Etter at prosjektlederen i Eidskog kommune varslet om kommunens ulovlige eiendomsskatt, mistet varsleren alt.
I 2016 kom leder av retakseringsprosessen i Eidskog Kommune med et formelt varsel til kommuneledelsen. De ble fortalt at administrasjonen ikke var skodd for å gjennomføre en forsvarlig omtaksering av innbyggernes eiendom. Dette fryktet lederen kunne føre til at den endelige innkrevingen av eiendomsskatt, ville være basert på tilfeldig og endog lovstridig eiendomsvurdering.
Etter en tids sykefravær var lederen tilbake på jobb i løpet av vinteren 2017. Da opplevde hun at takseringsprosessen hadde gått helt uten skriftlighet og dokumentasjon. Kommunen manglet både vedtak og retningslinjer for å kreve innbyggerne for eiendomsskatt. Det var derfor helt nødvendig for prosjektlederen å varsle ledelsen om dette. Det ble gjort i april samme år.
I mai 2017 bestilte ordføreren en undersøkelse fra folk på «huset», dvs. kommuneadvokatene. Her ble det bekreftet at omtakseringen som var gjort, var belemret med alvorlige feil. Underveis og etter undersøkelser og avklaringer etter denne muntlige varslingen, opplevde varsleren å bli motarbeidet av kommuneledelsen.
For varsleren ble arbeidssituasjonen vanskelig, med ulike former for gjengjeldelser fra arbeidsgiver i tiden etter varslingen. Det skulle blant annet ha kommer til uttrykk gjennom sosial og faglig utestengning, marginalisering, mobbekampanjer og ryktespredning. I tillegg mente hun at hun ble fratatt både ansvar og arbeidsoppgaver. Etter varslerens oppfatning var kommuneledelsen, ved blant annet ordfører og rådmann, de ansvarlige.
I 2018 varslet hun følgelig til kommunens kontrollutvalg, både om takseringsprosessen og gjengjeldelsene hun opplevde at hun ble utsatt for. Etter at kontrollutvalget mottok varselet, oppstod det en uenighet mellom dem og kommunestyret om saksgangen. Kommunestyret ville ha innsyn, men ettersom varselet også involverte ordfører og rådmann ville kontrollutvalget holde saken tilbake. Det hele endte ut i ingenting, og kontrollutvalget la saken død.
Kommunestyret sendte det hele videre til en setterådmann fra en annen kommune, hvilket ga varsleren håp om en forsvarlig saksbehandling. Den omvarslede ordføreren skal i den forbindelse ha gitt uttrykk for at setterådmannen skulle få håndtere saken i sin helhet. Etter hvert kom det noen anbefalinger og uttalelser fra setterådmannen, som blant annet mente at varsleren var blitt utsatt for en meget dårlig behandling. Til tross for ordførerens tidligere uttalelser, ble setterådmannens anbefalinger og uttalelser ignorert, og kommunestyret sendte i stedet saken tilbake til den omvarslede rådmannen for endelig behandling. Varsleren uttalte i den forbindelse; «At jeg på nytt skal få mitt arbeidsmiljø og min rettsikkerhet ivaretatt av lederen jeg har varslet imot, opplever jeg som hårreisende. Jeg blir helt rettsløs.».
Det hører med til historien at ingen av de omvarslede i kommuneledelsen, har erklært seg inhabile til å behandle saken. De begrunnet sin rett til innsyn og saksbehandling på bakgrunn av en kommentar til forvaltningsloven. Der står det at en part ikke etter eget valg skal kunne skyve en uønsket tjenestemann ut av saken ved en inhabilitetsinnsigelse. Jan Fridthjof Bernt, professor i forvaltningsrett, hadde følgende kommentar til dette standpunktet; «Hvis det er slik at et varsel er rettet mot rådmannen, vil han eller hun selvsagt være inhabil i denne saken, og skal ikke ha noen som helst rolle i behandlingen av denne.». Professor emeritus i offentlig rett, Erik Magnus Boe, uttalte; «Det ligger ganske mange åpenbare feil i denne saken, og kommunen bør gå i seg selv for å sørge for en lovmessig behandling».
Varsleren måtte imidlertid konstatere at verken kommuneledelse, politikere, kontrollutvalg, fylkesmann eller departement var i stand til å håndtere varselet og varsleren på en troverdig og skikkelig måte. Som så mange andre varslere som har varslet på virksomhetsledelse, måtte hun erkjenne at alt hun hadde igjen for å gjøre det riktige, var en nesten uendelig lang rekke med negative konsekvenser.
