Bergenspolitiet figurerer til stadighet i media i forbindelse med varsling. Flere av sakene kommer fra interne polititjenestemenn som hevder ledelsen ikke prioriterer og følger opp omvarslede saker på forsvarlig vis. Den mest kjente varslingen som for øvrig la grunnlaget for andre senere varslinger, er Monica-saken. Som følge av varsling og medieomtale ble denne saken gjenåpnet og en person ble etter hvert dømt.
Politiets ledelse i landets ulike regioner har vanskelige prioriteringer å gjøre på stramme budsjetter. De er ofte mellom barken og veden. Media skriver om forsømte saker, politikere krever prioriteringer på alle områder og gjerne i etterkant av medieoppslag, men uten at det skal innebære økte midler. De deler av befolkningen som uheldigvis blir utsatt for ran, tyveri, vold etc., kan oppleve til dels stor mangel på ivaretakelse, omsorg og trygghet i sitt møte med politiet, mest som følge av ressursmangel. Bilistene på sin side føler seg neppe like nedprioritert og det skyldes mye at denne gruppen forårsaker lovbrudd som er inntektsbringende for staten og medfører relativt ukomplisert og billig politioppfølging.
Når det er sagt har politiet mange andre oppgaver av stor samfunnsmessig betydning, men de har altså ikke midler til å følge opp alle på forsvarlig vis. Disse utfordringene er noe de fleste av oss er klar over henger sammen med bevilgningene gitt av våre politikere. Så lenge bevilgningene er på et slikt nivå at politiet må foreta kraftige prioriteringer, vil det ofte oppstå situasjoner som media kan og bør belyse for samfunnets skyld.
De man virkelig må anta bør forstå politiets rammer og vilkår er nettopp politiets ansatte, altså tjenestemennene selv. Denne forventede situasjonsforståelsen innebærer at den enkelte tjenestemann, så fremt det ikke er tjenesteforsømmelser, aksepterer politiledelsens vurderinger. En tjenestemann som er uenig i prioriteringer og av den grunn velger å varsle eksternt om forholdet, vil kunne påregne negative konsekvenser som ikke nødvendigvis er lovstridig. En polititjenestemann som derimot varsler om tjenesteforsømmelse skal ikke påregne negative konsekvenser i det hele tatt, tvert imot. Men i virkeligheten kan skillene mellom disse varslerne og deres utgangspunkt i mange tilfelle være nærmest umulig å gjøre rede for. Ansatte som er uenig i ledelsesprioriteringer kan misbruke varslingsinstitusjonen for egne måls skyld, og med det forverre situasjonen for reelle varslere. Kanskje er dette noe av utfordringen som spesielt Bergenspolitiet må forsøke å finne ut av? Det man imidlertid med sikkerhet kan slå fast er at en inkluderende, kommuniserende og belønningsorientert ledelse, i betydelig grad kan redusere omfanget av både reell og falsk varsling, ikke minst i Bergenspolitiet.