TEKNA (Teknisk-naturvitenskapelig forening) skriver på egen nettside at de har fått et stort gjennomslag i Stortinget for et forsterket varslervern. De tar som utgangspunkt at det i dag er mange som er redde for å varsle som følge av lojalitetsplikten i arbeidsforholdet. De skriver; «Mange har tenkt at en varsling som rammer arbeidsgiver, kollegaer eller omdømmet til virksomheten ikke kan fremmes fordi det ville være illojalt å si ifra.»
TEKNA fant at det ikke fremgikk noen steder at en varsling i henhold til interne rutiner alltid skulle anses som lojal, og dette mener TEKNA er en åpenbar mangel i lovforarbeidene. TEKNA mener lovgiver må presisere at lojalitetsplikten ikke er et hinder for varsling. Nå har lovgiver åpenbart fulgt TEKNA på dette, hvilken har fått TEKNA til å konkludere slik; «Vi tror også at det nå kan blir lettere å varsle, uten at den ansatte trenger å bekymre seg over om man kan bli straffet fordi varslingen anses som illojal.»
Som gjengangsvarsler eller hva man skal kalle meg, lurer jeg på om TEKNA virkelig tror på det de selv skriver? Jeg gjør det i alle fall ikke. Har man varslerbena plantet i en virksomhet og ikke i en fantasiverden vet man at det er ganske andre forhold som avgjør om man kommer noenlunde helskinnet gjennom varslerprosessen, og spesielt hvis det er virksomhetsledelse man varsler på. Hvor mange ganger må det påpekes at det ikke er varslerparagrafene som beskytter slike varslere? Som regel vinner arbeidsgiver over arbeidstakere nettopp fordi makt og penger som de fleste vet, har den effekten. Det spiller liten trille om varsleren for eksempel er organisert. Fagforeninger har verken midler eller ressurser til å følge opp de enkelte sakene, og påtar seg i beste fall de som anses som sikrere enn banken. Med andre ord er det for varsleren trolig større håp i det å spille på lotto.
Gode arbeidsgiveradvokater kan dessuten lage hakkemat av både varsleren og varslersaken. Arbeidstakeren mørnes grundig gjennom lange, fullstendig misvisende og omstendige prosesskriv som koster vedkommende skjorta å få egen advokat til å besvare. Etter gjerne fem til ti slike runder, hvor advokattaksameteret etter hvert står på noen hundre tusen kroner, kastes varsleren inn i rettsalen. Forberedelsene er sånn passe og den overbetalte advokaten er sånn passe under passe, og før gongongen for første runde har gått, sitter dommere og tilhørere igjen med et inntrykk av at varsleren nærmest er en kranglete psykiatrisk pasient, helt uten evne til å formulere noe meningsfullt eller sammenhengende.
Arbeidsgiver behøver dessuten ikke engang være avhengig av slike ganske forutsigbare omstendigheter for å vinne frem. Det holder lenge med bistanden de ofte får fra domstolens lek- og fagdommere som anvender loven fullstendig feil. Det er mange andre utfordringer en potensiell varsler står overfor, men lovtekstens formuleringer rundt lojalitetsplikten ligger laaangt nede på denne listen. Så langt ned at TEKNAs «store gjennomslag» for varslere for meg fremstår som et nesten komisk slag gjennom luften.