I januar skrev BT en artikkel om at varsling kan være et potent våpen. Forfatteren hevder at selv om en er uskyldig kan varsling ødelegge en karriere. Personen med makt over den «skyldige» kan innføre tilslørte straffetiltak som å flytte den ansatte til en annen avdeling. Da gir offeret seg, som regel.
Dersom man ser på forarbeidene til varslervernet og innholdet i varslerparagrafene, er det ganske åpenbart at man skal vite hva man gjør, før det varsles. Man skal være i god tro og varslingen skal være forsvarlig. Dessuten skal forholdet det varsles om være av en viss allmenn interesse for at vernet kan gjøres gjeldene. Foruten alle andre negative konsekvenser som kan påregnes, vil slike krav alene medføre betydelig risiko for varsleren.
Virksomheten skal på sin side sørge for interne rutiner/prosedyrer og forhåpentligvis kompetanse til å håndtere varsling. Etter varsling skal informasjon innhentes gjennom samtaler, dokumenter og annet fra alle involverte parter og deretter holdes opp mot de endelige fakta. Avdekker denne etterfølgende prosessen at den (de eller det) man har varslet på har handlet i strid med lover og regler, skal virksomheten treffe nødvendige tiltak. I slike tilfeller er det lett å slå fast at varsleren faktisk er en varsler som beskyttes av vernet som følger av loven, uavhengig av vedkommendes motiv. Det kan godt tenkes at varslerens egentlige ønske med varslingen er hevn, sjalusi eller andre mindre edle motiver. Slike forhold spiller imidlertid liten rolle i forhold til loven dersom alvorlige kritikkverdige forhold avdekkes.
Men ondsinnet sladring eller falske påstander tilslørt som varsling, kan naturligvis på alvorlig vis skade den det er rettet mot og kanskje særlig utsatt er de som arbeider innen virksomheter som håndterer barn, psykiatripasienter eller lignende, hvor alvorlige seksuelle overgrep kan være et særlig tema. Slike saker kan i noen grad sammenlignes med voldtektsanmeldelser og påfølgende politietterforskning. Selv om den anklagede skulle være uskyldig, vil forholdet ofte påføre personen negative konsekvenser av kortere eller lengre varighet og i verste fall i uoverskuelig fremtid. Falske overgrepsanklager er vanskelige å forsvare seg mot og det er gjerne umulig å avdekke at avsenderens intensjoner med anklagen er å påføre skade. For ledere som har ansvaret kan det i avveiningen være lettere å ofre den anklagede ansatte fremfor å utsette barna eller pasientene for den minste risiko, selv om undersøkelsene i etterkant av varslingen ikke avdekket noe kritikkverdig.
Vårt samfunn og dets institusjoner er i utgangspunktet bygget på individenes gode holdninger og en felles forståelse av hva som gagner oss alle. Det innebærer dessverre at alt kan misbrukes av mennesker med uredelige hensikter, selvfølgelig også varslingsinstitusjonen. Med økt kompetanse og holdningsskapende arbeid både i samfunnet og i virksomhetene vil det i alle fall bli vanskeligere for slike mennesker å oppnå sine mål.