Man sier at vi i Norge har sterkt rettsvern og rettssikkerhet. Det har vi nok også i sammenligningen med mange andre land, men fremdeles kan vi ha litt av hvert å lære fra andre nasjoner. I Skippy´s hjemland Australia, har de nylig styrket varslervernet i privat sektor. Faktisk så mye at varslervernet i denne sektoren på et blunk er blitt vesentlig sterkere enn i Australias offentlige sektor. Det er unektelig en ganske merkelig utvikling, men en får anta at også offentlig sektor ganske snart blir underlagt noenlunde tilsvarende spilleregler.
Etter rundt 3 års arbeid har Australske myndigheter definert et tydeligere og sikrere regelverk for dette med varsling i privat sektor. De har utvidet listen over hvem som kan anses som varslere. Virksomhetens ledere, deres ansatte, leverandører, leverandørers ledere og ansatte samt andre med klar relasjon til de nevnte, skal beskyttes mot represalier etter varsling.
Myndighetene har også utvidet hva varslervernet skal gjelde for. I tillegg til klare lovbrudd skal også varsling om kritikkverdig jobbatferd (misconduct) kunne beskyttes. For oss i Norge er ikke dette noe nytt da vårt varslervern tar høyde for virksomhetenes eget regelverk og etiske retningslinjer.
Australske myndigheter presiserer hvilke kanaler som aksepteres brukt i varslingsøyemed. Også her legger de seg på en linje som vi i Norge har kommet frem til for en stund siden. Det mest interessante under dette punktet er at også australiere nå kan gå til journalister, med visse forbehold.
Videre beskriver myndighetene tydeligere hva som anses som gjengjeldende handlinger den som varsler blir utsatt for. Trakassering, trusler, fysiske og psykiske skader, økonomisk skade eller skade på eiendom, posisjon og omdømme er de overordnede samlebegrepene som legges til grunn.
Alt dette er vel og bra og noe som mange land allerede har tatt høyde for i sine lovtekster. Men det som virkelig er annerledes i Australia er myndighetenes erkjennelse av at varsling medfører karrieremessig selvmord for den som påtar seg denne rollen. Erkjennelsen ligger ikke så mye i at myndighetene krever at domstolen dømmer lovbrytende arbeidsgivere til å utbetale erstatninger til varslere, men heller det at arbeidsgivere faktisk må dokumentere at de har gått grundig til verks for nettopp å beskytte sine varslere, ellers vil det uansett få konsekvenser. Det skulle jeg ønske vi også hadde i Norge.
Men lakmustesten for hvordan lovene står seg, ser vi først når domstolen har sagt sitt. Min erfaring er at det kan være stor avstand mellom myndighetenes intensjoner for en lov og domstolens utøvelse av denne. Mange legitime varslere vil fortsatt gå under i møtet med domstolen, så også «down under».