Er lovens varslervern lik for alle?



Kommunenes kontrollutvalg er en del av kommunens interne system. Kontrollutvalgets funksjon er å påse at kommunen følger regelverket, og at virksomheten er målrettet, effektiv og etisk til beste for kommunens innbyggere. Med slike oppgaver står utvalget også frem som en logisk mottaker for ansatte som ønsker å varsle om kritikkverdige forhold. Dersom kommunene ellers har dårlige og/eller lite kjente varslingsrutiner, vil kontrollutvalget i enda større grad virke som den rette interne varslingsinstans for mange ansatte.


Imidlertid er kontrollutvalgets rolle hva angår varslingsforhold, kun å undersøke om kommunens varslingsordning er forsvarlig. Dersom utvalget skulle være en del av varslingsordningen, ville de endt opp med å undersøke seg selv. Den type inhabile prosesser er ikke ønskelig, selv om de ellers florerer i lille Norge.


Selv om kontrollutvalget ikke skal behandle varsler, kan de likevel ikke forhindre at de mottar varsler. Det medfører en form for saksbehandling, som består i å konfidensielt videreformidle varslene til rette instans, i tråd med loven. Henvendelsene skal videre journalføres og arkiveres på ordinært vis hos kontrollutvalgets sekretariat. Umiddelbart virker det som en grei og trygg skuring for varslerne, særlig som følge av § 2 A-7. i AML.

§ 2 A-7. i AML viser til taushetsplikt ved ekstern varsling til offentlig myndighet. (1) Når tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter mottar et eksternt varsel om kritikkverdige forhold, plikter enhver som utfører arbeid eller tjeneste for mottakerorganet, å hindre at andre får kjennskap til arbeidstakers navn eller andre identifiserende opplysninger om arbeidstaker. (2) Taushetsplikten gjelder også overfor sakens parter og deres representanter. Videre står det også i offentligloven § 13 og § 24 at taushetsbelagte opplysninger eller andre opplysninger som kan medføre fare for enkeltpersoner, ikke gir innsynsrett.


Likevel kan man konstatere at disse lovene ignoreres igjen og igjen. Kommunene Hemsedal, Bodø og Eidskog er i så måte typiske eksempler. Etter at kommunedirektøren i Hemsedal kommune oppdaget varselet, og hvor det ble sendt, krevde han umiddelbart innsyn. Kontrollutvalget i Hemsedal skrev til Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen), for blant annet å få avklart sin rett til å skjerme varslerens identitet.


Statsforvalteren konkluderte med at kontrollutvalgets saksbehandling for å avslå kommunedirektørens krav om innsyn, var lovlig. Og det var omtrent det eneste de fikk medhold i, for så hevdet Statsforvalteren at siden det sentrale i bekymringsmeldingen (varslingen) gjaldt arbeidsmiljøet og sektorlederens lederstil, var det nødvendig for kommunedirektøren å få tilgang til hele varselet, og det usladdet. Og med dette ble personen bak varselet avslørt, til tross for at vedkommende spesifikt hadde bedt kontrollutvalget om konfidensiell behandling.


Kommunedirektøren sørget deretter for at varslerens navn ble offentliggjort, gjennom saksarkivering med allment innsyn. Derimot passet direktøren på at de omvarsledes navn ble sladdet i de samme arkivene. Omtrent samme prosess ble varsleren i Eidskog til del, hvor hennes navn ble utbasunert utallige ganger, og gjort grundig kjent for hele bygda.


Forum for kontroll og tilsyn (FKT), og Norges Kommunerevisorforbund har i ettertid engasjert seg som følge av sakene i Hemsedal og Bodø. Arbeids og sosialdepartementet mottok i august i fjor spørsmål om kommunens varslervern, De skrev; «En varslers frykt for gjengjeldelse og ønske om anonymitet og konfidensialitet, bør i utgangspunktet respekteres. Vi forstår det slik at en varsler kan ha et tydeligere vern når det varsles eksternt jf. arbeidsmiljøloven §§ 2A-2 (2) 2A-7. Iht. 2A-7 gjelder taushetsplikten også overfor sakens parter og deres representanter. Vårt spørsmål til departementet er om et varsel til kontrollutvalget fra en ansatt i kommunen kan anses som å «varsle eksternt» iht. arbeidsmiljøloven §§ 2A 2 (2) og 2A -7?


