Grådighet etter penger og makt, synes i dag som muligens mer utbredt enn hva mange av oss oppfatter har vært tilfelle bakover i tid. Inntrykket befestes med nåtidens mange oppslag rundt finansinvesteringer i politiske rekker, absurde salærer/årsinntekter i advokatbransjen og for eksempel oppdrettsnæringen, eller de absurde inntektene som tilfaller ansatte i for eksempel strømbransjen, hvor allmenheten generelt og på ulikt vis, har måttet stå for regningen med store negative utslag på privatøkonomien.
Dette tilsynelatende økende begjæret etter så vanvittig mye mer enn det man trenger, har opplagt også en rekke negative effekter på samfunnet som helhet. I konteksten av ytringsfrihet, som Monsens Revelje er spesielt opptatt av, manifesterer dette seg på forskjellige måter. Helt åpenbart utgjør grådighet en betydelig trussel mot demokrati, og folks rett til rettferdighet og frihet til å ytre seg.
I sin rapport fra 2022 avdekket Ytringsfrihetskommisjonen blant annet at personer med makt og midler, effektivt kan bruke dette til å stoppe kritiske ytringer rundt egne handlinger og disposisjoner. Det kan for eksempel inkluderer oppkjøp av mediebedrifter, for dermed å kunne kontrollere den informasjonen som blir spredt. Penger og ressurser kan gå til å manipulere politiske prosesser for på den måten å stilne folk, og deres evne til fritt å uttrykke politiske meninger. Et vanlig utgangspunkt i så måte kan naturligvis være omfattende lobbyvirksomhet.
Personer med penger og makt kan bruke sine ressurser til å manipulere den offentlige opinionen og spre propaganda, ikke minst gjennom sosiale medier. Sosiale medier har gitt vanlige mennesker en plattform for å uttrykke seg fritt, men de brukes også til å spre desinformasjon og hatefulle ytringer. Noe som igjen påvirker folks evne og vilje til å uttale seg fritt.
Grådighet diskriminerer de som er mindre heldige, for det begrenser ytringsfriheten for marginaliserte grupper og hindrer dem i å delta i samfunnet. Eksempel på dette er begrensning av tilgang til utdanning og informasjon.
Når grådighet blir synlig i media og politikk, kan det være et betydelig bidrag til et forfall av tillit til institusjoner. Det svekker folks tro på demokratiet og ytringsfrihetens verdi. Korrupsjonsskandaler og misbruk av makt av offentlige tjenestemenn, er i så henseende noe som stadig går igjen.
Blant annet kan nevnes bestikkelsessaken i Oslo tingrett. I 2019 ble en sorenskriver i Oslo tingrett dømt for å ha mottatt bestikkelser fra en advokat. Sorenskriveren mottok penger og gaver i bytte mot å gi advokaten fordeler i rettssaker. Man har utbyggingssaken på Fornebu, hvor det ble avdekket at Bærum kommune hadde gitt ulovlige fordeler til et eiendomsselskap i forbindelse med en utbyggingssak. I tillegg har man saker som vannverksskandalen. Sentralt i saken stod Ivar T. Henriksen, tidligere sjef for Nedre Romerike Vannverk (NRV). Han ble dømt for å ha tappet vannverket og tilhørende renseanlegg for store summer gjennom mange år. Det totale beløpet Henriksen og hans medhjelpere tappet vannverket for, anslås å være minst 60 millioner kroner.
I 2022 ble det avdekket at Oslo kommune hadde solgt eiendommer til underpris til private investorer. Flere av disse investorene hadde tette bånd til politikere i Oslo. Saken er under etterforskning, men det mistenkes naturligvis at grådighet er en motivasjon for de involverte.
I noen tilfeller kan overforbruk i statlige virksomheter være et resultat av at enkeltpersoner har beriket seg selv på bekostning av fellesskapet. I 2021 avdekket Riksrevisjonen at statlige virksomheter hadde overforbrukt for mer 100 milliarder kroner i 2020. Over 20 milliarder kroner gikk for eksempel til konsulentrådgivning, og det er et spørsmål om konsulentbruk har vært en måte for enkeltpersoner å berike seg selv på, da det ofte er uklare kriterier for valg av konsulenter og kontroll av kostnader. Videre ble det anskaffet varer og tjenester for over 500 milliarder kroner. Det er grunn til å tro at flere anskaffelsesprosesser har vært rigget for å berike enkeltpersoner. Først og fremst tilfaller rikdommen leverandørenes eiere, men også statlige ansatte mottar betydelige «godtgjørelser» for sine nøkkelroller og tjenester i den enkelte saks anliggende.
I vårt samfunn er det ellers utallige måter å fore grådigheten på, og utviklingen av den. Ikke minst gjelder dette knyttet til enkeltmenneskers relativt urettmessige tilgang til økonomisk gevinst på primærressurser, og på ressurser i grenselandet for hva som egentlig burde kommet befolkningen som helhet til gode. Slik oljeressursene i stor grad har gjort. I denne konteksten er det flere eksempler på lyssky operasjoner, med mektige privataktører og enkeltpersoner i statlige institusjoner i tett samarbeid.
Grådighetens trussel bekjempes gjennom sterke demokratiske institusjoner, hvor åpenhet og ansvarlighet settes i høysete. Videre gjennom en politisk ledelse med ønske og vilje til å fremme mediemangfold og støtte til uavhengig journalistikk, og som konsekvent reagerer på korrupsjon og ulovlig bruk av makt. Våre politikere må også gå foran i bestrebelsene etter et inkluderende og tolerant samfunn, hvor blant annet kritisk tenkning støttes.
Ytringsfriheten er en essensiell del av et velfungerende demokrati. Grådighet kan altså utgjøre en betydelig trussel mot denne friheten. Det er derfor viktig å være bevisst på farene og ta aktive skritt for å snu den tilsynelatende trenden.
God søndag!