• Per-Yngve Monsen

Varslerinstituttets kråkesølv



Gjennom årene har vi mange ganger hatt medieoppslag rundt politikere som på en eller annen ulovlig og/eller uetisk måte, har tilegnet seg personlige fordeler. Som oftest gjelder det personlige økonomiske fordeler.


Foruten flere sex-skandaler og overgrepssaker, har vi hatt hendelser med politikere fra ulike partier som har tatt imot personlige gaver fra ulikt hold. Andre er avslørt som svindlere og bedragere, tenker da blant annet på reiseregningssvindelen. For enkelte omhandlet dette store beløp over flere år, hvilket jo var alvorlige kriminelle handlinger. Oppslag om reiseregningssvindel forekom også før, eksempelvis med partilederen Erik Solheim. Og trolig vil vi få det igjen, med den kontrollen Stortinget legger for dagen rundt politikernes etterlevelse av regelverket og dets intensjoner. I bunken av kritikkverdig politikeratferd, finner vi også omfattende trygdesvindel. Det er etterhvert en ganske lang liste med uredelige politikere, som mest av alt vil mele sin egen kake.


Denne uken er det skrevet om Kjell Ingolf Ropstad, KrF-lederen som relativt lovstridig og uetisk utnyttet det han trodde, og som andre politikere fortsatt later som, var et smutthull rundt ordningen med pendlerbolig i Oslo. Ropstad oppførte som sin boligadresse, gutterommet hos foreldrene, til tross for egen bolig i Oslo, og senere en annen bolig han eide på Skedsmo. For dette fikk han gratis bolig for seg selv og familien. Han betalte således ikke skatt av fordelen ved fri bolig. Som ekstrabonus fikk han gratisreise til hjemkommunen èn gang i uka, et sted han heller ikke hadde noen kostnader å forholde seg til. Han betalte jo ingen leie til mor og far. Samtidig fikk han 480 000 kroner i leieinntekter for boligen på Skedsmo, og en ikke bagatellmessig gevinst på 300 000 da han solgte den.


Etter avsløringene av denne fremferden fra en av våre fremste politiske ledere, er det likevel lite anger og ydmykhet å se eller høre. Riktignok får vi høre at han er lei seg, men tydeligvis ikke så veldig. I media er det allerede gjort narr av at han er lei seg for at han ikke vil tilbakebetale. Erna Solberg trer støttende til, og bagatelliserer forholdet med å si at det er kritikkverdig av Ropstad. Likevel synes hun ikke de lovstridige handlingene fortjener noen konsekvenser. Men det er sikkert fordi også hun tror, eller later som hun tror, at Ropstad ikke har brutt noen lover, og da er jo alt greit.


Men hva forteller det oss nedover i hierarkiet, når lederen av «verdi»-partiet KrF saumfarer regelverket for smutthull, smutthull han kan utnytte til egen økonomisk vinning? Hva forteller det oss, og ikke minst oss varslere, at vår øverste politiske leder forsøker å feie slike ugjerninger under teppet? KrF-lederen påstår også selv at han ikke har gjort noe ulovlig, men foruten den åpenbare misbruken av regelverket, fremstår handlingene som i strid med både skatteloven og folkeregisterloven.


Fordi vi har mennesker som for personlig vinnings skyld, i beste fall forsøker å lese landets lov- og regelverk som «fanden leser bibelen», er samfunnets kontrollsystemer dyre og omfattende. Formålet med kontrollen er naturligvis å sikre at kun de med reelt behov, skal kunne motta relevante velferdsgoder og andre eventuelle samfunnsgoder, som skattebetalerne finansierer. Ettersom det vil være svært kostnadskrevende, og samfunnsmessig ulønnsomt å sørge for helt vanntette skott, vil den som leter etter smutthull alltid kunne finne det. Den tilsynelatende verdiorienterte og sentrale toppolitikeren Ropstad, er åpenbart en av de som leter etter og utnytter smutthullene.


Dagens Næringsliv har nå også avdekket hvordan flere avgåtte politikere har fått etterlønn, uten å si ifra at de samtidig har vært i arbeid. Én har gjennom rådgivningstjenester pøst inn hundretusener av kroner i eget firma, og samtidig mottatt klekkelig etterlønn fra Stortinget. Mannen var blant annet nestleder i justiskomiteen som aktiv stortingspolitiker. En annen sørget for å forlenge permisjonen fra jobben han i stortingsperioden var permittert fra, slik at han heller mottok etterlønn fra Stortinget fremfor en lavere lønn fra arbeidsgiver. Også denne listen ser ut til å inneholde et ubehagelig høyt antall personer. Ettersom alle disse menneskene er, eller har vært, en del av vår lovgivende makt, bør vi andre kunne forvente at de også evner å gå foran som gode eksempler.


Det krever imidlertid redelighet og ryggrad å sitte i en maktposisjon, ikke minst når grådigheten så lett kan få utløp i all denne tilgjengeligheten. Det er mye som taler for at mange rettskafne mennesker velger bort den politiske maktarenaen, hvor integritet og redelighet synes å være egenskaper som settes alvorlig på prøve med stadige hestehandler, kamelsvelging, «backstabbing» og andre handlinger, som på vegne av parti eller person sikrer posisjoner eller noe annet.


På slike arenaer er det vanskelig å tro at varslere kan ha særlig gode vilkår. Og mye derfor er det at tipserne bak siste ukes medieoppslag, ikke nevnes med ett ord av journalistene. Det passer selvfølgelig også journalistene, som i sin tur kanskje ender opp med SKUP-prisen for sitt «gravende arbeid».


For meg er det ikke overraskende hvorfor varslerinstituttet egentlig har stått på stedet hvil, og lenge før innføringen av varslerparagrafene i 2007. Eller snarere er instituttet enda mer svekket, slik domstolene i en årrekke har høvlet varslerne ned der de kan finne dem. Politikeres lovnader, deres spikking på lovverk, etableringen av lavterskeltilbud for varslere gjennom Diskrimineringsnemnda, glimrer nok som gull for arbeidsgiversiden. Men i virkeligheten er disse tiltakene varslerinstituttets kråkesølv, som glimrer med sitt fravær av reell varslerbeskyttelse. For varslerinstituttet og ytringsfriheten hadde det vært flott med litt ekte glimmer blant alt det politiske kråkesølvet..


God søndag!

0 comments