Allan Henriksen, Karakterdrap etter justismord!



Egentlig hadde jeg tenkt å la lektoren Allan Henriksen hvile i fred, men noen bør svare på vegne av ham. For selv etter hans bortgang utsettes han for karakterdrap, og det fra de to lokalavisene Avisa Oslo og Romerikes blad.


Henriksen så ingen annen utvei enn å ta sitt liv etter domstolenes opptegning av ham som en som utviste seksuell atferd overfor ungdomsskolens underårige elever. Denne opptegningen var i tråd med skolens konstruksjon, hvor Henriksen gjennom et falskt varsel (påstått sendt av en spesialpedagog) ble beskrevet slik; «Læreren har en grenseoverskridende fysisk tilnærming, han var altfor tett på jentene, oppførte seg upassende, prøvde å ha en tone med jentene som er helt upassende for en voksen person å ha.» Dette skrivet ble lest opp i lagmannsretten, men uten at pedagogen som kunne fortalt at skrivet var en løgn, fikk vitne.


Pedofile er pr. definisjon voksne som føler seg tiltrukket av barn, og Kjellervolla skoles ungdomselever er for det meste barn. Verken domstolene eller skolen brukte ord som pedofil i deres omtale av Henriksen, men slik hans atferd rundt elevene ble fremstilt var det heller ikke nødvendig. Det holdt egentlig lenge med skolens forferdelige varselkonstruksjon, denne usedvanlig grove løgnen som altså ble brukt i retten. I tillegg lå det også ved flere andre tilsvarende påstander og dessuten bilder, som ikke fremstår mer sanne enn dette «varselet», som det ettertrykkelig har vist seg at spesialpedagogen aldri har stått bak, verken i skrevet eller i uttalt form.


Ingen bør undres over hvorfor Henriksen etter domstolenes justismord utbrøt; «Her fremstiller ledelsen ved Kjellervolla skole meg som pedofil, og det er det verste punktet i hele rettssaken. Og den kommer jeg på en måte ikke unna».


For et par uker siden skrev lokalavisene Avisa Oslo og Romerikes blad ved journalistene Karina Torberntsson og Bjørn Ivar Bergerud, to omfattende artikler om avdøde Allan Henriksen. Vi fikk opplyst at journalistene hadde gjort grundige undersøkelser før de skrev om gymlæreren. Men trolig fremhevet de dette mest for å gi reportasjene legitimitet og tyngde. Om vi skal tro dem, gjorde de undersøkelser og sjekket påstander ved å lese «hundrevis av dokumenter» gjennom to måneder. De hevdet å ha snakket med over 60 personer, både de som støttet Allan og de som støttet skolen. Deretter viste de til dialog med rettsvesenet, politiet, skoleledelsen, Utdanningsforbundet og «mange andre». Men altså ikke Allan Henriksen selv. Av åpenbare årsaker hadde han ingen mulighet til å forsvare seg mot journalistene påståtte «dypdykk» i hans liv og skjebne. Dypdykket var ifølge journalisten, grunnlaget for reportasjeserien som de hevdet kaster lys over de angivelige «sakene» som gjorde at Henriksen ikke orket å leve mer.


Den første reportasjen deres gikk raskt inn på domstolenes enstemmige dom over læreren. En person som var «ikke-veiledbar», og som hadde «grunnleggende mangel på forståelse for hvordan en lærer skal opptre overfor sine elever». Journalistene skrev så at «oppsigelsen var gyldig og Høyesterett avviste anken.»


Innfallsvinkelen med å fremheve rettsvesenets unisone samstemthet, og mangelen på fremførelsen av andre mulige bakenforliggende forklaringer rundt rettsprosessene, gir inntrykk av at det domstolene kom frem til, både er sant og korrekt. Uten et snev av kritisk lys på det forferdelige og usanne narrativet som ble lagt til grunn for saken, gjorde journalistene seg stort sett ferdig med domstolenes prosess. Til tross for at domstolenes fremstilling av ham, nettopp var lærerens begrunnelse for hvorfor han tok sitt liv. Han sa det jo; «Fy faen for et råttent skole- og rettssystem vi har i Norge. Takk for meg». Men heller ikke det skal han få lov til å ha i fred, og bli trodd på.


I stedet lurte journalistene på hvorfor Henriksen ikke klarte legge kampen bak seg, og brukte deretter broren hans som uvitende redskap for å fremme et negativt bilde av Henriksen, som en som ikke klarte slippe taket. For straks gikk de inn på hvordan Allan Henriksen allerede før fylte 18 år «følte seg ensom, deprimert og hadde konkrete planer om å ta livet sitt». Teksten de fulgte opp avsnittet med omhandlet hvordan alle som vurderer å ta sitt liv, kan ringe ulike instanser for profesjonell hjelp. Dette knepet legger ekstra tyngde over «sannheten» rundt Henriksen som suicidal, en person som hadde to ansikter og som trengte profesjonell hjelp. Sammen med andre var han ifølge journalistene sosial og utadvendt, mens hjemme var han alene og slet etter kampen mot Kjellervolla skole.


Det journalistene ikke sa noe om, er at det faktisk er helt vanlig for tenåringsgutter å ha selvmordstanker i en eller annen dårlig periode. Selvmord er også den nest vanligste dødsårsaken for ungdom i alderen 15-25 år, og det er dessuten to til tre ganger høyere rate for at menn gjør dette enn kvinner.


