Sommeren 2018
Professor Gottschalk har jobbet litt med Gretterapporten. Etter noen få dager har han allerede funnet «fem feil». I motsetning til advokatene fra Grette, konkluderer professoren med at Udnesseters henvendelse til styret var en klar varsling. Videre forelå det slett ingen saklig grunn til å si ham opp, han hadde IKKE begått noen pliktbrudd. Gottschalk er dessuten så hyggelig å hente frem spørsmålet om min rolle som varsler ga meg krav på varslervernet. I motsetning til Gretteadvokatenes påstand, sier Gottschalk at min subjektive oppfatning av at det var kritikkverdige forhold, medfører kravet om varslervern. Den fjerde «feilen» var styrets habilitetsvurdering av meg. Det var en klar ulovlig gjengjeldelse. Den femte og så langt siste «feilen», venter jeg med til rettsaken.
Disse «feilene» blir omtalt i professorens neste bok. Det fine med bøker som utgis av professorer i våre læringsinstitusjoner, er at de sørger for at slike saker lever svært lenge. De blir fremover, kanskje årevis, gjenstand for studentcaser i ulike sammenhenger. Jeg kan ikke tenke meg at det er noe frelserne setter stor pris på.
Blomster fra ansatte i Fretex kommer til stadighet på døra, og det varmer godt. Jeg ser at bloggen allerede begynner å ta seg opp, og at mange følger den. Det er ikke bare journalist Kagge som mottar anonyme meldinger fra ansatte i Fretex. Jeg har også fått en epost tilsvarende den Kagge fikk, om enn litt mindre omfattende og detaljert. Denne legger jeg ut på bloggen. Det tar ikke lang tid før jeg får tilbakemeldinger om at konsernsjefen og hans stab er sterkt opprørte over denne meldingen, som de ikke kan forhindre de ansatte i å lese.
De sporet likevel opp en ansatt som hadde sendt meg blomster på selskapets regning. Den ansatte møtte liten forståelse, selv om disse blomstene ble gitt meg som følge av mitt langvarige sykefravær. Slik oppmerksomhet mot sykemeldte er ellers vanlig praksis i Fretex, men jeg er nok unntaket. Detaljnivået på kontrolltiltakene konsernledelsen iverksetter er faktisk skremmende. Det inspirerer i hvert fall til å fortsette med bloggen, og jeg har nok å komme med fremover. Ikke minst fra ganske mange ansatte, som sender meg korte og lange meldinger om hvordan konsernledelsen opptrer.
Kommunikasjonssjef Trine Gjermundbo er den kanskje ivrigste forkjemperen for intern knebling, og det virker som hun har gjort det til sin oppgave å oppsøke alle som leser min blogg. Og særlig omtanke får de som i tillegg skulle finne på å «like» innleggene med ulike emojier. Med dette tråkkes selskapets kjerneverdier; «åpenhet» og «kjærlighet», enda et par hakk ned.
Men det er klart at Gjermundbo og de andre i konsernledelsen virkelig føler seg truet av bloggen.