Med en tydelig varslerfiendtlig tilnærming innvendte kommuneadvokatene ved blant annet Geir S. Winthers; «Det må bero på en grunnleggende misforståelse at kontrollutvalget er omfattet av arbeidsmiljøloven § 2A-7, jeg kan for øvrig heller ikke se at revisor er omfattet av bestemmelsen. Etter min oppfatning er det klart at regelen ikke gjelder ved intern varsling, kun ved ekstern varsling til tilsynsorganer.» Kommuneadvokaten hevdet ellers (riktignok med andre ord) at kontrollutvalget heller ikke har mandat til å skjerme varslerens personalia fra kommuneledelsens innsyn.


Når man ser hva som står i forarbeidene til hele varslerlovverket, er det bygget på at myndighetene ønsker varsling. Nå er det også slik at selv elever og innleide har rett til å varsle, og dermed kan påberope seg lovens ulike beskyttelsestiltak som anonymitet og vern mot gjengjeldelser. Det er åpenbart at ingen lovtekst, heller ikke varslerlovene er i stand til å ta høyde for alt, men alle uklarheter og upresise formuleringer må alltid tolkes i lys av den overordnete hensikten med loven!


Imidlertid ser man hvordan arbeidsgivers maktapparat nærmest konsekvent angriper varsleren ved å bruke uklare og mangelfulle lovtekster mot dem. Og det særdeles triste er at domstolene alt for ofte omfavner disse formålsfiendtlige og uthulende angrepene. NHO er i så måte en typisk aktør, som jobber hardt for å underminere lovverket som skal beskytte varslere. I § 2 A-1 i AMLs kapittel om varsling står det skrevet; «Arbeidstaker har rett til å varsle i arbeidsgivers virksomhet». NHO, og særlig ved deres Høyesterettsadvokat Kurt Weltzien, bruker mye tid og krefter på å kommunisere ut at arbeidsgivers virksomhet er det samme som arbeidstakers virksomhet. Dette i et forsøk på å innsnevre muligheten for ansatte til å varsle i virksomheter organisert som konsern.


Det er imidlertid opplagt at våre lovgivere ikke hadde som intensjon å ha en lov som forhindrer ansatte i ett datterselskap, fra å varsle om kritikkverdige forhold i en annen del av konsernet. Og det har de heller ikke gjort, selv om NHO fremstiller det slik. Ordlyden arbeidsgivers virksomhet, innebærer utvilsomt noe som strekker seg utover arbeidstakers virksomhet, og derfor etter formålet klart også må innbefatte organisering i konsern, som også er arbeidsgivers virksomhet. NHOs innsnevrende og formålsfiendtlige tolkning, får likevel gehør hos domstolene. Det er det også mye annet av varslerfiendtlige forhold som gjør, deriblant korrupte og fullstendig gale granskningsrapporter, hvor tekst helt uten forbehold klippes og limes inn i selve domsavsigelsene.


Med de overordnede formål bak varslerlovene, burde det være meningsløst at Forum for kontroll og tilsyn (FKT), og Norges Kommunerevisorforbund, må be Arbeids- og sosialdepartementet om avklaringer. Avklaringer om at loven som skal beskytte alle varslere, ikke utelukker kommunale varslere bare fordi ordet «ekstern» brukes i lovteksten. For øvrig ville kommuneadvokat Geir S Winters påstand, om den var sann, medført at det ville vært mye større trygghet for kommunalt ansatte om de varslet direkte til media, i motsetning til ansatte som varsler på et rimelig lavt internt nivå, altså til kontrollutvalget.

Alle redelige sjeler ser nok noen urimelige samfunnsmessige konsekvenser av kommuneadvokat Winthers bristende logikk, og at den i likhet med NHO advokat Weltziens påstander, klart bryter med våre lovgiveres intensjon for varslingsinstituttet.


God søndag!

0 comments