NAV Eidskog ba hele fire ganger om at kommunen redegjorde for sykeoppfølgingen de hadde av varsleren, men fikk aldri svar. NAV hentet da inn en helsetjeneste som i en senere rapport kritiserte kommunen for deres manglende oppfølging og sviktende omsorg for varsleren; «Arbeidstakerens funksjonsevne vil avhenge av tilretteleggingen og ivaretakelsen som hittil har vært nærmest fraværende. Dette er sterkt beklagelig, og uforståelig at arbeidsgiver vil være bekjent av», heter det.
Opposisjonspolitikere i Eidskog kommune mente varslerens rettsvern ble pulverisert, og at ap-ordførerens og kommuneledelsens prosess burde vært gjenstand for offentlig granskning. Det ble blant annet sagt at; «Varslingssaken blottgjør en inkompetent ledelse og en arbeidsplass hvor man dyrker hersketeknikker og bruker trusler mot sine ansatte.».
Kritikken prellet av på kommuneledelsen, som syntes det var leit at varsleren opplevde situasjonen så belastende og vanskelig, men at man heller ikke måtte glemme dem, de omvarslede. Saken utviklet seg deretter til en kranglesak mellom kommuneledelsen, godt støttet av advokatene i KS, og på den andre siden Fylkesmannen og en rekke andre aktører, hvor varsleren gradvis faller mellom alt og alle. Varsleren mente hennes siste håp om å bli hørt på dette tidspunktet, var en rettslig prøving i Norges domstoler. At domstolene ikke danner større grunnlag for håp enn norsk tipping, kunne jo ikke hun vite ettersom hun ikke har vært utsatt for denne instansen tidligere.
Blant mange kritikkverdige forhold rundt domstolene, er også den uendelig langsomme prosessen fra stevning er sendt, til rettssaken skal begynne. Det går så mange måneder/år at mange, og kanskje spesielt varslere allerede har pådratt seg alvorlige helseproblemer, før saken endelig kommer opp. Det å gå i det håpløse og uvisse over lang tid, er noe av det verste mennesker kan utsettes for. Det å vente på en rettsprosess om forhold som kan utslette alt håp om en god fremtid og eksistens, og som samtidig krever nesten umenneskelig formidlingsevne, nærvær og våkenhet, tærer på helsen i et rasende tempo. Og ingen av de som kunne hjulpet gjør det, mens de som gjerne vil ikke strekker til.
I februar 2020 skulle rettsaken mellom varsleren og Eidskog kommune gå av stabelen. Uken før ønsket varslerens advokat å få en utsettelse, ettersom varslerens helsetilstand lite overraskende var blitt svært dårlig. Advokaten redegjorde for at varslerens kognitive evner var drastisk redusert, og at hun husket dårlig. Ifølge både erklæringer fra lege og psykolog, var hennes tilstand slik at hun ikke ville være i stand til å ivareta egne interesser i en rettssak. Kommunens advokat Geir Winters, forsøkte å så tvil om alvorlighetsgraden av varslerens helsetilstand, ved å si at hun ble observert sittende utenfor gården sin og drikke kaffe. Winters oppfatning var derfor at det ikke virket som varsleren var så dårlig at hun måtte innlegges. Varslerens advokat svarte at hans klient var kjent med den omvarslede ordførerens samboers påståtte observasjon, men at den ikke kunne stemme ettersom varsleren ikke var på gården på dette tidspunktet.
Intet av dette hadde imidlertid betydning for Glåmdal tingrett, som kontant avviste begjæringen om utsettelse. Dommeren som selv åpenbart ikke aner hva det innebærer å stå i en slik situasjon, mente det hele enkelt kunne løses ved å flytte varslerens partsforklaring til en av de etterfølgende rettsdagene, det var tross alt satt av fem dager. Dommerens avgjørelse førte til at varsleren i en omtåket tilstand ikke våget annet enn et forlik, hvilket innebar delvis dekning av saksomkostninger og avslutning av arbeidsforholdet i Eidskog kommune.
Ledelsen i Eidskog kommune hadde selv etter hvert innrømmet grove feil rundt eiendomskatteprosessen, de offentliggjorde varslerens navn, de saksbehandlet varslingen til tross for at den gjaldt dem selv, men intet av disse lovstridighetene fikk konsekvenser for noen av dem. Mens varsleren, etter fire lange år med trakassering og motbør fra kommuneledelsen, endte med å miste jobben og lide et økonomisk tap på flere hundre tusen kroner. I tillegg påførte saken henne en alvorlig redusert og endatil livstruende helsetilstand.
I noen tid senere uttalte varsleren det som alle vi som har varslet på virksomhetsledelse kan stille seg bak; «Lærdommen av saken er at jeg oppfordrer ingen til å varsle om kritikkverdige forhold»!
Comments