Av en ansatt i en større finansinstitusjon
Tirsdag 8. januar var det et innslag i NRK P2 programmet Ekko om varsling og styrking av varslervernet. Programmet mener jeg burde være gjenstand for en bredere offentlig debatt.
Innslaget startet med et kort intervju med en varsler og går så videre til en debatt, der NRK har valgt å finne frem til to personer med hvert sitt syn på behovet for et varslerombud. Tilsynelatende må noe slikt til for å skape en samtale som bærer preg av debatt og diskusjon. Vi er jo enten for eller imot ett eller annet. Men hva er vi egentlig for og imot? Ofte tror jeg dette handler om hva vi er opptatt av og hva som engasjerer oss.
Hvis vi har opplevd en hendelse som ble til et varsel, da ville behovet for å kunne varsle og omstendighetene rundt dette bli viktige. Vår opplevelse av egen sak vil samtidig prege egen oppfatning av hva som behøves av et ombud eller nemnd. Hvis vi ble hørt i vår varsling og hele prosessen ble gjennomført med positive fortegn, ville vi ikke føle behov for noe som helst relatert til varslingstematikken, det gikk jo bra og forholdet det ble varslet om ble bedre. Hvis det derimot ikke gikk bra blir det hele noe ganske annet, og det skyldes at vi selv opplevde det.
Det er en kjent sak at vi som enkeltmennesker ikke alltid ser andres problemer, eller forholder oss til disse menneskene eller deres problemer på en måte som løser det hele. Når man varsler er forholdet det varsles om ofte høyere opp i systemet enn der hvor varsleren befinner seg, noe som i seg selv skaper en stor utfordring for varsleren. Argumentene som ble framsatt fra arbeidsgiversiden i P2 programmet EKKO for hvorfor et ombud ikke er nødvendig, er at et ombud vil få altfor mange saker og følgelig for mye å gjøre. Hva slags argument er det? Vi opprettet vel ikke politiet med en klar forutsetning om at de skulle ta alle saker de mottar? Jeg tviler for øvrig på at det finnes én eneste offentlig tilsynsnemnd som venter på noe å gjøre.
Videre fremholdes det at vernet man har i dag er tilstrekkelig, for det er ikke tillatt med represalier eller mobbelignende løsninger. Men hva er det vi leser om i de sakene der noen faktisk tør å gå hele veien? Jo, at de blir utsatt for represalier i en eller annen form. «Tilbud» om stillinger som arbeidsgiver vet at varsleren ikke kan takke ja til, er en ganske vanlig måte å løse varslerproblemet på. For arbeidsgiver er det utad selvsagt ikke snakk om noe annet enn å "løse" konflikten eller et forhold som det er snakket om lenge. Arbeidsgiver kan da si at dette naturligvis ikke har noen sammenheng med varslersaken som tilfeldigvis pågår. Arbeidsgiver kan også med all sin pondus nøytralisere varslerens beskrivelser av egen dag på arbeidsplassen med enkle uttalelser som; «Dette kjenner vi oss ikke igjen i». Slik arbeidslivet utvikler seg med stadig større fokus og press på leveringsfrister og lavere kostnader, kan man fort havne i en presset situasjon der varslersaker løses med å ta en "short-cut".
Jeg velger å tro at den som står i en varslersituasjon som regel er en person som utenfor egen arbeidsplass, ikke i utgangspunktet har en kjent identitet. I disse tilfellene må det oppleves tøft å være nødt å fronte en varsling enten alene eller med noen få støttespillere. I tillegg kan vedkommende kanskje etter hvert oppleve å se sitt eget navn og/eller bilde bli offentliggjort. Personlig tror jeg at de sakene som har fått dekning i media, ville blitt adskillig enklere å takle for den enkelte varsler dersom forholdet hadde blitt forsøkt løst av en selvstendig part. Slik det er i dag krever det å varsle om alvorlige kritikkverdige forhold, uforholdsmessig mye av den enkelte arbeidstaker.
Vi er nok alle enige om at uten politiet, rettsvesen og barnevern ville ikke samfunnet "gått rundt", til tross for at alle disse institusjonene har alt for mange saker og ikke kan behandle alt. Alternativet ville være anarki og kaos. I Norge har vi som kjent et ombud for likestilling. Er det noen som vil hevde at Likestillingsombudet bare er tull, siden det ved lov allerede er vedtatt likestilling mellom kjønnene? Neppe, og hvordan ville samfunnet sett ut uten dette tiltaket? På samme måte som Likestillingsombudet mener jeg det er behov for en selvstendig utøvende varslermyndighet med et klart mandat. En slik institusjon fremstår som en stadig større nødvendighet for at vi skal få et mer velfungerende arbeidsliv. Varslerombud må på plass, for i likhet med likestillingsutfordringer handler ikke dette bare om juss. Det handler ikke minst om arbeidstakerens rett til og trygghet for å kunne ytre seg om kritikkverdige forhold. Forholdet arbeidstakeren tar opp behøver ikke alltid være lovstridige forhold, men det er fortsatt ikke ensbetydende med at det ikke er kritikkverdig.