Det er nok mange som på generelt grunnlag hevder at ærlighet ikke blir belønnet og kanskje spesielt gjelder dette i arbeidslivet og i profesjonell idrett. Derimot kan belønningen ved å være uærlig vise seg i form av jobbtilbud man får basert på feil grunnlag eller at man selger produkter som lover langt mer enn det holder, eller at man ved hjelp av juks vinner frem i idrett. Målt opp mot gevinsten er dessuten de negative konsekvensene av uærlighet, dersom man avsløres, ofte ikke særlig alvorlig. Er man uærlig i stor målestokk som de amerikanske finansinstitusjonene som solgte enorme mengder av verdipapirer bygget på dårlige lån, kan lovbryterne fremfor å bli fengslet eller bli straffet på annen måte, faktisk bli hjulpet gjennom krisen av myndighetene og enda til ende opp med betydelige økonomiske bonuser.
Selvfølgelig er det ikke lønnsomt å være uærlig på ting som straks blir avslørt. Lønnsom uærlighet i næringslivet forutsetter som oftest at det er vanskelig å oppdage og/eller at det går over tid. Pyramidespill kan tjene som et ekstremt eksempel på dette. Felles for de fleste pyramidespill er at de lover deg store pengebelønninger, mens de smarteste aktørene i tillegg bygger opp kompliserte strukturerer som gir inntrykk av en lovlydig virksomhet. Slikt tar ofte langt tid å avsløre, hvis noen gang. Dersom selskapet ditt selger produkter som ikke holder hva det lover, kan du ofte bli rik lenge før noen reagerer og i ytterste konsekvens stopper virksomheten. Bøtene som kan følge er vanligvis lite avskrekkende. Å selge en vannoppskrift og kalle det for en kur mot blindhet vil neppe føre til personlig rikdom, men dersom du påstår at oppskriften kan kurere kreft eller migrene kan utfallet bli et annet. Det er nemlig en allmenn oppfatning at behandling av slike sykdommer ikke er gjort på noen få dager, uker eller måneder. Med riktig tilnærming og markedsføring rekker du derfor å selge mye før noen har grunnlag som viser at effekten faktisk er lik null. Dessuten har man placeboeffekten som kan få selv ærlige men ofte påvirkelige mennesker, til å gå god for produktene. Er ikke dette nok kan man alltids trekke pasientens evner i tvil ved å hevde at vedkommende neppe har brukt remediet på riktig måte, med riktig kvantum osv. Og ikke minst har man gjerne dyktige og komplett amoralske advokater som kan tåkelegge det hele på et mesterlig vis.
Ærlighet har gjennom menneskets evolusjon vært en viktig egenskap for utvikling av en av våre største styrker, nemlig evnen til sosialisering. Uten ærlighet får man heller ikke tillit og tillit er et fundament for sosial omgang. Etter hvert som vi flokket til byene ble belønningen for den tidligere relativt lave andelen av uærlige mennesker, mange ganger større enn tidligere. Med store ansamlinger av mennesker mister enkeltindividet dessuten oversikten. Samtidig som de fleste av oss fortsatt har beholdt vår kanskje genetisk arvede tillit til andre, vet vi ikke lenger alt om alle, hvem man kan stole på og de få man skal være skeptisk til. Med innføringen av internett, globalisering og medfølgende anonymisering er oversikten ytterligere forringet og markedet for lønnsom uærlighet har følgelig eksplodert. I tillegg har internettet den egenskapen at den kan fullstendig anonymisere og dermed beskytte uærlige mennesker mot represalier de tidligere kunne forvente å bli møtt med.
For samfunnet er ærlighet lønnsomt på alle måter. I økonomier hvor folk har tillit til hverandre får man naturlig nok høyere verdiskapning og sunnere miljø. Men for enkeltindividet vil det ofte være en fordel at alle de andre følger reglene samtidig som en selv bryter dem. Denne fordelen øker trolig etter hvert som samfunnet vårt utvikler seg til en stadig mer kompleks materie og samtidig fanebærer posisjon og penger som de fremste målekriteriene for enkeltindividets suksess. Samfunnets kontrollsystemer som skal sikre likhet og trygghet for alle, får ikke tilført ressurser i tråd med utviklingen for øvrig. For eksempel må tradisjonelle kontrollinstanser som politi og rettsapparat i stadig større grad foreta prioriteringer og vurderinger på hvilken kriminalitetsområde man skal forsøke å forebygge eller bare periodevis begrense. Ofte er vurderingene begrunnet i politisk populisme og/eller øyeblikkets mediefokus. Uærlighetens alvorlighetsgrad og konsekvenser vurderes snarere opp mot begrensede ressurser fremfor best pønal/forebyggende effekt.
Som følge av samfunnets mangelfulle oppfølging av lovbrudd og andre ødeleggende handlinger utført av individet i form av menneske eller foretak, blir hver og en av oss eksponert for en økende grad av kynisme eller kanskje nummen avmakt og resignasjon. Med det innsnevres omtanken for andre og før vi vet ordet av det er det til slutt bare familien mange av oss bryr oss om. Pessimismen og variablene i dette innlegget er kanskje satt på spissen, men de fleste kjenner seg nok litt igjen. Det er ikke mer eller mindre effektive kontrollinstanser som vil få oss til å utvikle oss i riktig retning, men i større grad tilliten til hverandre og kanskje bør det starte med tilliten til våre samfunnstopper? At vi fremfor grådighet og egenvinning kan observere et lederskap med økende integritet og ærlighet.