Jeg lytter til Deres synspunkter. De harmoniserer ikke med mine. Avgjørelsen er enstemmig.
~ Charles de Gaulle ~
I mai i år skrev Grethe Tidemann, journalist i Uniforum, om hvordan UiO brukte halvannet år på å behandle et varsel mot en dekan på ett av universitetets fakultet. Det hører med til denne sendrektigheten at mottaker av varselet valgte å vente nærmere ett halvt år før han sendte varslingen til videre behandling. De som åpenbart uten stor entusiasme overtok stafettpinnen, avdeling for personalstøtte, brukte ytterligere ett drøyt halvår i sin prosessering. Grunnen til den lange behandlingstiden ble oppgitt å være lav prioritet og behov for å finne frem dokumentasjon.
Den omvarslede dekanen ble etterhvert intervjuet mens varslerne og andre berørte aktører ikke ble funnet verdig noen tilsvarende kontakt i prosessen. På spørsmål om hvorfor man overhodet ikke tok kontakt med varslerne var det innledende svaret fra den ansvarlige personaldirektøren; «Det er ikke noe krav i våre rutiner om at det skal gjennomføres møter med varsler.»
Den saksbehandlende personaldirektøren var selv godt fornøyd med gjennomføringen, mens varslerne fortsatt ikke vet hvilke undersøkelser som ble foretatt og hva slags dokumentasjon som ble lagt til grunn. Forholdet det ble varslet om fremstår ikke som særlig alvorlig. Når man ser hvordan universitetsledelsen har behandlet den, har jeg lyst til å tilføye; heldigvis.