Etter det siste halvårets avsløringer om profilerte politikeres seksuelle trakassering, er det grunn til å stille spørsmål om hva man egentlig oppnår med disse varslingene. Er det slik at de som turte å si ifra bare har sørget for å gjøre eget sår større og at det politiske maktsenteret ikke bryr seg tilstrekkelig om slike overgrep?
Giske saken
Minst ni jenter varslet om Giskes utilbørlige atferd til AP-ledelsen. Også i tidligere år ble det varslet på Giske om tilsvarende forhold. Først gjennom «metoo» kampanjen i 2017 ble presset så stort at ledelsen i AP «gransket» forholdet, og med en betydelig innledende kløneri som egentlig bare har vedvart. Etter at Giske innrømmet å ha gått over streken måtte han fratre sitt nestlederverv, men etter en tids sykefravær er han igjen tilbake i den politiske ringen. Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes beskriver «metoo» kampanjen som en fartsdump for AP, og at varslerne ikke har blitt tatt på alvor. Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen, tror det handler om Giskes politiske posisjon i AP og at mange opplever at Giske allerede har fått sin straff. For meg virker det som en stor andel av partiets politikere mener problemet med Giskes utilbørlige atferd, er underordnet interessen de selv har av at han står i posisjon. Det er kanskje grunn til å tro at de ville sett annerledes på det dersom deres egne døtre hadde blitt utsatt for det samme?
Riise saken
I Høyre kunne generalsekretær John-Ragnar Aarset i januar i år fortelle at partiet en rekke ganger var blitt gjort oppmerksom på Riises upassende oppførsel, helt fra 2013, uten at det fikk noen konsekvenser for ham. Nok engang var det «metoo» kampanjen som motiverte til handling fra partiledelsen. Riise er selv en ung mann og fortsatt uten den helt store betydningen for partiet Høyre. I motsetning til den langt eldre og langt mektigere Giske i AP, har Riise kanskje møtt veggen i sitt eget parti etter å ha mistet vervene sine. Men fortsatt er han å finne på Stortinget som en representant valgt av folket. Det er god grunn til å tro at mye av den politiske skaden også for hans del lar seg reparere, med tiden til hjelp.
Leirstein saken
Allerede i 2012 ble det varslet til Frp ledelsen at Stortingsrepresentant Ulf Leirstein hadde utvist utilbørlig atferd mot yngre partifeller. Atter engang var det «metoo» kampanjen som sørget for handlinger mer i tråd med hvordan ledelsen allerede for mange år siden da de mottok varselet, skulle ha gått frem. Leirstein har så langt tatt en «time out» og har stilt sine tillitsverv i bero. FrPs parlamentariske leder mener Leirstein burde ha mulighet til å komme tilbake. Moss Avis skriver i den forbindelse at det må være mulig å gjøre feil og gå videre, men arenaen for Leirstein bør ikke lenger være den politiske.
Det kan tenkes at mosseavisens konklusjon rundt Leirstein er hva varslerne i alle disse tre sakene ville vurdert som en rimelig konsekvens for sine overtredere. For øvrig har man saken i Senterpartiet, hvor flere av de mektigste mannlige politikerne blånekter for å være avsender av en seksuelt trakasserende melding til Navarsete. Også denne saken er noe aldrende og ble først etter «metoo» kampanjen behandlet av SP ledelsen. Behandlingen vil neppe fremstå som foretrukket mal for hvordan fremtidige varslersaker håndteres i SP. Men nestleder Borten Moes behandling av en varslingssak fra 2013 gjør det hele mer usikkert å spå. En ungjente varslet om at hun av en voksen og høyt plassert politisk rådgiver i SP, mottok utilbørlige meldinger. Hun forteller at Borten Moe mente hun hadde handlet feil ved å varsle Statsministerens kontor og heller burde tatt forholdet opp med avsender av meldingene. Kan man undres over hvorfor den unge damen under denne samtalen aldri hadde følt seg så liten og dum?
Tredje september går høringsfristen ut for varslingsutvalgets utredning om varsling i arbeidslivet. Jeg håper politikernes vurdering av denne utredningen vil fremstå med bedre kvalitet enn hva de kan vise til i sine egne varslersaker.