. Norges lovforslag, som Høgberg sammenligner med Hitlers bruk av ekstraordinære fullmakter, føyer seg inn i dette mønsteret. Den ville gitt en fremtidig regjering, eller en (på ulike mulige måter) presset statsminister, anledning til å erklære en «krise» og dermed omgå demokratiske kontrollmekanismer.

Denne trusselen ville blitt forsterket av en bekymringsfull trend som mange med meg ser i Norge; over de siste tiårene har staten og dens embetsverk, inkludert domstolene, i økende grad favorisert maktapparatet fremfor landets borgere som søker rettferdighet for statlige og kommunale overgrep. Eksempler som NAV-skandalen, der uskyldige ble straffet på grunn av feiltolkede EU-regler, og barnevernssaker der foreldre har opplevd grov mangel på rettssikkerhet, viser hvordan byråkratiet i stor grad beskytter systemet fremfor individet. Domstolene, som skal være en uavhengig motvekt, har i urovekkende mange tilfeller vist uvilje til å utfordre statens makt, enten det gjelder overvåking, inngrep i privatlivet, urimelige forvaltningsvedtak eller varslingsforhold i arbeidslivet. Denne utviklingen har over langt tid svekket tilliten til rettsstaten og gjør det enda verre å gi regjeringen denne type blankofullmakter. Når enkeltindivider allerede sliter med å få rettferdighet mot staten, hva ville skjedd når en regjering med en sterk regjeringssjef, kunne ha beordret oss til arbeid eller til å overvåke våre liv uten noen form for demokratisk kontroll?

Putin som marionettmester

I dagens geopolitiske klima, der Russland aktivt destabiliserer «Vesten», ville en slik lov vært en gave til mennesker som Vladimir Putin. Professor Høgberg advarte også om dette, om at Europa har «gode og langvarige tradisjoner for å avlive demokratiet» gjennom kriseretorikk. Det er lett å se for seg et scenario der Russland, gjennom cyberangrep eller desinformasjon, skaper sterk uro i Norge, for eksempel ved å sabotere energiforsyningen. En svekket eller kompromittert statsminister, utsatt for russisk utpressing og et USA som ikke bryr seg, kunne erklært «rikets sikkerhet» som truet. Loven ville da aktiveres, og regjeringen kunne beordret journalister til å «dyrke poteter i Østfold», som Høgberg spøkefullt illustrerte, eller tvunget lite samarbeidsvillige dommere og akademikere til irrelevante oppgaver. Samtidig kunne de innført «DDR-paragrafen», der leger, prester og advokater måtte rapportert sensitive opplysninger til myndighetene, mens pressens kildevern kunne oppheves.

På denne måten ville både ytringsfriheten og rettsstaten vært kneblet. På kort tid kunne Norge ha blitt til en lekegrind for Putin uten militær invasjon, denne loven ville gitt ham verktøyet til å destabilisere landet innenfra, som ved å utnytte en svak eller korrumpert regjering.

Internt maktmisbruk i en polarisert tid

Selv uten eksternt press ville en slik lov kunne fristet en ambisiøs Trump-lignende leder til å gripe makt. Høgberg trakk paralleller nettopp til Trumps USA, men påpekte at Norges fullmakter gjennom dette lovforslaget går enda lenger, da det tillater brudd på Stortingets lover. Forestill deg en populistisk statsminister som utnytter økonomisk krise eller en terrortrussel til å aktivere loven. Kritiske røster beordres umiddelbart til ydmykende arbeid, som å «leke krigsseiler i Atlanterhavet», som Høgberg ironiserer. Overvåkingssystemet, med registrering av helseopplysninger «etter mønster fra Kina», kan brukes til å kartlegge og nøytralisere enhver motstander.

Et paradoks som undergraver sikkerhet

Det mest groteske ved lovforslaget er det paradoksale i at loven som egentlig skulle beskytte Norges sikkerhet, i stedet ville gjort landet mer sårbart. Høgberg pekte også på at lovforslaget manglet en robust «utløsningsmekanisme» og at det ville gitt regjeringen carte blanche til å definere kriser. I motsetning til beredskapsloven av 1950, som kun gir regjeringen makt når Stortinget ikke kan samles, ville denne loven gjelde selv når Stortinget fungerer. Dette undergraver maktfordelingen og rettsstaten, selve bærebjelkene som gjør Norge motstandsdyktig mot trusler.

I en ustabil verden, der demokratier faller som dominobrikker, ville forslaget om det hadde blitt vedtatt, blitt til en selvpåført sårbarhet. Journalist Gunnar Stavrum advarte i Nettavisen 23. april 2025 om at loven er «dårlig utredet» og mangler klare premisser for å «oppheve demokratiet». Høringsinnspill fra fagforeninger og akademikere ble ignorert, i noe som fremstår som en hastverksprosess.

Stortinget sa heldigvis nei

Opprinnelig var planen at lovforslaget om endringer i sivilbeskyttelsesloven skulle avgjøres tidligere i år, men behandlingen ble utsatt etter en del kritikk i høringsrunden. Første gangs behandling fant sted før påske 2025, og andre gangs behandling endte i at forslaget ble stoppet, enten for alltid eller mer sannsynlig for en ompuss.

Det kan det norske folk først og fremst takke jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg for. Etter hennes sjokkerende og læringsrike analyse, våknet etter hvert et tilstrekkelig antall med politikere. Men det er jo nesten bare ren flaks, for noe slikt burde Stortingets kvinner og menn selv ha sett. Majoriteten av stortingspolitikere anså forslaget som helt uproblematisk, og under den første stortingsbehandlingen mente saksordføreren til og med at prosessen var «norsk politikk på sitt aller beste». Det er relativt urovekkende.

God søndag.