Fredag 7. desember skriver Trude Vollheim, direktør i Arbeidstilsynet, et innlegg i DN hvor hun synliggjør en tro på at mer kunnskap om varsling er nødvendig. Det vil ifølge Arbeidstilsynet leder kunne bidra til at flere varsler forsvarlig og at flere ledere håndterer varsling på en god måte. Det er jeg hjertens enig i!
Hun skriver også at Arbeidstilsynet sammen med partene i arbeidslivet nå prioriterer å styrke kunnskapen og kompetansen om varsling. Egentlig bærer det meste av innlegget preg av å være en slags kampanje for Arbeidstilsynet selv og deres funksjon i varslingssfæren.
Min erfaring med dette tilsynet er mildt sagt elendig. I min «egen» varslersak mot Siemens og i senere saker hvor jeg bistod andre varslere var følelsen av å stange hodet i veggen, temmelig overveldende. Det virket som de ansatte i Arbeidstilsynet mente deres viktigste rolle var å unngå å få en rolle. Da jeg høsten 2016 bestemte meg for å varsle om de alvorlige kritikkverdige forholdene i Fretex og Frelsesarmeen, fikk tilsynet en henvendelse per e-post. Det kunne jo hende at de på et mirakuløst vis hadde endret seg til å fungere etter hensikten. Et automatisk svar kom relativt raskt;
Takk for innsendt melding til Arbeidstilsynet. Den er registrert med følgende ID-nummer: 27129 Arbeidstilsynet har taushetsplikt om hvem som varsler oss om mulige ulovlige forhold. Taushetsplikten gjør at du i utgangspunktet ikke kan forvente en tilbakemelding fra oss utover denne kvitteringen. Vi vurderer alle meldinger, og om disse skal følges opp med tilsyn. Meldinger som ikke følges opp umiddelbart blir registrert. Disse brukes som grunnlag ved senere tilsynsvurderinger.
Etter å ha lest dette kunne jeg trygt slå fast at lite har skjedd de siste 5 til 10 årene. Det eneste nye er vel at de nå skriver at noen tilbakemelding ikke er noe innsender bør forvente å motta. Slikt sett kan ingen ta fra Arbeidstilsynet at de nå holder hva de lover. Jeg ga meg selvsagt ikke med det, men sporet opp at virksomheten har fire tilsynslederne i Oslo. Straks sendte jeg av gårde e-poster til disse lederne, men e-postene må ha havnet i spamfilteret for noe svar fikk jeg aldri. Dermed satte jeg i gang noe jeg fryktet kunne minne om telefonterror, for jeg gjorde noe så uhørt som å ringte alle disse tilsynslederne gjennom en periode på et par uker. Enkelte ganger, dersom jeg var virkelig heldig, havnet jeg på svareren deres og da fikk jeg vite at de ikke var tilgjengelig. Etter mange minutter for å komme igjennom føltes det riktig godt å få et slikt forløsende svar. Alle de andre gangene, som utgjorde flertallet av forsøkene, ble jeg satt over til en eller annen resepsjonist som kunne fortelle meg det jeg allerede visste, at tilsynslederne var opptatt. Etter hvert begynte jeg å lure på om noen i tilsynet kanskje hadde det morsomt på min bekostning. Hvordan det enn er så fikk jeg aldri noen kontakt.
Med slike «joker nord» opplevelser må det være lov å spørre om det er greit at dette tilsynet skal være landets viktigste våpendrager for varslerinstituttet.
Comments