10. april skrev VG om mangeårige spesialpedagog og lærer Siv Rynning Presthus. Hun er en av mange lærere som har sluttet på Ammerud skole, som følge av rektors lederstil. VG avslørte at i de siste fem årene har ytterligere 16 tidligere ansatte forlatt helt/delvis jobben på grunn av rektor.
Disse bekrefter langt på vei Presthus sine opplevelser, men ingen ønsker å stå frem og snakke åpent om deres erfaringer med rektorens lederstil. Enkelte har likevel allerede varslet til varslingsrådet i Utdanningsetaten, åpenbart uten at det har ført til bedring. Det lover ikke godt når divisjonsdirektør Brynhild Farbrot i Utdanningsetaten slår i bordet med uttalelser som; «Varslingssaker gir mulighet for utvikling og forbedring. Det har vært viktig i disse sakene også. Det har vært tett dialog mellom rektor og rektors overordnede, for å ivareta de ansatte på best mulig måte». Som svar på hvordan varslingssakene og gjennomtrekken av ansatte har påvirket læringsmiljøet på skolen, sa hun følgende; «Vi har hele tiden forsøkt å støtte skolen best mulig, men de mange varslingssakene har naturlig nok vært krevende for hele miljøet ved Ammerud».
Presthus har nå saksøkt skolen, Utdanningsetaten og Oslo kommune for trakassering og brudd på personvernet. Presthus ble i 1999 utsatt for en arbeidsulykke på skolen som påførte henne en nakkeskade, med den følge at hun ble 50 prosent ufør. Med systematisk tilrettelegging kunne hun fortsette som spesialpedagog ved skolen. Dette var en uproblematisk ordning frem til skolen i 2015 fikk ny rektor.
Fra da opplevde hun at tilretteleggingsordningen ble fjernet, samtidig som hun ble pålagt arbeid utover hennes halve stilling. Til tross for sin halve stilling opplevde hun i praksis å få doblet antallet elever med sterkt særskilte behov. Da hun opplevde dette som en permanent overbelastning hvor hun ble dynget ned med arbeidsoppgaver, sa hun ifra. Presthus følte ikke at hun fikk hjelp, men tvert imot at hun ble ignorert og motarbeidet. I november 2019 ble hun 100 % ufør som følge av det hun opplevde som et dårligere psykososialt arbeidsmiljø. I stevningen har Presthus krevet oppreisning og erstatning, fordi ingen grep inn mot skolens håndtering av henne som arbeidstaker.
Etter at hvilken som helst virksomhetsledelse opplever negativ omtale i media, som for eksempel rundt varslingssaker på vei til domstolene, følger de alle sammen stort sett samme oppskrift. De starter med å nekte å uttale seg, og begrunner avholdenheten med at det er en personalsak. Dersom arbeidsgiver også allerede er stevnet inn for retten, som i dette tilfellet, blir det enda enklere å fortie utad. Deretter går man straks i gang med å bearbeide alle innad i organisasjonen med en ensidig og ofte svært usann saksfremstilling. Det avsluttes så med en klar ordre til samtlige om at ingen får lov til å uttale seg offentlig om saken.
I dette tilfelle vil jeg si at den omvarslede rektoren langt på vei har fulgt standardoppskriften. Etter å ha nektet intervju med VG om egen ledelse og arbeidsmiljø på Ammerud skole, sendte han en flott melding til de ansatte en onsdag morgen; «Det er beklagelig at enkelte ansatte og tidligere ansatte i perioder ikke har trivdes. Ledelsen ved skolen har satt i gang flere tiltak både for å forstå hva som ikke har fungert og ikke minst for å forbedre forholdene. () Åpenhet og tillit er grunnleggende verdier for oss, og vi har forankret disse i skolens strategiske plan. Jeg vil () fortsette å gjøre det jeg kan for å ta vare og videreutvikle det gode arbeidsmiljøet som vi har på vår skole».
Ettersom det totalt er 17 ansatte som har fått smake rektorens lederstil, er det kanskje noe bagatelliserende å omtale disse som «enkelte ansatte»? Det er heller ikke så snaut å fortelle ansatte-staben at de lever i et godt arbeidsmiljø, når mange klart opplever det ganske annerledes. I tillegg lurer jeg veldig på hvilke tiltak «ledelsen» har satt i gang for å forstå hva som ikke har fungert, og hvordan de skal forbedre dette? Etter min oppfatning skulle det vel holdt med å se nærmere på rektoren selv, ettersom det tydeligvis er hans person og lederstil som er årsaken til hva som må karakteriseres som massiv mistrivsel. Man snakker tross alt om hele 17 ansatte på en enkelt skole, og i løpet av bare fem år!?
En av varslerne som fortsatt er ansatt i dette «gode arbeidsmiljøet» skrev ifølge VG at vedkommende det siste halvåret hadde mottatt flere henvendelser fra nedbrutte, gråtende kollegaer, som gruet seg for å gå på jobb. De hadde fortalt om mobbing, trakassering og krenkelser fra rektor og hans allierte. De våget ikke å varsle og de så heller ikke at det var noe poeng, da tidligere varsler fra andre ikke hadde ført til endringer. Egentlig hadde de mer enn nok med å forsøke å holde ut i jobb.
Det er fryktelig trist, men akk så sant hva denne varsleren skriver. De fleste arbeidstakere vet at det er lite å gjøre med fryktbaserte ledelseskulturer, at man bare må holde det ut eller finne seg annen jobb. Med sine nærmest konsekvente arbeidstakerfiendtlige og lovstridige avgjørelser i varslingssaker, og særlig de som omhandler arbeidsmiljøforhold, bærer domstolene hovedansvaret for at arbeidsmiljøet generelt er forverret, har hardnet til og blitt mer kynisk. Og fagbevegelsen, som kunne bydd opp til kamp, gjør det bare ytterst sporadisk og da mindre enn halvhjertet.
Siv Rynning Presthus går ikke til sak som følge av gjengjeldelser etter varsling, men begrunner søksmålet i trakassering. Og nettopp det kan være nøkkelen til at hun kanskje får rettslig gjennomslag. Det har skjedd før..
God søndag!