September/oktober 2017
Dagen etter dette styremøtet «fra helvete», klorer jeg ned et notat som skal tillegges saksfremlegget mitt til styret. Her skriver jeg om tilstandene som preger styremøtene, og hvor jeg som varsler blir grundig trakassert. Det er godt for selvfølelsen å gi dem inn og få hendelsene fra møtet dokumentert, men om det hjelper på annen måte tror jeg ikke.
Fire dager senere sender konsernsjef protokollen fra styremøtet. Mitt saksfremlegg er som ventet fullstendig anonymisert. Vedtaket til styreleder Evja og co starter slik: «Styret ser ikke at dette har noen konsekvenser for omdømmet og har ikke behov for å vite mer om konkrete kostnader i enkeltsaker.» Det er interessant å se hvor lett man kan få ganske omfattende kritikkverdige forhold til å forsvinne. Det holder å plassere anonyme ord som «enkeltsaker», på de rette stedene i et vedtak, og vips så er ufattelige 2,6 millioner kroner i korrupsjon-salærer til «granskerne» fra advokatfirmaet Grette, og Frelsesarmeens ledelses egen deltakelse i luksusforbruk av givermidler, borte fra styredokumentasjonen.
Etter å ha vært nede for telling en stund, med pustebesvær og annen elendighet, er jeg tilbake på jobb den første uken i oktober. Men det går ikke særlig bra, ikke minst fordi min egen leder Madsen, sender ut en epost til alle ledergruppene i konsernet. Her kommer han med forsikringer om at ledergruppen i Fretex Øst-Norge stiller seg bak omorganiseringen, og vil arbeide for at den blir best mulig gjennomført!? Jeg er selv medlem i denne ledergruppen, i alle fall var jeg det, og som de alle er klar over, har jeg brukt mye tid og krefter på å avdekke sammenhengen mellom varslingen på konsernledelsen og omorganiseringen. Da gjør det ganske vondt å få et slikt bakholdsangrep av en epost fra egen leder. Jeg tror ikke Madsen mener det som et bakholdsangrep, men at han har «feiget» totalt ut, er bare å innse.
Min litt romantiske forestilling om at ledergruppen i Fretex Øst-Norge, med Madsen i spissen, kunne stå sammen, nærmest som Alexandre Dumas musketerer, og kjempe i felleskap mot uretten, var besnærende. Men du verden så naivt! Her er det ikke musketerenes kamprop; «En for alle, alle for en!» som gjaller i veggene. Det er mer paniske rop som; «en for alle, alle hver for seg», mens samtlige løper det remmer og tøy holder, til nærmeste skjul. Det gir ikke akkurat noen «grunn til å tro på fremtiden», som det så vakkert står i Fretex sin visjon!