I tillegg er det slik at veldig mange som tar kampen opp mot en grov urett som samfunnets maktapparat kan utsette dem for, går inn i sine saker med hud og hår. Det er slik det er, fordi det handler om helt grunnleggende personlige forhold vi alle er avhengig av, nemlig behovet for selvrespekt og egenverd! For alle som ikke selv er villige til å sette seg inn i hvorfor mennesker som Allan Henriksen kjemper som de gjør, er det lettere å avfeie med den overfladiske observasjonen; «mannen er i sin egen boble».


Foruten en gjennomgående og mangelfull karakterpresentasjon, avslører disse journalistene at de mangler nær sagt alle forutsetninger til å forstå hva en slik prosess innebærer. De brukte mot Henriksen at han angivelig ikke fortalte at han hadde fått seg ny jobb. Videre dro de frem kommuneadvokatens «generøse» tilbud om forlik under rettssakens gang, angivelig fordi kommunen ønsket å gi Henriksen en mulighet til å avslutte saken i minnelighet og gå videre i livet. Så skrev journalistene; «Men Allan avslo tilbudet.» Å bruke dette i reportasjen og betegne utspillet som et tilbud uten å forklare hvorfor Henriksen avslo, er enda ett eksempel på journalistenes utidige fremgangsmåte.


Spør deg selv om du kunne godtatt et forlik, etter at din arbeidsgiver lenge har stemplet deg som en voksen som hadde en grenseoverskridende fysisk upassende tilnærming mot jenter? Stempelet er jo en ganske presis beskrivelse av definisjonen på pedofile. Tror du stempelavtrykket ville avtatt, dersom du tok et forlik og lusket ut bakdøra? Allan Henriksen hadde klart intet annet valg enn å håpe på en redelig domstol, som kunne befri ham for det usanne pedofilistempelet. Alt annet kunne være til å leve med for ham, bare ikke dette! Men redelighet var ikke hva læreren fikk fra domstolene, som i stedet selv fremhevet mistankene og likevel unnlot å behandle dem. En atferd som må karakteriseres som et alvorlig overgrep, og meget mer så når den kommer fra våre domstoler.


Atferden til Allan Henriksen var på sin side fullstendig rasjonell. Det er mange varslere og andre i dette landet, som både i og utenfor rettssystemet har tatt kampen opp mot arbeidsgiver, og som har endt i et bunnløst mareritt med etter hvert sterke tanker om selvmord. Og noen tar disse tankene helt ut fordi de ikke finner annen farbar løsning, og ikke fordi de som mange andre kan ha hatt selvmordstanker i ungdommen, 20 år tilbake i tid!


At Allan Henriksen hadde grunn til føle seg stemplet som pedofil er utvilsomt. Men journalistene Karina Torberntsson og Bjørn Ivar Bergerud brukte enda en venn av Henriksen til å få frem at det ikke står noe om pedofili nevnt i dommene, og at det derfor var rart at han skulle ta så på vei. I stedet skapte de inntrykk av at det i all hovedsak var Allan Henriksens ustabile mentale tilstand, som forårsaket at han tok sitt liv. Denne opptegningen i en slik kontekst er mildt sagt ikke greit, og spesielt ikke greit siden den de skrev om ikke kunne forsvare seg.


Det er også grunn til å spørre journalistene hvorfor de ikke på noe vis problematiserte skoleledelsens og domstolenes åpenlyse ansvar for det tragiske utfallet? Torberntsson og Bergerud kom for så vidt ikke utenom den offentliggjorte videoen. Den om spesialpedagogens avsløringer rundt skoleledelsens og kommuneadvokat Stian Mælands juks av et varsel. Men journalistene var ikke i nærheten av å behandle forholdet med det alvoret det fortjener. Hvem skrev varselet? Hvem bestemte at det skulle kalles for et varsel? Hva lå bak spesialpedagogens utsagn om at ledelsen og advokaten ville ha henne til å varsle på Henriksen, til tross for at hun ikke selv så noe alvorlig under sin observasjon? Hvorfor ble ikke kommuneadvokat Stian Mæland eller skolens rektor konfrontert med slike spørsmål?


Retorikken og knepene Torberntsson og Bergerud har brukt, virker å ha tjent andre forhold enn å få sannheten frem. De hevdet alle involverte fikk muligheten til å lese sine innspill, før reportasjene kom på trykk. I tillegg som tidligere nevnt, hevdet de å ha foretatt grundige undersøkelser. Imidlertid virker deres undersøkelser mot maktapparatet svært overfladiske og forsiktige. Ellers fikk de med noen elevuttalelser for og imot, og de subjektive oppfatningene fra en far, som forøvrig var sterkt misinformert av skolens rektor. Hvilket heller ikke omtales i reportasjene.


Intet av de positive beskrivelsene som tross alt ble lagt frem, hadde kraft i seg til å rette opp journalistenes overordnede og ikke så sanne beskrivelse av Henriksen. Og reportasjenes hovedperson, som gjennomgående ble overkjørt både av skolevesen og domstolene, og deretter av disse journalistene, hadde ingen mulighet til å gi sin versjon.


Og nå etter hans død har hans troverdighet enda engang blitt avvist, til tross for en krystallklar begrunnelse for hvorfor han ville takke for seg. Fremfor å respektere denne begrunnelsen utleveres han som et mentalt tilfelle, som har båret på selvmordstanker siden ungdomsårene.


Det må være åpenbart at Torberntsson og Bergeruds bladselgende fremstilling, neppe er slik Allan Henriksen ville ønsket det. I stedet kan det hende at han igjen, hvor han enn er, tørt må konstatere at det ikke bare er skole- og rettssystemet som er råttent i vårt lille korrupte land!


Journalistene som selv har møtt mange snakkesalige, har ikke ønsket å svare på henvendelser relatert til Monsens Revelje.


God søndag.

1 comment