Av Curt A. Lier
Granskning har blitt en millionindustri i Norge de senere år. Mange av de store advokathusene og revisorfirmaene har egne granskningsavdelinger som tjener store penger. De lever av å finne feil eller å fastslå at det ikke er blitt begått feil, og finner som regel det de leter etter. Årsaken til at de har så mye å gjøre er lett å se. Når det påstås at noen har begått en feil som enten medfører kritikk i media eller har potensiale til å gjøre det, er det at ledelsen engasjerer en ekstern aktør til å foreta en granskning, en effektiv måte å skape seg pusterom på. I tillegg fraskriver man seg på mange måter ansvaret for den videre prosessen. Prisen betales ofte av noen lenger ned i systemet.
Det er heller ikke uvanlig at en granskning gjennomføres som svar på at det har kommet et varsel fra en eller flere ansatte i virksomheten. Varselet innebære ofte en kritikk av virksomhetens ledelse, og som derfor har behov for å engasjere en ekstern aktør, for å signalisere at man tar varselet på alvor. I utgangspunktet er det en god ide å overlate til en ekstern og forhåpentligvis objektiv aktør, til å gjennomgå varselet med det formål å undersøke om det er berettiget. Det er imidlertid også flere fallgruver man skal være oppmerksom på.
For det første er det ikke sjelden at det det varsles om vil være et straffbart forhold, hvis det medfører riktighet. Granskning er i hovedsak egnet til å avdekke systemfeil hvor målet er å lære av feilen og unngå at man gjør noe tilsvarende igjen. Gransking som retter seg mot enkeltpersoner er imidlertid mer problematisk. Her blir målet ofte å finne frem til "syndebukker" som blir sittende igjen med ansvaret. I verste fall kan det ende med en politianmeldelse. Flere av de rettssikkerhetsgarantier som beskytter den som er mistenkt i en straffesak, gjelder ikke ved private granskninger. Dette vil kunne skape problemer hvis saken senere anmeldes til politiet.
For det andre er det ikke uvanlig at vi ser at granskerne virker uvillige til å "bite i den hånden som mater dem". I flere kjente granskninger som for eksempel granskninger av den såkalte "Monika-saken", har granskerne unnlatt å gå særlig inn på forhold som gjelder oppdragsgiveren. På generelt grunnlag er det derfor grunn til å være skeptisk til bestilte granskninger som fullt og helt frikjenner oppdragsgiver for de forhold det har blitt varslet om.
For det tredje kan jeg nevne at private granskninger også kan representere et problem for politiets etterfølgende etterforskning, hvis det varslede forholdet senere blir politianmeldt. Granskningen vil kunne avdekke hvilke bevis som foreligger og i hvilken grad for eksempel toppledelsen kan risikere en reaksjon fra påtalemyndigheten. Dermed har man mulighet til å forberede seg og hvis man ønsker det, for å vanskeliggjøre politiets etterforsking.