Juli 2017 (tredje del)
Denne morgenen sykler jeg hjemmefra. Mens bydelen Oppsal farer forbi tenker jeg på hvordan både jeg og de tillitsvalgte i Fretex ble grundig lurt av advokat Knut Johan Onarheim og frelserne i styret. For bare dager siden ble jeg gjort oppmerksom på at ingen av granskerne fra Grette heter Cristopher Hansteen. Hansteen var jo en av de tre advokatene som de tillitsvalgte ønsket skulle stå for granskningen, men han er faktisk ikke å finne noe sted blant de som utførte granskningen. Jeg finner frem eposten fra de tillitsvalgte, som viser forslagene deres. Og ganske riktig er det Hansteen og ikke Kambestad eller Bjønnes-Jacobsen de har satt på listen.
Med all uredeligheten til disse frelserne er det lite som overrasker, men det er fortsatt mulig. Hvor skal dette egentlig ende? Onarheim, Evja, Nybo, Risan og Bente Gundersen tror muligens på Gud og Jesus, men det å være kristen innebærer åpenbart intet påtrengende behov for «kristen» atferd. Advokat Onarheim er, hvis mulig, den som skiller seg ut, ettersom han som saksordfører har holdt i tømmene hele veien. Med gode miner til slett spill har frelserne skapt inntrykk av at de tillitsvalgte fikk sitt ønske om gransker oppfylt.
Etter et Google-søk finner jeg raskt ut hvorfor frelserne ville ha advokat Kambestad som gransker. Arne Jensen, leder av redaktørforeningen skrev for noen år siden følgende om denne advokatens holdninger til varsling og varslervern; «.. Det mest påfallende var den rørende enigheten mellom NHOs avdelingsdirektør, advokat Nina Melsom, og LO-advokat Sigurd Øyvind Kambestad. Så unisont fremsto de to at en tidvis kunne gripe seg i å tro at det nesten var hipp som happ hvem av dem som snakket eller skrev innlegg i debatten. De som hadde trodd at LOs representant ville stå opp for norske arbeidstagere, fikk en leksjon i maktutøvelse, i kompaniskap med arbeidsgiverne.»
Tankene spores av i det jeg svinger sykkelen inn foran gamle Edderkoppen revyteater ved St.Olavs plass, som nå er omgjort til event- og møtescene. Rett foran meg og i egne tanker strener Frelsesarmeens internrevisor Magne Pedersen bortover fortauet. Han får ikke øye på meg mens jeg stopper opp, kanskje 20 meter bak ham. «Jaså, dette er klassekameraten sin det» mumler jeg lavt, og med en økende følelse av uro. Jeg vender blikket bort fra Pedersen og leter i stedet etter noen kjente medvarslerfjes blant kafébordene i området.
Magne Pedersen sitt engasjement bør jeg kanskje informere dem om, men etter noen sekunders grubling ombestemmer jeg meg. Det er nok for oss alle å måtte høre på advokat Kambestad snakke om sin gjennomkorrupte granskningsrapport, og dessuten under nøye oppsyn av frelserne Lindis Evja, Knut Johan Onarheim og den omvarslede konsernsjefen selv.